Under Gestapo sin kommando

«Eit minne frå krigen» var tittelen på denne stilen, som Halvdan Øvrebotten (1926-1993) skreiv på Sunnfjord folkehøgskule i Førde, rett etter krigen. Han var med då Gestapo kommanderte alle mennene i Botnane til å bere ned utstyret frå radiostasjonen Roska. Det var 13. mars 1945. Dette er den einaste skriftlege kjelda vi har om det, skriven av ein som var med. Stilen har vi fordi tanta hans, Magna Øvrebotten (1900-1992), fekk skrive av stilen til naboguten Halvdan, og tok vare på avskrifta i alle år. Dette er ei ny avskrift.

Av Halvdan Øvrebotten

Det som her skal forteljast, bar til i dei hektiske vårdagane i 1945; då dei allierte trengde fram frå aust og vest og held på å knekkja den tyske krigsmaskina i heimlandet. Men her i landet sat «vernemakta» like trygg, og det tyske politiet og gestapo herja land og strand rundt og skulle få has på heimefronten. Det lukkast òg for dei i noken mun, og om ein slik rassia i heimbygda mi er det eg her vil fortelja.

Vi var komne til kvelden, den 13. mars. Heime hadde vi nett henta radioen fram or gøymsla, og vi skulde til å høyre nyhende frå London, då vi med eit høyrde ein serie skot frå eit automatvåpen ut i Pollen. Av det eit nes stengde for utsyne, sprang eg bort på ein haug og vilde sjå og få greide på kva det kunne vere det galdt. Og her fek eg syn for det vi ottast i dei dagane. Eit par kilometer lenger ut med stranda hadde ein stor motorbåt lagt til lands, og frå den sprang det til lands væbna menn som spreidde seg over bygda. Her kunne det ikkje vere tvil lenger, det var tyskarane som var ute og ferdast, og då var det vandt om dei hadde noko godt i sinne.

I ein  viss fart kom eg meg heim og varsla, og vi fekk gøyma radioen og ymse anna, før tyskarane nådde fram til oss. Det viste seg å vere to sivile gestapista med automatkarbinar i handa og handgranatar i beltet, jagande med to karar utanfrå bygda som vegvisarar. På ein brutal måte skreik dei etter pass, og spurde så etter kvar N.N. budde, og vegvisarane måtte syna dei til grannegarden vår der mannen  budde.

Denne mannen  hadde mange «svin på skogen» som det heiter, mellom anna gøymde han på rømlingar, og i ei hytte inne i skogen hadde han spionar med radiosender. Men gestapistane fekk lang nase der, for karane var rømde på skogen, og berre kvinnfolk var att heime. Med dei heldt dei då ei fæl «huskestove», kryssforhøyrde dei, og då dei sidan skulde ha husransaking, og dottera i huset ikkje viste dei fort nok fram, spente dei henne med jarnskodd støvel. Serleg var den eine brutal, ein stor, raud tjukkas so det osa brennevin av.

Då turen til grannegarden såleis mislukkast, kom dei heimatt til os, og far min, to av brørne mine og eg fekk ordre til å fylgje med dei. Ikkje tale om å få ta meir klæde med seg. Vi laut reise i genser og tresko, som vi stod og gjekk. Vi trudde med same at det var som gislar dei tok os, men det var inga onnor råd enn å fylgja med dei. Då vi kom ut til gestapobåten, var det nokso folksamt der. For det fyrste krydde det av godt vebna soldatar, og attåt dei var alle vaksne karar i bygda samla der, når ein undatek rømlingane. Så vart der gjeve ordre, vel å merkja på eit nokså «gebrokkent» norsk, men det var so mykje at vi skyna at vi skulde samle os på dekk. Her skulde vi då stå, mest mogeleg samla. Og så sette motoren i gang, og båten tok kursen sør langs landet mot det uvisse.

Her stod vi då, ei underleg samling på fram i mot 30 mann, i alle aldrer, med soldatar med skarpladde gever rundt os på alle kanter. Det viste godt att dei fleste av os ikkje hadde fått tid til mykje reisetoalette. Nokre var i berre skjortearmane, men dei fleste gjekk i gensar, og tresko hadde omlag alle mann. Og vi visste ikkje kor langt vi skulle, ikkje om vi kom att heller, for den del. Mange rare tanker for gjennom heilen på oss, og spegla seg av i anleta meir og mindre. Vi trudde helst at det bar til forhøyr ein kvar staden, og trøysta oss med at vi slapp fri att. Å spørja desse udyra om noko var uråd, og desuten burtkasta. Vi var so uptekne med desse forvillande framtidsvonene våre, at vi lite merka den vene vårkvelden rundt oss. For om kulden kraup gjenom vår mangelfulle klednad, så var veret vårleg til so tidleg på året å vera.

