Minne er usikkert og stundom minnest ein ting som ikkje har hent eller vore slik ein minnest.

På 1950 og 60 talet var vintrane kalde, serleg etter jul. Januar, februar, ja, like ut til slutten av mars og byrjinga av april låg det snø og det kunne vere farande is på vatna. Var det ikkje det då? Vintrane når isen låg på vatnet var det laurdags- og sundags-kveldane fullt av folk på isen på Kvievatnet. Fullt av folk? Det kan det ikkje ha vore. Det var ikkje folk nok til det. Men der det mest ikkje er folk skal det ikkje så mange til før det vert fullt. Det er nok det som verkar i minnet.

Fire frostnetter og dagar etter at isen hadde lagt seg skulle isen vere trygg. Gode fire tommar. Far min gjekk over vatnet og prøvde med øksehammaren. I firetida på ettermiddag kom dei hine ungane. Då hadde dei vore heim etter skulen og glefst i seg middagsmaten. Så rett av stad til vatnet. Reima på seg skøytene og la i veg ut over den mørke, blanke flata. Sjølv har eg alle dagar vore ein klums så å gå på skeiser lærde eg aldri. Men på isen var eg så lenge dei hine var der. Ein var sjølvsagt avundsjuk på dei som kunne skli av garde som ingen ting, leggje hendene på ryggen og berre sparke i veg så isspruten sto kring skøytestålet. Dei som kunne alt det dei snakka om i radio når det var skeiselaup. Den gongen varde ein 10 000 meter ein heil ettermiddag. Åh, dei kunne gjere åttetal så lett som ingen ting. Men når ein hadde laga bane og skulle ha laup og take rundetider, så var det eg som hadde knallpistol.

Skulen låg den gong så nær vatnet at det var berre over Håjen så kunne ein i matfriminuttet, om ein nøyte seg og tok skjeva i neven og åt medan ein sprang, så kunne ein få teke seg nokre rundar på Isen. Det var i helgane, når det var fint ver, at der kom vaksne på isen. Det som måtte vere av ungdom, det kan ikkje ha vore mange, men der var. Dei kunne finne på uvanlege ting som å tende opp bål på steinen i vatnet. Svarte skuggar glei ut og inn av det flakkande lysskinet. Lyden av skeiser mot is, lukta av sur brannrøyk, rå ved og solar. Dei kunne halde på lenge etter at vi småungane var sende eller jaga heim. Sjølv dei eldste av oss var småungar når dei kom.

På sundagane kom dei verkeleg vaksne og til å med dei gamle, eller rettare dei vi helt for gamle. Dei hadde ikkje skøyter for dei var ikkje komne for å renne, men for å treffe folk. Isen var det ein i dag ville kalla for ein møteplass eller sosial arena. Det visste ikkje folk den gongen, dei berre kom. Nokon av desse vaksne hadde skeiser med og dei tok dei til og med på seg og gjorde nokre svingar no og då for å syne at dei enno kunne gamle kunster og skrytte av kor lenge det var sidan sist, og at det var mest eit under at dei framleis kom i frå det med live, og med beina heile. Av dei vaksne var det berre karane som gjekk på skeiser. Så vidt eg kan hugse. Det gjekk rett nok rykte om at det var eit par vaksne jenter som rende på skeiser, men det var før dei var gifte. Det var rett nok før krigen ein gong. Den eine var mi tante Magnhild og så ei sør i Sonde. Dei var visst nok så flinke at nokre av gutane ein dag hadde teke og gøymt skeisene deira. Sportsmateriellet var etter våre dagars mål heller enkelt, det var snabelskeiser med reimar og så eit par som hadde langrennsskeiser med reimar. Det var svære greier. Jentene var av ein eller annan grunn utstyrte med bandy- skøyter. Ein måtte mest ha beksaumar på om skøytene skulle sitje. Reima skøyter på gummistøvelar var dårleg sort, og dessutan kaldt. Skulle det sitje så nokolunde måtte reimane stramast så det gjekk ut over blodomlaupet.

Det leid til fjøstid. Himmelen raudna vest ute over Skorpa og Batalden, og Urahåjen sto skuggesvart. Heia, Gulskarnipa og Futenipa, i det siste rosa skinet av solefallet. Lyden av stålis drøna frå luft under isen. Ropa røystene frå dei inn under Rabbane, som var så langt borte at ein ikkje kunne høyre kva dei sa. Dei som hadde fare like inn på Eide og heilt inn på Rundevatnet, der det var ein liten holme med to tre på. Dei som var så lang borte at dei gjekk i eitt med skuggane og mørkret, før dei kom susande på skjerande blankt stål . Hei ! Det som ikkje hadde fjøsstell og anna å anke på heime, kunne halde ut til lenge etter att det var mørkt før dei tende lommelyktene og tusla seg heim. Og isen låg still og blank og spegla utepæra på Løype.

Fridtjov Urdal, 1. nyttårsdag 2026.

 

Fridtjov Urdal sin tale i Breivika 13. juli 2025.  

 

Velkomne hit i tunet. Eg skal freiste gje bilete frå ei onnor tid og av folk som ikkje er her lenger. Det er historie, men det er ei IKKJE ei historie etter krav som ein faghistorikar ville kunne gje. Dette som ei åtvaring.

Formann Mao seier i si bok om folkekrigen: «Gerilja-soldaten skal røre seg i folket, lik fisken i vatnet», og då Tito vart spurd om kva prinsipp geriljahæren hans var bygd på svarde han: «Når huset til Goran brann kom Duro og Milos og hjelpte han å bygge nytt, og Vaslav lånte bort eselet sitt då dei skulle køyre stein». Det rører seg om å bruke dei banda som bind folk til kvarandre, det gjeld i krig så vel som i fred.

22. juli 1940 fekk Hugh Dalton denne ordre frå Statsminister Winston Churchill: «And now go and set Europe on fire» («Gå no og sett Europa i brann»). Det var opprettinga av SOE, Special Operations Executive. Denne organisasjonen skulle vere med og hjelpe fram og organisere motstanden mot den tyske okkupasjonen. Drive etterretning, sabotasje og opplæring. Alt som var og kunne vere til plage og fortred for okkupantane. Denne ordren skulle få føljer også her i tunet og bygdene i kring. Alle er vi del av historia. Det var óg dei som her skal forteljast om.

Nordahl Grieg skriv i diktet om Martin Linge:

«Slitt fra søvnen i en vårnatt
fikk enhver av folkets sverm
presset inn i sine hender,
bydende, enn rolleperm;
og hvert blad var ubeskrevet,
og hver vei var mørk og blind,
og til alle kom et stikkord».                                                       

Så kva var stikkordet? Kva var det som gjorde at folk gjorde som dei gjorde? Ulikt, høgst ulikt.

For godt og vel ein mannsalder sidan fekk Rolf Losnegård og eg i oppdrag å skrive eit teaterstykke om krigen her i Sogn og Fjordane. Utvalet av fyrste hands informantar var den gong noko betre enn det er no. Ein fekk snakka med ein del av dei som var med. Om ein hadde venta seg utsegner til bruk i 17. mai-talar vart ein vonbroten. Alt var så alminneleg. Lur-tonen med Konge, folk og fedreland vart ikkje blesen. Kan hende torde dei ikkje bruke den, det vart for store ord for dei. Det kunne vera det ikkje var så nøye overtenkt, før tida var der.

«Ja, eg skal gjere opp for båten»

Somme hadde ei ideologisk overtyding på førehand. Ei klår antifascistisk og antinazistisk overtyding. Medan andre ikkje hadde brydd seg særleg med politikk før hærtakinga var i gong. Det var vanlege folk som slepte det dei hadde i hendene og møtte til mobilisering, det var plikt. Det er ei historie. Det var ein flokk karar på ei kai. Mellom dei var ein unggut som skulle til Voss. Mobiliseringsstaden for Infanteriregiment nr. 10. Han som slengde med kjeften var og frammøtt. «Ja, ska du i krigen for å slost for han Johan no? Skuldar du han noko kanskje?» «Ja, eg skal gjere opp for båten». Han var fødd og oppvaksen på ein holme der dei så vidt helt svolten utom kjøkendøra. Han hadde fått hjelp til å kjøpe seg ein av dei minste «Nygårdsvollane», ein færing så han kunne freiste ro seg ut or armoda. No var det tid å gjere opp. Det gjorde han både då og sidan. Slik var det med mange.

