Botnane
  • Link to Facebook
  • Heim
  • Aktuelt
  • Diktarstien
  • Næringsliv
  • Turar
  • Om oss
  • Utleige
  • Historikk
  • Arkiv
  • Gravrøysene
  • Click to open the search input field Click to open the search input field Søk
  • Menu Menu
Historikk

August Sande og Orvald Sletten 1943 – 1945

August Sande og Orvald Sletten 1943-1945

Av Ståle Sørbotten

Den 5. september 1943 gjekk sabotørane Ragnar Ulstein, Harald Svindseth og Nils Fjeld i Kompani Linge i land nord på Gudbrandsbøen i Nordbottsstranda. Dei skulle til Svelgen og angripe den tyske skipstrafikken. På grunn av mykje tysk trafikk att og fram i Frøysjøen straks etter at dei kom på land, fann dei det tryggast å dra til fjells. Til slutt enda dei oppe på Krypen, opp for Sletten.

Der låg dei ei heil stund og studerte aktiviteten nede i Sletten. På den  yste garden såg det roleg ut, så om kvelden den 6. september bestemte dei seg for å gå ned. Der trefte dei først på tanta mi, Oddny Langø, som budde til leige der med sønene Harald og Villy, og mannen Harald. August Sande som òg budde i huset, var ikkje heime nett då. Då dei fortalde at dei kom frå England vart dei omfamna og fekk eit kyss av Oddny. Det var mannen hennar dei hadde fått oppgjeven som kontakt, men han var på reise. Ho følgde dei bort i huset til Orvald Sletten der dei vart vel mottekne. Helene Sletten, mor til Orvald og gift med Borgar Sletten, ønskte dei velkomne med orda «Stakkars dokke som er heimlause i eige land. Her er de trygge. Sit ned og varm dokke». Dei fekk hus for natta der.

August Sande og Orvald Sletten hjelpte dei med utstyret som var gøymt nord i stranda og skyssa dei inn til Svelgen der dei fekk kontakt med Arvid Birkelid. På denne turen måtte dei passere dei tyske festningsanlegga i Ospeneset. For å fare mest mogeleg stille la dei eit notstykke over eksosrøyret. Det dempa lyden vesentleg. Dei kom heimatt seint på natta.

Lingekarane venta lenge før det kom inn farty som dei meinte var verd å prøve seg på.  Etter eit litt mislukka sabotasjeforsøk på det tyske skipet «Hermud» den 23. september – sprengladninga gjekk av for tidleg – måtte dei i all hast trekkje seg tilbake over fjellet og ut att til Botnane. Der skyssa August Sande dei ut til Martin Domben som hyste dei til dei fekk skyss over til Shetland 17. november. Det vart difor ei lang ventetid ute i Domba.

Deretter var det ei roleg tid for August og Orvald.

På blokka til Gestapo

Eit av dei fyrste dagane i mars 1945 – 5. eller 6. trur eg – var vi på veg til skulen – det var nysnø og vi møtte  Thorbjørn Øvrebotten på veg utover. Det forundra meg at han var på veg utover så tidleg på morgonen. Lenge etter krigen fortalde han meg at han då skulle ut for å varsle August Sande og Orvald Sletten. Dei var komne på blokka til Gestapo på grunn av den hjelpa dei gav til Lingekarane hausten 1943. Martin Domben, som var arrestert midt i februar, hadde under harde forhøyr funne at han måtte gje opp namna på Orvald og August. Martin Domben hadde då resonert slik, at dei var ikkje så infiltrert i det illegale arbeidet at konsekvensane for dei ville bli så store. Thorbjørn Øvrebotten hadde gjennom sine kanalar fått melding om dette og for difor ut for å varsle.

Orvald og August tenkte at det ikkje hasta å kome seg vekk, så dei reiste til Kalvåg for å handle, og far min (Ivar Sørbotten) var med. Dei hadde avtala heime at dersom Gestapo kom, skulle dei ringe ut til forretninga til Aud Øvrebotten og sei at dei måtte kjøpe brød óg.

Gestapo låg ikkje på latsida, dei troppa opp i Sletten same dagen for å arrestere August og Orvald, men då var dei farne til Kalvåg.

Broren til August, Odd 11 år, vart sett under forholdsvis hardt forhøyr, men greidde å holde tett. Han visste vel heller ikkje så mykje om det illegale arbeidet til August og Orvald, to år før.