«Sonja», så heitte båten vi var med, pløgde dei lange, rolege dønningane som kom inn frå havet, medan mørkret la seg over land og sjø. Litt etter litt flaut detaljane i landskapet bort, og berre konturane av fjell og øyer tekna seg av mot himmelen. Di meir mystisk og uhyggeleg tyktest ferda vår på røverskuta. Komne sør lang land, til ein stad som heiter Storevika, der det er to gardsbruk, svinga «Sonja» brått til lands, og la att til ein hamar. Her fekk vi ein kvass ordre om å ha oss på land, og så bar det op i tunet på eine garden med oss alle samen. Her var mange tyskara før, både ute og inne, så her måtte vere eit kvart sers på ferde. Nokre soldata gjekk inn i huset, og kom ut att med to fjøslykter. Så fekk vi nummer, og etter ny ordre bar det op etter lia med oss.

Fyrst nokre gestapister og soldater, så vi nordmennene etter nummer, med ein soldat mellom fjerdekvar mann, og til sist gestapister og soldater. Så her skulle det ikkje vera godt å røma, nei. Vi fekk no og vita att dersom noken prøvde å røma, vart han skoten. Fjøslyktene hadde dei plasert ei i kvar ende av den lange rekkja, som åla seg fram gjennom ulendet, så dei som gjekk i midten såg ingeting; og laut difor hjelpa seg så godt dei kunne, ved å prøva stiga der mannen framanfor steig. Og mangt eit fet (=steg) tok vi, men laut no streva på i treskorne det beste vi hadde lært, for fram skulle vi, det var ikkje til å ta feil av. Kvar det bar av var meir og meir uskyneleg.

Då vi hadde gått eit langt stykke over furumoar og blaute myrar, bar det op gjenom nokre høge hamrar, som strekte seg langt inn over skogen. Vi kravla oss op gjenom kratta til vi langt om lenge, brått fek veta at vi skulle stogga. Ja, vi var no takksame for det, forundra over kva som no ville henda. Det slapp vi venta lenge på, for brått byrja dei å senda ned i gjenom kassa på omlag 30 kg, i mengdevis. Likeeins kom der oljedunkar, radiosenderutstyr i kufferter, og tilhøyrande laddemaskin. Alt samen var tunge saker. Dette vart so samla i samen nede under hamaren, der tyskarane stod med eine lykta, og tok i mot oss. Så fekk vi utdelt kvar si kasse til å bera, med ordre om å vera varsame, då dei innehelt sprengstoff. So tok vi til å tru att det var eit våpenlager vi helt på å herja med.

Best det var slo det ut ein loge oppe i hammaren, som var det olje so brann, og det kasta ein trollsk ljoske over neraste skogen, så trea stod som store risar i natta. Og med skrik og skrål frå tyskarane, sette den syrjelege prosesjonen i veg nedatt gjenom marka. Men vi vart snart på reine med at det ikkje var sprengstoff som var i kassane; for same kor varsamt vi steig, så rulla vi av og til, så kassane for i marka med dunder og bråk. Og tunge og vonde var dei å bera; serleg to gamlingar mellom 70 og 75 år streva hardt. Den eine fall ned på kassekanten og slo  av eit sidebein og anka seg stygt. Den andre miste båe treskorne ned i ei myr og vart liggande å grava etter dei, eit tragikomisk syn. Men tyskarane skreik og jaga på, utolege over stoggen. Her var ingen pardon for kva slag situasjon ein kom op i, og dei tok ingen notis av at vi gjekk og jabba i mørkret, berre dei hadde lys sjølve. Deira mentalitet fornekta seg ikkje her heller, det var «herrefolket» vi hadde med å gjera.

Framleis brann det lysteleg inn i skorane, og no hadde nokre halvturre furer teke fyr, og stod som logande faklar mot myrke bakgrunnen. Det såg spøke ut, det kunde nok verta skogbrann óg, men det var no lite tre der i nærleiken, og skogen og marka var våt, so vi vona det beste. Etter mykje slit og bal i dei utenkjelegaste situasjonar, kom vi då ned til sjøen og bar kassane ombord i «Sonja». No trudde vi oss ferdige med arbeidet og venta på tyskarane sitt neste trekk i dette sjakkspelet dei dreiv med oss. For liksom brikker flutte dei oss der dei vilde ha oss. Jau, no skulde dei ha 10 mann til å henta ned resten. Til all ulukke var der ein rest, og 10 av oss yngste karane vart uttekne til å prøve moroa opatt, og i veg bar det.