Alf Torvanger fortalde om minelegging ei natt i Frøysjøen då kapteinen tok seglmerket på skjæret for eit ubåttårn, og om åtak med MTB´ar i Kanalen. Jakob Syltøy, ein av dei aller fyrste som gjekk over med flyktningar og seinare opererte frå basen i Peterhead i Skotland, fortalde om kor dei stal rom frå kaggane til Royal Navy og stempla i lakken med ein topenc. Dei fortalde meir og villigare om andre fantestykkje enn dei fortalde om seg sjølv og kvifor dei hadde gjort som dei gjorde. Dette nemnde eg i ein samtale med krigshistorikaren og Linge-mannen Ragnar Ulstein: «Ja, eg vil tru det», sa han. «Det var difor dei var brukande til slikt arbeid. Dei var alminnelege folk med ein alminneleg moral og pliktkjensle. Det var det som gjorde at folk vart med i arbeidet. Det var dei som såg på dette som eventyr, og gjorde seg ærend heimom for å hente trekkspel og juletre. Men dei var og er mytiske unntak og dei kunne vere farlege», sa Ulstein.

Det møtte fram 25 personar for å høyre om den lokale krigshistoria.

Då eg i 1978 fyrste gong trefte dåverande direktør for Riksgalleriet, Jan Askeland, og han høyrde kor eg var i frå fekk eg straks spørsmål etter folk frå grannebygdene: Karstensen, Ulriksen, Domben, Torvanger, Grotle, Igland, Skorpen og Saltskår, og namn frå Askvoll, Bulandet og Sula. Han hadde vore telegrafist på Hessa, ein av dei tre Shetlands-bussane. Det gav og eit innsyn i kor sterkt mange kjende stridsfellesskapet. Dei fleste var vanlege folk. Var dei heltar?

Arnulf Øverland skriv i Roktas forlis:
Helter? – Hvem snakker om helter her?
Det er jo folk som vi kjenner!
Det er Peder og Eilert og Lars og Johan,
det er naboer, skyldfolk og venner!

Det var slik dei vart sett på av andre. Dei var vanlege folk som ein kjende og som var med dei i kvardagen. Eg kallar dei det «Blå folket» Dei som hadde blå dongeri og brune Viking gummistøvlar til nasjonalbunad. Det eineståande med desse var at dei ikkje var eineståande. Det var tusenvis i alle okkuperte land, som på ulike vis tok vågnaden og var med i det illegale arbeidet. Som Ulstein sa: »Nokon har talent for slikt og lærer fort. Det er slikt ein ikkje ser utanpå folk, det må røynast».

Krig er logistikk og forsyning

Så kvifor vart det her (Breivika). Staden her kan vere nett tilfeldig, men ikkje området. Krig er logistikk og forsyning. Det er viktig å vite kva som går av frakt langsmed leia. Ei rad observasjons- og radiostasjonar rapporterte om kva som gjekk føre seg i skipsleia. Her hadde ein utsyn til heile Frøysjøen, Hellefjorden, Gulefjordane var ei godt eigna konvoihamn. Her var store kraftanlegg og eit smelteverk. Med tida vart det og festningsverk i Florø og Berle. Begge partar var einige om at dette var eit viktig område. Grunnane til at folk tok vågnaden med å vere med i illegalt arbeid er like så mangfaldige som folk er, sjølv om slumpehøve spelar ei avgjerande rolle når det gjeld kva folk kom bort i. Det er dei færraste som målmedvite søkjer illegalitet, men i botnen ligg ein fredstidsmoral og ideal dei ikkje ville gje slepp på. ´

Når det gjeld bygdene her så byrja krigen i 1939 med folk som var i utanriksfart i krigsonene. Seinare mobilisering, det illegale byrja litt lenger sør, på Solberg. I 1941 hadde okkupasjonsmakta fått greie på at Harald Solberg hadde ulovlege våpen og kom for å konfiskere desse. Harald, som elles var ein fredeleg person, var svært glad i våpen og situasjonen eskalerte, som det heiter no. Det kjem fram at broren Lars óg har gøymt unna våpen. Harald får livstiddom og Lars 1,5 år, og begge vert sende til Tyskland.

Alt den 12. august 1941 bankar krigen på ny på bislag-døra på Solberg. Utanfor stod to karar som kom frå England, Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen. Dei var på Solberg fyrste natta og så gav Simon Solberg dei lov til å slå seg til på Gåsøyna. Familien Solberg var alt hardt råka av krigen med to i tysk fangenskap, ein annan bror og syskenbarn i England. Om dette gjorde avgjerdene lettare eller vanskelegare veit eg ikkje. Det kunne gå båe vegar.

Men ho Sigrun hadde lete opp døra for dei to karane der ute på tunet, sidan dei hadde kome på Solberg fyrst var det den naturlege kontaktstaden og dei var der jamleg. Men det er kvardag om det er krig og dette blandar seg i hop og påverkar kvarandre. Ho Sigrun hadde komme heim frå teneste for å taka seg av dei to aldrande foreldra Simon og Gunnhild. Ho hadde ein kvardag med gard og beist, som ho skulle få til å henge så nokolunde i hop, om det var krig aldri så mykje. Då sumaren kom og Gåsøya skulle slåast måtte agentane og utstyret i land og flytte opp til Husefestvatnet. På hausten flytte dei ut att. Det vart seinhaust og vinter. På Gåsøya kunne dei ikkje fyre så lenge det var lyst, for ingen måtte sjå at der var folk. Staden var ein god observasjonsstad, men det var dårleg med retrett derifrå. Slike agentar som dette vart ikkje av tyskarane definert inn under Genevekonvensjonen. Dei var for terroristar å rekne om dei var i uniform. Det fortel noko om kor alvorleg ein såg på dette trugsmålet. Dette råka sjølvsagt óg dei som hadde kontakt og samarbeid med allierte agentar.

Det illegale arbeidet måtte skje i løynd så dei som ikkje var med ikkje merka noko. I eit lite samfunn skal det ikkje mykje uvanleg til før det vert lagt merke til og ord byrjar gå. Arbeidet har dessutan eit lag til å ringe seg ut og dei ytste ringane er størst og har størst kontakt. Angivarane var ikkje det ein var mest redde. Det var dei som nesten visste, eller trudde dei visste og som var uforsiktige og ikkje kunne halde kjeft. Bra folk som leit for mykje på andre.

Sigrun Solberg hadde anlegg for det illegale

Ragnar Ulstein nemnde Sigrun som ei av dei som hadde anlegg for det illegale. Modig og rasjonell. Han meinte ho var ein godt døme på dei kvinnene som var direkte med i illegalt arbeid. Vi var heilt avhengige av desse folka. Vi må heller ikkje gløyme dei som var involvert og visste, fordi dei var koner, mødrer, systrer og døtrer til menn som var med. Det fall tunge bører på dei óg. Såleis var det illegale arbeidet grenselaust. Ein kom i situasjonar der det ikkje var råd og seie nei. Dei hadde lese oppslaga med oppropet om at: «Skutt blir enhver som har kontakt med fienden».

Sigrun Solberg var aktiv partisan i mest fire år. På to unntak nær var ho eit vanleg bygdemenneske i skaut og avskorne gummistøvlar, og stundom i blå gabardinkåpe. Det uvanlege var at ho gjekk for å vera sanndrøymd, og ha eit utifrå godt lag med sjuke dyr. Det skulle ho ha etter mor si, ho Gunnhild. Vi tenkte ikkje på at ho hadde hatt fire år der ho levde med livet i neven. Det er ikkje sikkert ho hadde synst det var noko stas om folk gjekk og hugsa på det, så til kvardags. Dei lokale kontaktane måtte ordne opp med mykje og mangt. Den fyrste tida kunne det vere så som så med forsyningane. Dei hadde i regelen rikeleg med kaffi, te og tobakk, og pengar. Men når det er krig er det ikkje alt som er å få for pengar. Det og ha kontakt med framande agentar var óg å få fleire i kosten. Slik var det på Solberg og på dei andre gardane i Breivika og i Botnane. Det ligg i kulturen at gjest forpliktar og i dette høve var det folk som var i teneste. Det gjorde det ikkje mindre viktig. Vansken var det at det skulle  ikkje merkast. Sigrun fortalde: «Det var ein gong Ulriksen var nede på Solberg. Han hadde teke av seg på føtene for å varme seg på omnen. Då kom det folk på døra. Ulriksen hadde ikkje tid til å få på seg støvlane, han tok dei i neven og bykste berrføtt ut stoveglaset, då hin tok i kjøkendøra. Det var ikkje Gestapo, men han Gustav på Kvalvika som hadde gjort seg eit  ærend innom for å sjå kor det sto til. Han visste eg var åleine med to gamle. Han skulle berre visst…… Dei grøne militærsokkane hekk att på omnsstonga, fortalde Sigrun Solberg. Slike detaljar kunne velte spelet om dei rette såg og tenkte.

Søndag 13. juli var ein av desse varme dagane i juli då folk søkte skuggen.