På heimvegen frå Kalvåg såg dei gestaposkøyta låg inne i Frøysjøen og då skjøna dei at det var best å kome seg vekk. Dei snudde utatt til Kalvåg, var opp og handla meir matvarer og reiste nord med Vågastranda. Der låg dei ei stund ved ein holme i Smørhamnen og følgde med gestaposkøyta. Då den trekte sørover kryssa dei fjorden og landa i Gulestøa, etter at dei hadde sett far min i land sør for Heianeset.

I Gulestøa fekk dei hjelp av Stin og Knut Gulestø til å sette båten inn i naustet i Gulestøa. Derifrå tok dei vegen opp i Skudalen, utrusta med tørka sild og brød, og tok inn i stølshuset til Gulestøa. Far min gjekk heimatt fjæra for å ikkje sette spor i nysnøen som var komen om natta. Han kom heim ut på kvelden.

August og Orvald låg lenge oppe i Skudalen, men dei tok seg ein tur heim av og til. I Svelgsdalen og inne i Indrehusmarka låg det ein heil del personar som hadde fått innkalling til Arbeidstenesta, men som hadde stukke seg vekk for å unngå å møte fram. For desse byrja det etter kvart å bli kritisk. Det vart difor arbeidd iherdig med å få båtskyss for dei til Shetland. Det lukkast omsider og August og Orvald kom med i same flokken.  Dei vart henta av ein båt i slutten av mars og førde ut til Bremanger. Det låg dei visst ein dag heller to i ei hytte som tilhøyrde Reidar Torvanger.

Strabasiøs tur til Shetland

Georg Trulsen Nessen med redningsskøyta  R/S Johan Bruusgaard hadde sagt seg viljug å føre dei over til Shetland.  August Sande fortalde at stuerten om bord hadde laga ei gryte med erter, kjøt og flesk som smaka utruleg godt. I følgje det Ragnar Ulstein skriv i bøkene om Englandsfarten drog redningsskøyta ut frå Bremanger 28. mars med kurs for Shetland. Dit kom dei 29. mars etter ein strabasiøs tur i nordvestastorm. Gryta med erter, kjøt og flesk kom oppatt straks dei kom ut om Olderveggen, fortalde August Sande. Sjølv han som var vand å vere på drivgarnsfiske om vinteren, måtte gje tapt.

Ragnar Ulstein skriv i «Englandsfarten» at 21 personar var med på denne turen, mellom desse var og Ragnvald Sørbotten frå Botnane og Sigurd Vågene frå Vindspollen.

Frå Shetland var dei førde med båt til Skotland, der dei vart plassert i ein fangeleir til forhøyr og gransking. August Sande meinte dei var i denne leiren ei vekes tid.

August og Orvald vart visstnok innrullert i luftforsvaret 24. april og dimmitert 8. mai 1945, så det vart forsåvidt  ei kortvarig millitær karriere, men dei berga seg unna Gestapo sine klør.

Dei kom heimatt til Noreg med «Bergensfjord»  i løpet av mai. Det var i alle høve før Kongen kom tilbake 7. juni, opplyste August, for han vart utkommandert til vakt på Carl Johan, under inntoget.

August meinte han kom heim att til Botnane ein gong i august. Kva tid Orvald kom veit eg ikkje.

Artikkelen er skriven med bakgrunn i eige minne og eit intervju som NRK-journalist Silje Sande gjorde med farbroren August Sande rundt årskiftet 2000.


Biletet er truleg teke i England og viser frå venstre August Sande, Sigurd Vågene og Orvald Sletten i flyvåpenuniform. Sigurd Vågene, vart i dagleg tale i Botnane kalla Sigurd i Pollen. Fotograf: Ukjend.



Dette bilete av Ragnar Ulstein er teke på Gudbrandsbøen i Nordbottsstranda 6. september 2015.  72 år og ein dag etter at han, Harald Svindseth og Nils Fjeld kara seg i land her natt til  5. september 1943. Her peikar han mot staden dei kom seg på land, i rullesteinsfjæra nord for Gudbrandsbøen. Foto: Ståle Sørbotten

28. oktober 2018/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2018-10-28 08:32:342025-11-02 18:53:27August Sande og Orvald Sletten 1943 – 1945
Historikk

GLANING, ELLER SKOTRING

Av Ståle Sørbotten (1935)

Glaning, eller skotring, er eit uttrykk som vel er på veg ut av språket vårt. Dei yngre generasjonane veit knapt kva «glaning» eller «skotring» er?