Komne op til husa på garden, råka vi på ein flokk gestapister, der i mellom var vår gamle kjenning, den raudsprengde tjukkassen, og millom seg hadde dei husbonden på garden, som vi kjende godt og så ein framand. Desse to hadde handjarn på. og var samanbundne med tog. Den framande, som vi seinare fekk veta var spion, var moldet og svart i anlete, eit teikn på at tyskarane hadde handsama han. Vi stogga utan vidare op, då vi såg dette, men då skrik tyskarane: «Passer, passer!» med eit slikt mål at vi var glade vi hadde oss i veg att. Det gjekk tolleg fort denne gongen, for vi hadde meir lys på kvar, og fekk lettare kassar å bera. Elden oppe i berget var slokna no, heldigvis. Seinare fekk vi greide på, att det var ei hytte til spionane som gjekk op i logar der. Då vi kom (ned)att denne siste venda, viste tyskarane sit kjende «storsinn», og gav oss lov til å reise heimatt, men med åtvaring mot å arbeida for engelskmennene, som dei sa. For vi såg kor det gjekk, la ein gestapist til, med slik ei sjølvgod mine, at ein kunde få lyst til å kverka han.

Men vi kunde vera glade for at vi slap frå det med dette, og i motorbåten til arrestanten, som vi nådigst fekk låna av tyskarane, tok vi på heimveg. Den vesle båten bar oss då heimover, ein flok hutrande og frysande karar. Det surkla i treskorne når vi leda oss, for dei fleste hadde nok henta dei att or myra ein eller fleire gonger, så sokkane var alt anna enn turre. Vi tala ikkje stort saman, tankane arbeidde di meir. Korleis kunne no dette hanga saman, og kva lagnad vilde dei få som var falne i hendene på desse røvarane? Og kor lenge kom vi til å gå fri sjølve? Ingen kunde gjeva svar på desse brennande spørsmåla, berre framtida vilde visa oss det.

Komne heim tok det til å lysne så smått. Bygda låg der så stille i nattestilla, det var ingen ting å sjå på henne, av det som hadde hendt. Men rundt om i husa låg det koner og mødrer som ikkje fekk sova, for kven kunde veta kva tyskarane fann på, det hadde hendt før det, att dei hadde deportert mannfolka or ei bygd. Ja, til og med alle, både store og små. Klokka var fem, då vi steig ind i stova heime. Vi gløypte i oss mat, kasta dei våte kleda og kom oss i seng. Ein hendingsmetta dag var til endes, og vi hadde fåt set og prøvt litt av tyskarane sit tyranni. Vi hadde vore slavar for dei, «das Herrenfolk», og såleis er dette det bilete frå okkupasjonstida, som lengst vil sitja i minnet mitt. Ja, for all tid!

Til å gje full klårleik over denne hendinga, lyt her til ei lita etterskrift. Vi fekk seinare veta at i den hytta som tyskarane brende op, hadde det i lengre tid halde til to engelske spionar; og i kassane vi bar på var provianten og utstyret deira. Desse spionane hadde hatt samband med eine gardbrukaren i Storevika, og så med grannen vår heime. Den eine av spionane vart drepen under skotvekslinga, då tyskarane kom fram til hytta. Den andre, og manne  dei hadde samband med, vart arestera og hadde nok og vortne skotne, dersom ikkje frigjeringa hadde kome like etter. Desse to lever altso enno, trass i at dei vart plaga mykje på «Gestapohuset» i Bergen. Serleg var tjukkassen eg nemnde grov, eit dyr i menneskelekam. Namnet hans var, etter det vi seinare fekk veta, Willi Kesting, og han er ikkje lenger millom dei levande. Han var ein av dei verste torturistane på Vestlandet, og han fekk si rettferdige straff. Men minnet hans vil leva i mange sinn, ogso her heime hjå oss. Han var eit levande symbol for nazistyret.

Tyskarane kom ikkje att til heimbygda mi, merkelg nok, kva no grunnen kunde vera. Men kvar av dei fylgjande dagane venta vi dei i spaning og otte. Stor var difor gleda då den tyske kapitulasjonen gjorde ende på deira makt over oss. Fram or skogen kom då dei rømde, og samen kunde vi alle atter leva som frie kvinner og menn i landet vårt.

 

Frå venstre: Brødrene Odd, Halvdan og Abraham Øvrebotten var, saman med faren Nils Øvrebotten, mellom dei omlag 30 mennene i Botnane som vart kommanderte til å bere ned utstyret frå radiostasjonen Roska 13. mars 1945. Bilete er truleg teke i 1943-44. Odd Øvrebotten døydde av turberkulose i 1948. Abraham døydde i 1992 og Halvdan i 1993.