Radioagentane kom til Breivika i 1942

Til Breivika og han Isak kom radioagentane i 1942. Den alminneleg mannen. Småbonde, fiskar og vikarskippar i Fylkesbaatane. Ein roleg og sindig mann. Sopass at det var dei som tykte det fekk vere måte på, og med ein humor som det var tryggast å tenke over ein gong eller to, før det var tilrådeleg å le. Slik fortalde Isak om då radioagentane kom til gards:

«Eg hadde ingen aning om desse karane Atle Svardal og Eivind Viken før dei kom. Dei hadde vore på Solberg fyrst. Eg skjøna snart at der hadde det gått føre seg slik verksemd i lengre tid og at ho Sigrun var til å lite på. Det var ikkje meg dei hadde bruk for, det var den vindkjegla vi hadde som kunne produsere 12 wolt straum. Det var nok til sendaren, men då måtte det blåse og det gjorde det ikkje støtt. Dei hadde med seg ein usedvanleg lunefull og upåliteleg bensinmotor. Den hadde det med å stoppe medan dei sende. Den sette vi ned i kjellaren med eksosrøyret inn i pipa. Det gjekk då på eit vis. Sendaren var veik, det var visst så vidt at signala kroka seg att og fram over Nordsjøen etter at det hadde vorte mørkt. Men det hadde den fordelen at sendaren var vanskeleg å peile. Det vart sendt meldingar kvar dag i kodar som stendig vart skifta. Tyskarane høyrde dei nok, for etter nokre månadar så svarde dei på sendingane.  Då visste ein at fienden var merksam på verksemda. Sendaren var i kjellaren og agentane budde på loftet. Det var om å gjere at ingen merkte det som gjekk føre seg. Det var ikkje nok at folk var pålitelege, dei måtte kunne halde kjeft óg. Du må sjå bort i frå at du kan fortelje noko til ein ven, for han eller ho har óg ein ven dei trur dei trygt kan fortelje til og så er det på vidda før du veit ord av. Dei som har den visa at dei spør om alt er og truande til å fortelje alt. Det heng i hop det der. Det var det at ein måtte passe på heile tida, dei skulle helst vere usynlege desse karane og det var ikkje alltid så god sak. Agentane meinte at vi kunne då berre låse av, men her brukte vi ikkje å låse dørene korkje dag eller natt. Det var ikkje skikken her og det ville folk legge merke til og undrast på. Det folk undrast på det vert lettare omsnakka enn det dei veit, og veit dei skal teie om. Fyrste gongen dei kom då var dei her i 8 månader. På seinvåren og sommaren flytte dei til skogs, det var meir folk som for og rak her då, så ein måtte vere forsiktig», fortalde Isak.

Agentane kom ikkje direkte hit, dei hadde vore innom andre stader og andre kontaktar og det drog dei med seg slik at nettet heile tida vart utvida og fleire og fleire visste om at det var noko om gjekk føre seg. Det er ikkje til å unngå og alle hadde meir og mindre sin måte å gjere ting på.
«Det var stor skilnad på to som han Martin Domben og han Saron Karstensen i Batalden. Begge gjorde ein stor innsats, men der Karstensen var systematisk, forsiktig og målretta var Domben impulsiv, dumdristig og ikkje alltid god å kome til rettes med. Han var meir av den sjølvhevdande våpentransportøren, den risikovillige eventyraren. Dei har eigenskapar ein treng dei óg. Det er med dette som med mangt anna. Det er mangfaldet av eigenskapar som gjev styrkje», sa Ragnar Ulstein i ein samtale eg hadde med han.

I Botnane var det mange som var involvert. Der låg gardane tettare. Der var det Thorbjørn Øvrebotten og sonen Arne Isak hadde mest kontakt med. Dei hadde óg kome bort i dette arbeide med ein slump. Så spann det på seg. Når det var veit ein ikkje sikkert. Når nye folk kom over, anten det var frå Shetland eller Sverige, vart dei grundig forhøyrde for å skilje ut agentar og andre tvilsame element, men óg for å få kartlagt miljøa heime så dei på andre sida havet fekk fort greie på kven og kvar det va litande og villige folk. Det var ikkje alltid det same, men i dette høve var det heil ved.

Frå Botnane gjekk kontaktene vidare inn til Nordgulen og Svelgen der Ragnvald Rise var ein viktig kontakt til dei gruppene som låg der, og over til Ålfoten og Davik. Dei som kom vestfrå kunne i somme høve vere vel så uforsiktige med unødige opplysingar. Isak fortalde: »Ein gong, det var ute i Domba, måtte eg berre gå ut for då var der nokon frå ein båt som hadde vore opp i Sula som fortalde om kven dei hadde vore i kontakt med. Det var slikt som korkje eg, eller andre her, trong å vite noko om», sa Isak Bredvik og heldt fram:.

«Dei i Botnane hadde tidlegare kontakt ut dit, eg var skysskar ut dit nokre gonger for Thorbjørn og Arne. Der ute hos han Martin i Domba. Der var det som om det var eit ikkje okkupert område. Der sto framandt utstyr og utrusting mitt på stovegolvet. Agentane óg hadde som ein annan tone der. Det var ikkje berre radioagentar som var på ferde. Det var óg folk som hadde reine sabotasjeoppdrag, dreiv med instruksjon og våpenopplæring, samt mekle fred i intern strid i motstandsgrupper. Slikt tek ein seg tid til om der er krig aldri så mykje. Det er ikkje alltid det dei saktmodige som utgjer fleirtalet i slike grupper».

Opna ikkje døra for kven som helst

Den 7. september 1944 sto ubåtjagarane Hitra og Hessa inn Fåfjorden med to einmanns ubåtar og fire Linge-karar ombord: Fredrik Kayser, Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Tønnesen. Oppdraget var å sprenge skip på Måløy hamn. Dei tok land på Gangsøy og så langt var alt vel. Så gjekk alt gale då dei vart tekne for å vere tyske sauetjuvar og melde til lensmannen i Davik, Alf Rosenlund. Han måtte melde vidare til tyske myndigheiter. Då dei på Gangsøy oppdagar at det var folk vestfrå, var det for seint å reversere prosessen og agentane måtte komme seg av garde. Det vert dramatisk med tyskarane etter seg. Dei skjøna fort kva dette var slags folk.

Den 15. september var dei framme i Øvrebotten, hjå han Thorbjørn, men han ville ikkje vite av dei. Det var ikkje å opne døra for kven som helst. Dei kunne vere provokatørar. Denne reaksjonen fortel at han ikkje var nokon næming i illegalitet. Det er etter boka. Men då Kayser kan fortelje kva oppskrifta på ripsvinen hans er losnar det så pass at Thorbjørn spør om han kan nemne namnet på førarane av dei tre ubåtjagarane Hitra, Hessa og Vigra?  Kayser svara rett: Hildesheim, Salen og Larsen. Då må det vere ekte vare og agentane kjem i hus og vert stelt med på beste vis. Så går det melding hit til Isak om han har kontakter som kan få sendt melding om at dei fire må hentast? Isak svarar ikkje noko på det, men han går med på å hente dei i Botnane og frakte dei ut i Domba.

Same kvelden hentar Isak dei med båten sin og skyssar dei ut. Her er kjeldene noko usams om det er Isak eller Martin som tek turen, men det er mest rimeleg at det er Isak. Det var ikkje berre skipstrafikk som vart rapportert. Det var viktig i andre samanhengar som transport av flyktningar, laster med forsyningar og nye mannskap. Små hjul i det veldige krigsmaskineriet. Her som elles er det summen av det ikkje avgjerande som er avgjerande.

Den fyrste tida i 1944 helt radioagentane Svardal og Persen for det meste til i løa. Seinare flytte dei opp i skora. Det var ein god stad for utsyn, men ikkje for retrett. Det var bygd hytte der. Kassane for proviant og utstyr utgjorde veggane. Med seg i dette arbeidet hadde dei Magnus Uren, han var snikkar og hytta vart kamuflert så godt som råd. Det var trongt og det var kaldt, ein måtte vere varsam med lys og varme, så det var ingen triveleg stad. Det var naudsynt å komme ned til folk, ikkje berre for informasjon og kontakt, men óg for å få kome i hus. Ut på våren 1945 vart det tydeleg at tyskarane la vinn på å få peila inn den illegale radiotrafikken. Per Indrehus, i Hovden, fortalde at peilarane frå ein av båtane dei brukte hadde gått i land der med utstyr. Medan dei var der fekk dei utslag rett over taket på hovudhuset. Det vart eit svare styr. Maskingevær i stilling, fullvæpna ransaking frå kjellar til møne. Men der var ingen sendar. Dette skulle ha hendt to, tre dagar før Roskastasjonen vart teken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det hende berre nokre få dagar før agentane skulle returnere til England. Isak hadde åtvara om at no tykte han desse båtane som dreiv peiling var noko nærsøkne, men Svardal heldt fram som før. Tyskarane var rimeleg sikre på i kva område sendaren var, men dei trudde at den måtte vere aust med Husefestvatnet. Det var folk i land og leita og dei hadde vore sett. Lenger sør i bygda hadde ein merka seg at: Det er folk i markene. Ein som hadde vore stad å henta brennetorv hadde vorte vár folk der ingen skulle ha ærend på denne årsens tid og tenkt at det kunne vere einkvan som var på tjuvjakt. Eller at det var eit kvart anna som gjekk føre seg lenger nord i bygda.