Det var ein skikk før, at den som ikkje var bedd i bryllaup, kunne reise i bryllaupet for å «glane», eller «skotre», som det òg vart kalla. Då måtte han kle seg ut til det ugjenkjennelege og møte opp i bryllaupsgarden når det lei mot kveldstid. Det var om å gjere å kome seg fram til bryllaupsgarden utan at gjestane såg kvar «glanarane» kom frå. Det eigna seg difor best å kome når skymingstimen var godt på veg. Mottakinga i bryllaupsgarden kunne vere varierande, enkelte stadar godt mottekne, andre stadar meir kjøleg mottaking.

I Botnane var vi av og til på «glanarferd». Eg var med på to slike «glaneturar» i 1950 – åra. Den eine var inn til Dyrstad, der ei av døtrene til Albert Dyrstad gifte seg. Eg kjem ikkje i hug no kor mange vi var, men vi reiste innover med båten til bror min, Anders. På vegen innover reiste vi innover Nordgulen, langs søre landsida, for at vi ikkje skulle bli lagt merke til på Dyrstad. Eit stykke innanfor Dyrstad svinga vi over fjorden og gjekk i land på Askeland. Derifrå gjekk vi ut til bryllaupsgarden på Dyrstad. Der vart vi mottekne med opne armar, sette til bords og vart serverte kaker og kaffi. Albert Dyrstad, faren til brura, gjekk rundt og nesten putta mat i oss. Han tykte visst dette var ei storhending. Det lei så langt på kvelden at brureparet var gådde til ro, men dei vart «alarmerte» og kom ned frå loftet for å helse på oss.

Det store problemet med slike «glaneturar» var å unngå at nokon av gjestane skulle finne ut kven vi var. Det var mykje gissing om kven vi var på Dyrstad, men så var vi så uheldige at Ragnvald Sørbotten var i bryllaupet som gjest. Han kjende oss att og dermed var det ikkje lenge før alle visste kven vi var og kvar vi kom frå. Det var tydeleg at Albert Dyrstad tykte det var stas at det var «botningar» som kom, for han rekna seg halveges som botning sjølv. Han var fødd i Botnane, på Runnabruket i Sørbotten, i 1893, eit bruk som foreldra hans åtte i perioden 1880-1899.

Ei tid etter var det eit bryllaup ute i Hovdevågen. Der òg fann vi ut at vi skulle dra på «glanetur». Eg trur vi var ein ni-ti personar. Anders var skysskar og «glanar» der òg. Vi la til lands eit godt stykke ute i Hovdevågen for å komme usedde til gards. Vi måtte klatre gjennom ei ur for å kome fram til bryllaupsgarden, og der var ei av jentene så uheldig at ho glei og slo eine kneet sitt stygt. Men ho hinka likevel med.

Vi kom oss usedde fram til bryllaupsgarden der dei dansa på ei løe. Brureparet såg vi ikkje noko til. Det vart heller ikkje servering, men kjøgemeisteren for rundt og tilbaud drammar. Alle takka pent nei til det og då var det ein som sa; «Ingen av dei drikk, då er dei frå Botnane».  Det var for så vidt ein god attest, og med den i «lommen» reiste vi heimatt.

I dag er «glaning» avleggs fordi bryllaup oftast blir haldne på hotell, eller forsamlingslokale og der held «glanarane» seg borte.

 

Bilettekst: Kan dette vere ein glanetur? Otto Nordbotten i styrehuset og Bjørg Øvrebotten på utsida. Dei hadde i alle høve ikkje kledd seg ut enno då bilete vart teke.

8. oktober 2018/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2018-10-08 15:17:512018-10-08 15:20:18GLANING, ELLER SKOTRING
Historikk

13. mars 1945

Den 13. mars 1945 var eg 9,5 år og budde i Sletten, på ein av dei nordre gardane i Nordbotten, med fri utsikt til dampskipsleia. Vi arbeidde med eit eller anna oppe på bakken, rett opp for husa. Då la vi merke til at Sonja, ein båt Gestapo hadde rekvirert, kom nordover ved Sørbottsneset, runda neset og svinga inn til Botnane. Ikkje rettare eg minnest la ho til ved sjøbua til Bernt Sørbotten, far til Magne Sørbotten. Det var vel den einaste staden med tilflot. Synet av Sonja var det same som gestapobesøk.