På vinteren 44 gjekk der far frå ned med saga i Nore vågen og opp i skogen frå Vasskreken, kven hadde fare der og gått nattestid? Det var Daniel Hjertenes og sonen Dagfinn, på Florø, som nytta den ruta når dei skulle ha kontakt nordover. Dei var i familie med Solbergarane og om dei la båten opp under saga hans Simon så var det råd å forklare. Men nett det mysteriet fekk ikkje si løysing før ved eit slumpehøve på 1960-talet.

Her er det litt ulike versjonar: Ein går ut på at staden (Roska) vart lokalisert den eine dagen og teken i ein samordna aksjon neste dag. Det var no tydeleg for alle kva veg det bar med krigen, men det gjorde ikkje at okkupasjonsmakta på nokon måte slakna av. Den tyske militærestrukturen var sterk. Øverstkommanderande for Vestlandet, admiral Otto von Schrader, heldt kommandolinene strame til siste slutt. I dei siste krigsåra hadde det illegale nettverket, eller rettare sagt nettverka auka på; Heimefronten, Milorg, den militære delen. Det som var her var bygd kring radiostasjonane og agentar av ymse slag, var under SOE (Special Operations Executive) og XU som dreiv med etteretning og infiltrasjon

Opp i det her skulle det drivast våpentrening, skrivast og sendast ut illegale aviser, bøtast klede, setje poteter og kokast komlegryter. På papiret er dette greit og ryddig, men i praksis flyt det eine over i det andre der dei same personar kunne ha fleire roller og vere kontakt for radioagentar og soldatar på kommandooppdrag. Dei same stelte óg med flyktningetrafikk, mottak og distribusjon av våpen. Dette vart stort sett drive av amatørar som hadde snåva bort i det. Mot seg hadde dei eit profesjonelt kontraverk i det norske Statspolitiet, underlagt Minister Jonas Lie og Karl Alfred Nicolay Marthinsen. Gestapo og Abwer, frå 1944 SD underlagt SS. Det var tidlegare Abwer-folk som hadde ansvaret for peilinga.

Det var rått parti

Tenk dykk Isak, Sigrun og Thorbjørn versus Jonas Li , admiral Canaris og Himmler. Det er unekteleg rått parti. At rollene i det illegale arbeide i røynda var så overflytande gjorde det óg sårbart. Rakna det ein stad drog det etter seg andre, difor fekk ein bylgjene av opprulling. Fekk dei tak i ein tråd i Solund så rekte dei fort tråden vidare inn gjennom Sogn og til Nordfjord. Då var det berre å komme seg unna så sant det var tid. Men då kunne dei, med dei rette kontaktane, vere tekne eller rømde. Då var det å gøyme seg så best ein kunne i utmarkene, eller få så mange fjordar og fjell mellom seg og heimstaden som råd var.

Då agentane på Roskastasjonen skulle attende til England var ei slik opprulling i gang. Kontaktmannen Martin Domben var teken, då var det mykje som stogga opp. Men  ettersøkinga etter radiosendaren stogga ikkje.

Det gjekk folk i land i Husefest og leita sørover. På Ura gjekk der nokon i land og tok seg nordover. Dei skal så og sei ha lukta seg fram til stasjonen, då dei kjende kaffilukt ute i marka. Så kom dei meir mannsterke att dagen etter. Det var opna eld og Svardal fall medan Persen vart teken til fange og teken ned hit til Breivika. Isak var på Dyrstad då han fekk telefon frå drengen sin, Magne Sørbotten, om kva som hadde hent.

Isak hadde høve til å komme seg bort, men han reiser likevel heim. «Eg kjende kor golvet seig under meg då eg fekk høyre kva som var hendt». Han visste at dei kom til å take han og kva som måtte vere i vente. Dei som var heime skulle ikkje stå med dette åleine. Ingen skal stå på hans plass. Heime er mor til Isak, systera Kristi, systerdottera Ingrid og ei tenestejente. «Du veit da er mykje som fere gjennom haue når det er slikt som står på. Eg visste ikkje kva dei kunne finne på om dei ikkje fekk tak i meg», fortalde Isak. Soldatane hadde oppført seg etter situasjonen pynteleg. Det var ikkje andre enn Fredrik Persen som hadde lidd noko overlast. Isak vart teken fyrst til Florø og så til Bergen. Der sat han i to månadar fram til freden kom.

Folk er redde, det er ikkje ufarleg å hjelpe

Sigrun Solberg trudde at agentane var reiste, for sist ho var oppe var alt pakka og klart. Ho fekk greie på kva som var hent då ho var sta og henta posten i Seljestokken. Der viste dei berre at «dei skulle ha teke noken engelskmenn opp i Breiviksmarka». Då viste ho kva som var ventande. Ho får varsla foreldra Simon og Gunnhild. Då Sonja (Gestapo-båten ) kjem så får dei ikkje lagt til lands. Dei må setje ut båt. Det gjer at ho har tid å komme seg ovanom bøgarden og inn i skogen. Ho høyre kor dei romstere inne i huset. Då dei ikkje finn den dei søkjer etter fer dei att.

Når det er mørkt kjem ho seg inn og får nokre ord med foreldra, og hentar gummistøvlane sine. Det er styggevêr ute med regn og vind. Ho ligg ute natta over og kjem seg ut til Husefest og får med seg noko mat før ho fer til skogs att. Folk er redde, det er ikkje ufarleg å gje hjelp til slike. Ho vert liggande ute i to døgn til ho kjem under tak på Kvia. Derifrå vert det teke kontakt med Gustav Gjelsvik i Pusavika, han seier seg villig til å frakte henne vidare inn i Norddalsfjorden der ho har slekt.

Kvifor Gustav Gjelsvik vart vald til kontakt veit eg ikkje, men eg veit at far min (Paul Urdal) og Gustav Gjelsvik ikkje kunne fordra kvarandre, og det var både eit før- og etterkrigsfenomen. Krig kan setje mange omsyn til sides. Årsak for meg ukjent. Men på Klauestølen hjå Magnus Kleiven låg det folk i dekning som var innkalla til arbeidsteneste og folk i Pusavika var kan hende knytt opp mot det på eit slags vis? Det biletet syner i så måte det vidsveimde nettet, som utgjorde den illegale motstanden i det okkuperte landet og kva folk var villige til å risikere. Og kvifor? Eg trur fordi dei kjende seg forplikta andsynes kvarandre. Kom der nokon som trong hjelp så var du forplikta. Det var fredstidsmoral og skikk som folk tok med seg gjennom ein krig. Og som han Isak ein gong sa: «Den viktigaste striden var den for ikkje å verte lik fienden». Nordahl Grieg skreiv i diktet Sjømannen:

Kjenner du frihetens ansikt?
Nærm deg og du skal se:
det er et dødninge-hode.
Skremmes du bort av det?

Historia held oftast med vinnaren

Det kan sikkert verke underleg at dei tyske stridskreftene var så vidt velfungerande til siste slutt. Militære operasjonar heldt fram i Matre-fjella like til 3. mai då Bjørn West trekte seg attende.

Det var ein okkupasjonsstyrke på over 280.000 mann frå Lyngen til Lindesnes. Om den ikkje hadde same stridskraft så var den velorganisert og administrert med alle kommandoliner i orden. Det gjorde sitt til at ein fekk ein roleg og velordna kapitulasjon. Når ordren kom vart den følgd.

Om vi skulle tenkje kontrafaktisk. Om krigen hadde fått eit anna utfall. Ville ein då ha samlast her i tunet i Breivika 80 år seinare for å minnast nokon? Kva omtale ville dei i så høve fått desse som gjorde motstand? Dei som hjelpte framande agentar som dreiv spionasje, sabotasje og våpentrening? Okkupasjonsmakta og NS-styret kalla dei terroristar. Hadde utfallet av krigen vore eit anna enn det som vart. Kva hadde vi kalla dei då? Politiske galningar, ansvarslause ekstremistar, som sette seg sjølv og sine sambygdingar i største fåre? Det er verd ein tanke i høve til kva vi i vår samtid kallar andre stridande folk. Historia er ingen nøytral dommar. Ho held oftast med vinnaren.

Fredrik Kayser (1918-2009) er ein av dei mest kjende og dekorerte norske sabotørane og krigsheltane frå andre verdskrig. Han melde seg frivillig til vinterkrigen i Finland i 1939 og var aktiv i motstandskampen då tyskarane invaderte Norge 9. april 1940. Kayser flykta til England i 1941 og kom med i Kompani Linge. Han vart plukka ut til å vere med på ei rekkje store aksjonar, som Lofotraidet jula 1941, Vemorkaksjonen vinteren 1943 og operasjonar med einmannsubåtar mot Måløy hamn i 1944. Den siste krigsvinteren var han nestkommanderande i den norske geriljastyrken BJØRN WEST i Masfjordfjella.

I samband med oppdraget mot Måløy hamn måtte han og dei tre medsoldatane Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Trønnes rømme, etter at dei vart melde som tyske sauetjuvar på øya Gangsøy ved Måløy. Det vart ei strabasiøs flukt over Bremangerlandet og Frøysjøen og i grålysninga fredag 15. september 1944 banka Severin Synnes på hjå Thorbjørn Øvrebotten i Botnane. Fredrik Kayser hadde fått oppgjeve han som ein mann å kontakte om dei fekk problem, men Thorbjørn Øvrebotten var avvisande til karane som stod på tunet.

Den dramatiske veka på flukt, og det som vidare hende, er skildra i boka «SABOTØREN, et portrett av mennesket og krigshelten Fredrik Kayser», frå 1997. Med løyve frå forfattaren Kjell Harald Lunde har vi skrive av kapittelet «På flukt», som handlar om flukta frå Trollevika på Gangsøy, via Bremangerlandet og Rylandsholmen til Botnane og Dombevågen, før dei vart henta over til England att. Lunde har også eit etterord med nye opplysingar og bilete av ein tropp på 18-19 tyske soldatar som leita etter dei fire karane.

 

Framsida av boka om Fredrik Kayser, som dette stykket «På flukt» er henta frå, med løyve frå forfattaren Kjell Harald Lunde.  

På flukt

Fredrik Kayser, Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Tønnesen ble fraktet over Nordsjøen på ubåtjagerne Hitra og Hessa med Ingvald Eidsheim og Petter Salen som skippere. Karene ble låret i en liten motorbåt i Fåfjorden litt sørvest for Måløy om kvelden torsdag 7. september 1944. De hadde med seg to enmannsubåter. De var godt utrustet med våpen, radiosendere, radiomottakere, fotoutstyr, kikkerter, penger, soveposer og stridsrasjoner. Enmannsubåtene hengte de på slep.

Kursen ble satt mot Trollevika på vestsida av Gangsøy. Øya ligger ved leden inn til Måløy. Herfra var det lett å følge med skipstrafikken inn og ut av Måløy havn. Engelskmennene hadde fløyet over Gangsøy og tatt bilder. Bildene viste at det var hus på nordsiden av øya. På vestsida så det ut til å være utmark uten bebyggelse. Ingen hadde vært her og rekognosert på forhånd. Kayser hadde fått oppgitt navn på noen lokale kontaktpersoner, men ingen på Gangsøy.

De kom seg uoppdaget inn i vika i ly av nattemørket. Noe av utstyret ble straks lempet på land, og ubåtene ble dratt opp på stranda og kamuflert med tang og tare så godt som det lot seg gjøre i mørket. Deretter la karene seg til å sove under en berghammer. Alt virket stille. De la ikke merke til teinene som var lagt ut i vika.

Fredrik Kayser våknet i grålysningen før de andre og tok en liten runde for å se seg om. Det fantes omtrent ikke høy vegetasjon på denne siden av Gangsøy, bare gras- og lyngtuster her og der. Han følte at han måtte krype omkring for ikke å bli oppdaget. Til sin store forskrekkelse la han merke til at det gikk kyr og beitet i nærheten. Og Kayser visste at der det beiter kyr, vil det komme folk og se etter dem. Han prøvde å jage krøtterne hjemover mot gården, men forgjeves. Trollevika ligger heller ikke særlig usjenert til sett fra leden. Det er fri sikt inn til deler av Trollevika fra Fåfjorden. Tyske vaktbåter patruljerte stadig i dette farvannet. Tyskerne hadde også mye folk statsjonert i Måløy, og de hadde bygt opp festningsanlegg flere steder i nærheten. Fredrik Kayser gikk tilbake til de tre andre karene etter en stund. Han likte seg ikke.

Ut på formiddagen så de en båt komme inn i bukta. Mannen om bord hette Sigurd Svoren og bodde i den vesle grenda Svoren rett over på den andre sida av fjorden. Han var ute for å trekke teiner. Sigurd Svoren fikk øye på karene i engelske marineuniformer, og Fredrik Kayser valgte å ta kontakt med han og fortelle så mye at Sigurd Svoren skjønte hvilket ærend de var ute i. Fredrik Kayser ba Sigurd Svoren om å holde tett om det han hadde sett i Trollevika. Skjebnen ville at de skulle møtes igjen.

Resten av dagen brukte de til å skjule ubåtene bedre og til å lade batteriene. Aggregatet som gav batteriene strøm, måtte sveives for hånd, og det var et sant slit. Sveivingen gikk på omgang. Forberedelsene til sabotasjen inne på Måløy havn var begynt.

15 år gamle Magda (Gangsøy) Nygård på Gangsøy gikk for presten denne høsten. Kyrne gav ikke melk på denne tidene av året, bare et par dråper som måtte «sines av» en gang om dagen. Det var Magda sin jobb.

Magda Nygård husker fortsatt turen til Trollvika fredag 8. september 1944. Hun hadde vært i Måløy om ettermiddagen. Etter hun var kommet hjem, bar det i vei for å se om dyra. Magda gikk i sine egne tanker og ante fred og ingen fare. Hun regnet på ingen måte med å treffe noen på turen. Stor var overraskelsen da hun fra bakkekammen overfor Trollevika fikk øye på tre karer i uniform ned i strandkanten. Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Trønnes drev på med ubåtene, og de la ikke merke til Magda.

– Eg fekk sjokk. Eg vart livredd, forteller Magda Nygård femti år senere. Hun minnes hendelsen som om det skulle ha skjedd i går. – Eg gløymde dyra, tok treskorne i hendene og sprang heim i panikk! Magda fór først innom Oskar Svoren på nabogården og fortalte det hun hadde sett, før hun løp sporenstreks hjem og varslet brødrene om at «tyskarane er ute etter saudene våre». Magda hadde hørt gjete at tyskere hadde vært på tjuvslakting flere steder i det siste. Nå var hun overbevist om at tyskerne var kommet til Gangsøy i samme ærend. En av brødrene til Magda gikk og ringte til lensmann Alf Rosenlund, og bad han melde fra til tyskerne. Dette uvesenet ville de ha slutt på straks.

Lensmann Alf Rosenlund i Davik var en fargerik og uredd person, – av somme karakterisert som en villstyring. Han snakket flytende tysk, og tyskerne hadde etter hvert fått tillit til han. Men Rosenlund drev med dristig dobbeltspill. Han var aktiv motstandsmann. Fra England hadde Fredrik Kayser fått oppgitt nettopp lensmann Alf Rosenlund som kontaktperson. Hva lensmann Rosenlund tenkte da han fikk anmeldelsen fra Gangsøy denne septemberkvelden, vet vi ikke. Mye tyder på at han ante sammenhengen, og at han prøvde å vinne tid.

Etter at Rosenlund var varslet, bestemte tre av karene som bodde på Gangsøy å våge seg ut i Trollevika for å se om tyskerne fortsatt var der. De tre var Sverre Gangsøy og Alfred Gangsøy – brødrene til Magda, og naboen Oskar Svoren. Fredrik Kayser iakttok karene da de kom gående, og gav seg til kjenne. – Vi vart heilt frå oss då det gjekk opp for oss at det var norske sabotørar Magda hadde sett i Trollevika, og ikkje tyske sauetjuvar, innrømmer Sverre Gangsøy femti år senere. Vi skjønte at no var det fare på ferde.

Dei tre fortalte Kayser at lensmannen var kontaktet, og at lensmannen ganske sikkert ville melde sakene videre til tyske myndigheter. Fredrik Kayser ble rådet til straks å komme seg bort fra Gangsøy. Tyskerne kunne for alt de visste være underveis.