Far min, Ivar Sørbotten, sneik seg opp i utmarka og gøymde seg i nokre steinurdar. Han hadde hatt kontakt med naboane våre, Orvald Sletten og August Sande, som Gestapo var på jakt etter, i samband med at dei hadde hjelpt Vestige I- agentane sine operasjonar i Svelgen i hausten 1943. Difor tenkte far at det var best å stikke seg vekk.

«Hende hoch!»
Eg og dei andre borna på nabobruka vart sende nord til ein plass i utmarka der vi brukte å leike. Vi skulle vere ute av vegen, så vi ikkje skulle kome til å sei noko gale om vi vart spurde. Mor fortalde seinare kva som hadde skjedd.

Ho og bror hennar, Sigmund Nordbotten, og eldste bror min, Anders Sørbotten, stod oppe på låvebrua då nokre gestapofolk kom gåande utover. Leiaren i gruppa fikta med maskinpistol og ropte «Hende hoch». Men morbroren min og bror min skjønte ikkje kva det gjaldt, så dei stod roleg med nevane i bukselommane. Mor mi skjøna det, så ho løfta nevane opp, men fekk til svar «Nein, nein, ikke du, bare menn».

Då det lei så langt åt vi til kvelds og gjekk la oss. Midt på natta vakna vi av at det brått stod ein flokk kvinnfolk, både frå Nordbotten og Sørbotten, i kammersdøra og lyste inn med ei fjøslykt. Ei av dei spurde mor om ho hadde mannen med seg i senga. Då ho svara ja fortalde dei at Gestapo hadde teke med seg alle mannfolka i bygda, utan å sei noko om kva dei skulle med dei. Kvinnene var som ventande difor mykje oppkava.

Seinare fekk vi greie på at ein norsk agent frå England, Atle Svardal, var skoten opp i ei skor i Breivika, ein annan agent var teken til fange og Isak i Breivika var arrestert. Mannfolka i Botnane vart henta for å bere ned alt utstyret frå Roskastasjonen, og dei måtte bli med i det dei gjekk og stod i.

På minnemarkeringa på Kystmuseet 12. mars 2015, vart det referert frå rapporten til agenten som overlevde, Persen. Der gjekk det mellom anna fram at alle mannfolk under 50 år i Botnane vart utkommandert til å bere. Det må justerast litt. Bestefaren min, Anders Sørbotten, i Sørbotten var 74 år. Han braut eit ribbebein på denne turen. Johan Nordbotten og Geirvald Øvrebotten var 57 år.

Dei utkommanderte
Johannes Nordbotten (1927), som sjølv var med, meiner desse vart utkommandert til å bere ned utstyr frå Roskastasjonen i Breivika:  Anders Sørbotten, Johan Nordbotten, Geirvald Øvrebotten, Jon Øvrebotten, Johannes Nordbotten, Otto Nordbotten, Olav Nordbotten, Halvdan Øvrebotten, Odd Øvrebotten, Abraham Øvrebotten, Nils Øvrebotten, Ottar Årøen, Ulrik Sørbotten og Olav Øvrebotn.

Ottar Årøen og faren Karl Årøen (lærar i Botnane) var på veg ut på fisketur, men Gestapo skaut varselskot og stansa dei. Ottar måtte bli med til Breivika, medan faren, som berre hadde ei hand, vart send heimatt.

Morbroren min, Sigmund, 63 år, vart funnen for gammal og bror min, 14 år, for ung. Dei vart difor ikkje utkommandert til beretenesta, medan bestefaren min Anders Sørbotten i Sørbotten, 74 år som nemnt, vart teken med.

Johannes Nordbotten opplyser til meg at desse personane er han nokså sikker på var med, men at det kunne vere nokre få til. Det var vel ingen som tenkte på å notere ned dette då. Etter så lang tid er det klart uttrykket «erindringsforskyving» kan vere eit aktuelt begrep. Av dei som vart utkommandert er det berre Johannes Nordbotten, Otto Nordbotten og Ottar Årøen som lever i dag (september 2018).