Fredrik Kayser drøftet situasjonen med de tre andre, og de turte ikke annet enn å følge rådet. Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes pakket i all hast det aller nødvendigste i motorbåten. Enmannsubåtene lot de ligge, men håpet at de kunne hentes senere. Det var begynt å mørkne. Kayser bestemte seg for å sette kursen vestover. På den andre siden av fjorden – på Bremangerlandet, i den vesle vika Fåkeilen – hadde Kayser bitt seg merke i ei laksehytte. Dit bestemte de seg for å dra. De klarte å krysse fjorden uten å bli oppdaget av de tyske vaktbåtene. Det var sent og de var trøtte da de landet i Fåkeilen. Ettersom alt virke stille, tok de sjansen på å legge seg inn i laksehytta for å få noen timers søvn. De regnet med at de iallfall hadde noen timers forsprang på tyskerne.

Før Sverre, Alfred og Oskar forlot Trollevika, sørget de for å kaste fire kontainere med utstyr på sjøen, og ellers prøvde de å fjerne sporene etter de norske sabotørene som best de kunne. Enmannsubåtene var de ikke oppmerksomme på!

Sent neste dag la lensmannsbåten til kai nedenfor husene på Gangsøy. Ombord var lensmann Alf Rosenlund. Han tok kontakt med Sverre Gangsøy, og bad han, broren Alfred og Oskar Svoren om å følge med ut i Trollevika til fots. I Trollevika var alt stille. Rosenlund undersøkte terrenget og fant enmannsubåtene, men ellers ble ingen ting av interesse funnet. Han kommentere ikke funnet. De gikk tilbake til gårdene nord på øya, og Rosenlund bad om å få  overnatte hos Oskar Svoren.

Det er den dag i dag uvisst om Alf Rosenlund hadde varslet tyskerne før han selv dro ut i Gangsøy. Det er ikke tvil om at Rosenlund må ha vært under sterkt press. Han kunne ikke drøye i det uendelige. Det som hendte senere den natta kan tyde på at tyskerne alt visste beskjed.

Kart over det omtalte området og fluktruta. Henta frå boka.

Oskar Svoren hadde merket seg at konteinerne som de hadde kastet på sjøen dagen før, lå sørgelig grunt og var lett synlige ved lavvann. Like over midnatt samme natten vekket Oskar Svoren sønnen Olav som var 17 år gammel, og sammen listet de seg ut av huset uten å uroe lensmann Rosenlund. De gikk ned til nøstet og tok færingen og rodde så stille som mulig langs med land ut til Trollevika. Da de passerte Grindøy, naboøya til Gangsøy, la de merke til små lys som beveget seg i mørket inne på øya. Det var tyskere med lommelykter. Men tyskerne oppdaget ikke de to i robåten. I Trollevika fisket Oskar og Olav opp tre konteinere som var synlige over vannflaten. Den fjerde konteinere lå så dypt at de ikke klarte å få fatt i den.

Brått hørte de at en tysk vaktbåt kom dunkende. De kjente igjen «Tælavågsgavlen» på motorslagene. Denne båten med tverr akterende – med gavl, hadde tyskerne beslaglagt under Tælavåg-aksjonen i 1942 og tatt med til Måløy. Oskar og Olav la seg helt inntil den stupbratte fjellskrenten innerst i Trollevika for å komme i skjul i landskyggen. Små skyer drev hastig forbi månen og kastet på en uhyggelig måte vekselvis lys og skygge over bukta. Den tyske vaktbåten gled sakte framom og fortsatte ut fjorden.

Far og sønn bestemte seg for å ro motsatt vei tilbake, innover fjorden og rundt øya på østsiden. Det måtte skje stille. Roingen kunne knapt høres, bare nå og da gav keipene et lite knirk fra seg. De to på toftene vekslet ikke ett ord. De kom seg rundt øya og kunne skimte konturene av skolehuset. Månen tittet i det samme fram mellom skyene og lyste opp landskapet, og de oppdaget at det lå en tysk vaktbåt i båtstøa. Det var for seint å stikke seg vekk – tyskerne hadde alt sett dem og ropte «HALT!» De måtte ro inn til den tyske vaktbåten.

– Far og eg vart meir eller mindre dregne om bord i vaktbåten og skubba ned i salongen akter. Etter oss nedover trappa kom konteinarane seglande, erindrer Olav Svoren. Tyskarane tok til å pakke opp med oss som vitne. Eg tenkte at konteinarane romma klede og den slags. Det var rett. Men på botn låg det fleire radiosendarar og radiomottakarar. Då tyskarane fann dette, skal eg seia at temperaturen vart høg nede i salongen. Tyskarane truga og ville vita kvar dei var som hadde hatt konteinarane med. Vi svarde at vi ikkje visste kven dei var og kvar dei var. Vi hadde verken sett dei eller høyrt dei. Tyskarane var ikkje nøgde med svara og dreiv på og spurte om att og om att, fortel Olav Svoren.

 

Fredrik Kayser, Kjell Harald Lunde og Olav Svoren på besøk hjå Arne Øvrebotten i Botnane 11. mai 1995, i samband med arbeidet med boka om Fredrik Kayser. Foto: Arne Øvrebotten.  

Ut på morgenkvisten dukket lensmann Rosenlund opp ombord i den tyske vaktbåten. Det var mor til Olav som ante uråd da mannen og sønnen ikke kom hjem igjen om natten, og hadde vekket lensmannen. Etter mye parlamentering på tysk ble Rosenlund, Oskar Svoren og Olav Svoren beordret over i en færing. Rosenlund satte seg i bakskotten, en bevæpnet tysker satte seg i framskotten, og Oskar og Olav ble kommandert til å ro ut i Trollevika. Rosenlund røykte i ett sett under turen. I Trollevika ble tyskerne fortalt hvor konteinerne ble funnet. Ubåtene la tyskerne ikke merke til. De rodde tilbake, og Oskar og Olav slapp fri mye takket være at lensmann Rosenlund la inn et godt ord for dem. De gikk hjem for å sove.

Klokken 14 ble de brutalt vekket av Gestapo. De skulle til nye avhør. Tyskerne gav inntrykk av at det var små sjanser for at de to noen gang ville komme hjem igjen. Til faren sa de at han kunne gi fra seg jakken med en gang. Den ville han ikke få bruk for mer. Han fikk papir og blyant dersom han ønsket å skrive et siste brev hjem.

Noen kilometer lenger ut i fjorden – i Fåkeilen – hadde Fredrik Kayser, Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Trønnes overnattet i laksehytta. Om morgenen prøvde Severin Synnes å få kontakt med England via radiosenderen, for å fortelle siste nytt, uten å lykkes. De bestemte seg for å klyve opp i høyden for å prøve radiosenderen der, men Synnes fikk fortsatt ikke forbindelse med England.

Fredrik Kayser var klar over at de ikke kunne bli værende i dette området lenge. Men etter at tyskerne var blitt varslet, var det for risikabelt å legge ut med motorbåten en gang til. Det var lett å se at den var engelsk. De ble enige om å se det litt an en dag eller to. De oppholdt seg i høyden og sov under en hammer. En morgen ble de vekket av at noen snakket i nærheten. Tre sauesankere hadde kommet sjøveien fra Skavøypollen. Det var Ragna Tennebø, sønnen Oskar Tennebø og naboen Karl Tennebø. Fredrik Kayser gikk bort til dem og kom i prat med de to mannfolka, og forklarte at de var fire karer som var på flukt fra tyskerne, og spurte om det var mulig å skaffe en robåt og sivile klær. De lovet å tenke over saken. Ragna Tennebø stod litt i bakgrunnen, og da hun hørte at karene var kommet over fra England, begynte hun å gråte. Ragna hadde selv sønnen sin Roald i England. Han hadde dratt over i 1941, og hun hadde ikke hørt ett ord fra han siden. Hun tenkte hver dag på hvordan de gikk med han.

Om ettermiddagen for sankerne hjem med sauene i båten. Neste dag kom Oskar Tennebø og Karl Tennebø roende tilbake med en båt som de hadde fått hos Øyvind Andal. De hadde også med sivile klær til fire personer, deriblant en konfirmasjonsdress, og noe fiskeutstyr.

– De ville ikke høre snakk om betaling. Men vi hadde med oss norske penger fra England, så vi gav dem kontanter. De finn også noe proviant og sjokolade, våpen, ammunisjon og en nattkikkert – og armbåndsuret mitt, forteller Fredrik Kayser.

Oskar Tennebø satte stor pris på dette uret, og brukte det i mange år. Mer enn femti år senere er klokka fortsatt i familiens eie og blitt gjemt på som et klenodium fra krigens dager. Etter at Oskar Tennebø og Karl Tennebø hadde levert fra seg båten, ble de to hentet av fedrene Anders Tennebø og Sigvald Tennebø, og alle fire rodde hjem til Skavøypollen.

Alt i skumringa samme kvelden gikk de fire Linge-karene i robåten. I ly av nattemørket ville de dra inn i Trollevika og få fatt i enmannsubåtene, slepe dem ut på dypt vann og senke dem. Etterpå ville de ro videre innover fjorden til Davik og oppsøke lensmann Alf Rosenlund.

Med lange, forsiktige åretak tok de fatt på turen. Men de hadde ikke rodd langt før de kunne høre motordunkene fra en tysk vaktbåt. Leden framfor dem var sperret. Like etter hørte de en tysk vaktbåt til akters – lenger ute i Fåfjorden. Nå hadde de heller ingen muligheter til å dra tilbake til Fåkeilen.

Fredrik Kayser skjønte at det var bare en ting å gjøre: prøve å komme seg inn til lands fortest mulig.  De svingte 90 grader styrbord – inn mot nærmeste båtstø – til Svoren på Bremangerlandet. Der traff de fire sabotørene igjen teinefiskeren fra Trollevika, Sigmund Svoren. Han kom ned til stranda og fortalte foruroligende nytt. Tyskerne hadde nettopp vært i Svoren, men hadde forlatt stedet og tatt inn i skolehuset på Oldeide. Dit bort var det bare 1 kilometer. Tyskerne var sikre på at de norske sabotørene var i området, så de kunne vende tilbake når tid som helst. Mens de stod der i fjøresteinene og pratet, begynte tyskerne å skyte fra den ene vaktbåten, og lyskjegler fra kraftige lyskastere sveipet over land. Men skuddretningen og lyset tydet på at sabotørene ennå ikke var oppdaget. Etter en kort rådslagning bestemte Fredrik Kayser at de måtte stikke til fjells. Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes etterlot de meste av utstyret i båten. De tok bare med seg noen håndvåpen, en kikkert og litt proviant. Ingen tok med ryggsekk. Det ble en strabasiøs tur. Fjellsiden opp fra Svoren-gårdene er nesten uframkommelig.

– Det var bra det var mørkt, så vi ikke så hvor loddrett oppstigningen egentlig var, erkjenner Armand Trønnes i dag. Vi måtte hjelpe hverandre opp over bratthengene. Vi bedrev rett og slett fjellklatring. Fredrik Kayser flerret opp buksa på en skarp stein. Hele tiden fryktet vi at tyskerne på ny skulle begynne å sveipe med lyskasterne.

Straks de fire karene hadde lagt i vei opp bratthenget, tok Sigurd Svoren færingen deres og rodde et par hundre meter fra land og fikk dumpet resten av utstyret, blant annet en maskinpistol og et fotografiapparat. Mens han hold på med dette, dykket tyskerne opp å stranda. De la merke tl Sigurd, og spurte brysk naboen Arnljot Bjørnø hva den mannen drev på med der ute. – Han greier garn, svarte Bjørnø. Tyskerne slo seg til tåls med det.

Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes kom seg helskinnet opp på det flate fjellplatået på Bremangerlandet i det det tok til å lysne. Fredrik Kayser avgjorde at de skulle ligge i skjul hele denne dagen så lenge det var lyst. De søkte dekning bak noen steiner ute på en myr. Det var kaldt og vått.

– Jeg var heldig stilt, sier Kayser. Jeg hadde kartmappen å sitte på. Det var ikke mye prat oss fire imellom. Å være ettersøkt på en øy og vite at man ikke kan komme seg unna uten båt, er et mareritt. På fastlandet er mulighetene til å stikke seg bort større. Vi satt med ladd våpen. Dersom tyskerne kom, var ordren at vi skulle spre oss og sette oss til motverge. Vi hadde avtalt et samlingspunkt etterpå. Jeg visste jeg ville skyte til nest siste patron, sier Kayser. På denne turen var vi ikke utstyrte med giftpiller. Var det umulig å unnslippe, ville jeg trolig ha brukt den siste patronen på meg selv.

Timene gikk. Ingenting hendte. Jeg var ikke personlig kristen den gangen. Men denne dagen bad jeg inderlig til Gud. Omsider begynte skumringen å senke seg over det flate myrlandskapet. Tyskerne hadde foreløpig ikke skjønt at karene hadde stukket til fjells. Fredrik Kayser mente det var for risikabelt å ta seg inn til Davik når tyskerne var på sporet. Han ville heller prøve å nå fram til en annen kontaktperson som han hadde fått oppgitt: Thorbjørn Øvrebotten i Øvrebotten. Men da måtte de komme seg ned til Frøysjøen på sørøstsiden av Bremangerlandet, og over til fastlandet. Sent om kvelden kom de fram til den vesle gården Rylandsholmen. Her bodde det et ektepar. og de bad mannen om å skaffe en båt. Men han sa at han hadde ikke noen båt å avse. Da gav Kayser beskjed til Armand Trønnes at han fikk ordne opp. Trønnes trakk pistolen. Mannen ble samarbeidsvillig. Kanskje var det best at det foregikk på den måten. Dersom tyskerne senere kom og stilte ubehagelige spørsmål, kunne kallen med rette si at han ble truet på livet til å gi fra seg båten.

De rodde over fjorden den samme natten. Vanligvis pleide tyskerne lyse utover fjorden med sterke lyskastere som var plassert på Gottraneset like ved. Da kunne ikke karene på flukt ha unngått å bli oppdaget. Igjen var det som om noen vernet om dem. Denne natten var ikke lyskasterne i bruk. Karene landet ikke langt fra Skudalselva. De drog båten på land, og begynte å gå langs stranda innover mot Øvrebotten. Det var 5 kilometer dit. Da de kom fram så de to hus – et rødmalt og et hvitmalt. De prøvde først det rødmalte, men det viste seg å være feil. Det var skolehuset som også rommet en leilighet for læreren og hans familie. Da de skjønte feiltakelsen, gikk de raskt videre til det neste huset.

 

Familien Øvrebotten fotograferte i 1947. Frå venstre Thorbjørn, Magna, Arne og Oddbjørg.

I grålysningen fredag 15. september – vel en uke etter at de kom til Gangsøy, banket Severin Synnes på døra til Thorbjørn Øvrebotten i Øvrebotten. Sønnen i huset, Arne Øvrebotten, hørte at faren Thorbjørn gikk og åpnet og snakket med en mann som fortalte at de var fire karer som var ettersøkt av tyskerne. De trengte hjelp til å komme i dekning. Synnes refererte til at han visste det hadde vært Linge-karer her på gården før. Kayser, Trønnes og Fjell holdt seg i bakgrunnen bortved løa. Thorbjørn Øvrebotten ordla seg i avvisende vendinger. Han sa at han ikke hadde slike forbindelser at han kunne hjelpe dem og at de måtte ha kommet til feil sted. Thorbjørn fulgte med Synnes bort til de tre andre, og alle trakk inn på låven. Der fortsatte samtalen, men Thorbjørn Øvrebotten var like uvillig. Han stolte ikke på fremmedkarene og sa at de hadde oppsøkt feil mann. Synnes nevnte da at han kjente til oppskriften på den bærvinen som Thorbjørn Øvrebotten pleide å lage: rips + stikkelsbær + rosiner + sukker som skulle stå så og så mange dager og godgjøre seg før den ble tappet på flasker og lagret til det var tid for den første smaken «ein fin vårdag».

Da Thorbjørn Øvrebotten hørte dette, ble han litt mer velvillig, og spurte om de visste navnene på skipperne på Hessa, Hitra og Vigra.   – Salen, Eidsheim og Larsen, kom det kontakt fra Kayser. Da var tvilen borte.  De fire fikk frokost og en prøvesmak på den omtalte vinen ute i høystålet. Mens de satt og åt, oppdaget Severin Synnes at han hadde mistet lommeboka med foto og noen papirer som helst ikke burde komme i hendene på uvedkommende. På veien innover til Øvrebotten hadde Synnes gjort seg et nødvendig ærend under en fjellknaus. Synnes kvidde seg for å gå tilbake selv og lete. Arne Øvrebotten sa han kunne ta seg en tur, og han fant lommeboka liggende i lyngen.

Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes var våte og slitne, og etter frokost la de seg til å sove i høyet. Imens tok Thorbjørn Øvrebotten turen over fjellet til Breivika og rådførte seg med Isak Breivik. Han var kontaktperson for Atle Svardal og Fredrik Persen, som lå i en hytte i nærheten med radiosenderen «Roska» for å rapportere om skipstrafikken i fjorden. Svardal og Persen ble kontaktet, og «Roska» formidlet beskjed over til England om at Kayser og co. måtte hentes i Dombevågen. Samme dag ble Thorbjørn Øvrebotten skysset ut til Martin Domben av Isak Breivik, og Thorbjørn bad Martin om å hente flyktningene om kvelden. Martin lovet det.

 

Dette bilete er teke 11. mai 1995. Frå venstre Olav Svoren, Torbjørn Øvrebotten (son til Arne og Sigrid Øvrebotten), Fredrik Kayser og Arne Øvrebotten, ved den omtalte løa. Foto: Kjell Harald Lunde.   

Martin Domben var en spesiell person. Han bodde i Dombevågen på øya Hovden helt vest i havet, og kom med i motstandsarbeidet i 1943. Det ble mange farefulle båtturer med våpen og motstandsfolk. Han var iskald og dristig, somme vil sogar si han var ustyrlig. Han gikk sine egne veier. Regler og påbud hadde han lite sansen for. Martin Domben syntes ikke å ha respekt for tyskerne. Det gikk bra lenge, men han ble til slutt arrestert i februar 1945.

Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes ble stullet godt med. Til middag ble det servert kokt makrell og en vidunderlig ripsdessert. Søstera til Arne, 16 år gamle Oddbjørg, forbarmet seg over den sundrevne buksa til Kayser og reparerte den på symaskinen. Og før de drog av gårde om kvelden ble de inviterte inn i stuen til kveldsmat.

Det var bekmørkt da Martin Domben plukket opp de fire Linge-karene og fraktet dem ut i Hovden om kvelden 15. september. Med seg som mannskap hadde han eldste sønnen Hjalmar. Ingen lykter var tent. Det var ubegripelig hvordan Martin klarte å manøvrere gjennom særdeles ureint farvann. Selve innseilingen til Dombevågen er trang og vanskelig å passere – selv for lokalkjente folk. Nå og da rev Martin av en fyrstikk og kastet på sjøen. Karene om bord undret seg. Etter en stund fikk de svaret. På neset ved innseglingen stod yngste sønn Mindor og rev av stikker – han også. Det signaliserte at det var klart farvann og ingen tyskere i nærheten. Og lyset fra stikkene tjente også som en lykt, så det var råd å finne innløpet.

To kvelder senere la ubåtjageren Hessa til kai i Dombevågen. Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes gikk om bord og kursen ble satt mot Shetland. Karene var utenfor fare – til båten kom ut i Nordsjøen. På denne tiden drev britiske og kanadiske fly med hjelp av avansert radarutstyr en intens jakt på tyske ubåter som gikk i overflatestilling om natten.  Men det var ikke alltid lett å skille mellom tyske ubåter og norske ubåtjagere. Kaptein Salen treiv morselampen og begynte å signalisere til flyet. – Jeg vet ikke hva som ble morset. Men flyet forsvant, kom tilbake en gang og forsvant uten å slippe bomber på oss, konstaterer Fredrik Kayser.

To turer senere var morselampen ikke til hjelp. Et alliert fly slapp to synkeminer, en på hver side av Hessa, og begge skutesidene ble trykket inn. Hessa kom seg tilbake til Shetland på pumpene, men måtte til flere ukers reparasjon i Skottland.

De fire Linge-karene kom velberget tilbake til Shetland. Fredrik Kayser har denne refleksjonen: – Jeg er blitt tildelt mange medaljer. Men den høyeste utmerkelsen har jeg gitt meg selv: takknemmeligheten for at vi fire kom levende fra ekspedisjonen til Måløy. I dag vet jeg at det var én som holdt sin hånd over oss. Kristian Fjell uttrykte seg slik: «Det var ein stutt, men spanande tur».

Med dette ble de satt sluttstrek for operasjoner med enmannsubåter for Kayser og de tre andre sin del. De regnet likevel med å måtte dra tilbake til Norge for å utføre den andre delen av oppdraget: å drive anti-industrisabotasje i Indre Sogn. Slik ble det ikke. I stedet ble alle fire plukket ut til å være med på å bygge opp en norsk geriljaavdeling bak fiendens linjer i Masfjordfjellene. Styrken fikk namnet Bjørn West. Fredrik Kayser ble utpekt til nestkommanderende.

Lensmann Alf Rosenlund i Davik kom fra hendelsene på Gangsøy uten at tyskerne fikk mistanke om at han var en av kontaktpersonene til Fredrik Kayser. Men noen måneder senere raknet det, og Rosenlund måtte gå i dekning i Yksneelvfjellet, der motstandsgruppa SNOWFLAKE holdt til. De siste månedene av krigen var han leder for denne gruppa.

Oskar Svoren og sønnen Olav Svoren ble arrestert av tyskerne på Gangsøy, satt tre døgn i forhør både dag og natt. Etter en ukes tid ble de løslatt uten å ha røpet noe. Ubåtene i Trollvika ble funnet av tyskerne, tatt inn til Måløy og fraktet vekk på en lastebil. Det er ikke kjent hvor de ble av dem.

Her sluttar avskrifta frå boka «SABOTØREN, et portrett av menneske og krigshelten Fredrik Kayer», av Kjell Harald Lunde.  Boka kom ut på Alma Mater forlag i 1997, og no er det Lunde som har rettane til boka. Avskrifta er gjort med løyve frå han og 2025 skriv Kjell Harald Lunde dette etterordet.

Bilete av den tyske troppa som leita etter Fredrik Kayser, Kristian Fjell, Severin Synnes og Arman Trønnes, utan å lukkast. 

ETTERORD:

Det var lenge eit mysterium kvifor tyskarane ikkje søkte etter sabotørane opp på fjellet neste dag når dei var så tett på dei kvelden før. Olav Svoren i Måløy leigde i mange år ut rom til turistar. I seks somrar budde det ein tyskar der. Han sa ikkje så mykje, men fortalde så pass at han hadde vore i tysk teneste i Måløy under krigen. Han var løytnant – løytnant Haufland.

Olav Svoren vart klar over at Haufland sat med eit stort fotoarkiv frå tida i Måløy. Det fekk han etter kvart bla i. På baksida av eit av fotografia har løytnant Haufland skrive ein tekst. Olav Svoren skjønte at fotografiet viser ein tysk tropp – på veg til fjells på Bremangerlandet – på jakt etter Kayser og hans tre menn.

Olav Svoren identifiserte også plassen. Han kjende att løa. Dei står på Bremangerlandet ikkje så langt frå der sabotørane klatra til fjells om natta. Men tyskarane valde å gå opp på fjellet litt lenger aust. Dermed kom tyskarane opp på eit anna fjellplatå. Den avgjerda berga livet til dei fire på rømmen. Det er vanskeleg å tru at fire norske soldatar kunne ha stått i mot ein godt væpna tysk tropp — på 18-19 mann. Denne kunnskapen vart kjend fleire år etter at boka Sabotøren kom ut.

 

 

 

Garden Seljestokken blir lokalt også kalla Stokken. For dei som ikkje er lokalkjende er det plassen der Seljestokken båtverkstad ligg, og rett nord om steinbrotet. Fridtjov Urdal har fundert over kva namnet Seljestokken kjem seg av:

Stokk vert stundom brukt om ein smal og langstrekt våg eller sund. Siste lekk i namnet er i samsvar med landskapet. Fyrste lekken: Selje. Det har vore tenkt på treet selje, at det har noko med det å gjere, men det er lite truleg. Sameleis at det har noko med sal å gjere og at det kan ha vore handel i Seljestokken.

Det er meir å tru at det kan ha med sæle å gjere. Sæle slik som i sælebot, hjelp i naud. Stokkavågen var frå gamalt av ein stad der ein la til lands for å søkje livd eller vente på bør. Då er det ikkje unaturleg at det kan ha vore eit Sælehus. Sælehus (frå norrønt sæluhus og sæluhús), saluhus og salustofa. Vi finn det att i namnet Salhus. Ein stad der farande kan taka inn/finne ly.

I Snorre vert bygging av kyrkjer og sælehus nemnt mellom dei gode tinga som kong Øystein Magnusson fekk gjort medan Sigurd Jorsalfar er utanlands. Sæl er også brukt om einannan med ordet støl. På eine garden seier dei: «Vi har støl inne med vatnet», og på grannegarden kan dei seie: «Dei har sæl inne med vatnet».

I sørvestre enden av Gulskarvatnet ligg det ei tuft. For eit halvt hundre år sidan kunne ein sjå svillestokkane. Når ein skar i dei var dei framleis al-raude under den grå yta. Det var nemnt som selet, ikkje som stølen. Det kan vere at dette vesle huset gjennom tidene hadde fleire oppgåver. Her gjekk farvegen til og frå Gulen, som vi kallar Gulskaret, Gulskarvatnet og Gulskarnipa. Opphavet er Guleskaret der ein kom eller for til og frå Gulen (i Bremanger kommune).

I Olavus Magnus si «Historia om dei nordiske folka», er sælehus nemnt og i illustrasjonar og kart er sælehusa merkte med ein krans som heng frå ein stokk i ramen. Seljestokken, også kalla Stokken, kan ha vorer ein lageleg stad for eit sælehus. Men om denne namneforklaringa er i takt med korleis språkutviklinga er og har vore er uvisst.

Fridtjov Urdal, desember 2024.