Dei vart stilt opp på rekke med om lag 1 meters avstand og det var klår ordre om at den som fall ut av rekka vart skoten. Bestefaren min, Anders Sørbotten, vart stilt først i rekka.

Johannes Nordbotten og ein del andre slapp med ein tur. Dei rodde heimatt med færingen til Geirvald Øvrebotten. Denne hadde Gestapo teke med seg sørover til Breivika.

Halvdan Øvrebotten skreiv ein stil om denne hendinga, då han gjekk på Solvang Ungdomsskule 1945/1946. Den stilen er truleg den mest litande rapporten om bereoppdraget.

Gestapo varsla sjølv
Eg reknar med at hovedsaka for Gestapo den 13. mars likevel var å arrestere Thorbjørn Øvrebotten og sonen Arne Øvrebotten, fordi dei hadde funne namna deira på Roskastasjonen. At dei ikkje fekk tak i desse to kunne Gestapo takke seg sjølv for, fordi då Sonja kom inn Pollen for Otto Nordbotten roande over. Han skulle bort i Sørbotten og hente posten. Gestapo skaut varselskot for å få han til å stanse. Denne skytinga høyrde Thorbjørn og Arne då dei sat og drakk kaffi. Dei skjøna at noko var i gjere og kom seg opp i marka i siste liten.

Isak Bredvik hadde hyra Magne Sørbotten som dreng i Breivika for å ha ein han kunne lite på, og hjelpe til med det illegale arbeidet. Isak hadde sagt med Magne at høyrde han noko unormalt oppe frå Roskastasjonen skulle han komme seg vekk med ein gong. Det hadde Magne gjort og kom difor springandes inn i Øvrebotten ei tid før Gestapo kom. Inne i Øvrebotten hadde han sansynlegvis sprunge fjæra for å vere minst mogeleg synleg. Oddbjørg fortel at han kom springande opp langs elva, han sa ikkje eit ord, men berre for vidare inn i marka.

Olav Øvrebotn og Ulrik Sørbotten, bror til Magne Sørbotten, vart utkommandert til å vise Gestapo veg inn i Øvrebotten der Thorbjørn og Arne budde. Den gongen var det ikkje opparbeidd veg like inn, men berre litt inn forbi Korsnesvika. Resten gjekk i terrenget. I terrengdelen – fortalde dei to seinare – at dei tok dei omvegar dei kunne for å seinke Gestapo. Dei pusta letta ut då dei kom fram og skjøna at Thorbjørn og Arne hadde kome seg vekk.

Gestaposjefen, Kesting, kommanderte Magna, kona til Thorbjørn og dottera Oddbjørg, ut på tunet. Oddbjørg vart kommandert innatt i huset og med maskinpistol i ryggen måtte ho gå frå rom til rom med Kesting bak seg. I eit rom oppe på loftet, der det hang forheng og tepper og det var skymt, ville han ikkje inn. Oddbjørg trur han var så nervøs at han ikkje våga.

Det er opplagt at dei som sat heime måtte tole store påkjenningar. Dei kunne ikkje ryme bort. Magna Øvrebotten sa etter krigen at ho hadde loge så mykje under krigen at ho lurde på om ho kunne snakke sant meir.

Bjarte Sindre fortalde på opninga av Roskastigen for for nokre år sidan at Gestapo var på veg nordatt til Breivika for å sette fyr på hus og bygningar. Dei hadde imidlertid fått kontraordre. Dei måtte istaden til Staveneset for å ordne opp i ei sak der.

Eg nemnde dette for Ragnar Ulstein og spurde om dette var noko han kjende til.  Ragnar Ulstein var Linge-mann og sentral i motstandsarbeidet i Sogn og Fjordane. Han er vel ein av dei mest kjende  forfattarane om hendinger under krigen,  men dette hadde han ikkje høyrt om i det heile.

Eg synest og det høyrest usannsynleg ut. Det er sjølvsagt lett å samanlikne med Telavåg. I Telavåg vart imidlertid ein tysk offiser skoten, det var tidlegare i krigen, så at represaliane vart hardare der er vel rimeleg og ordren om nedbrenning kom vel frå Terboven sjølv. I Breivika derimot var det ein norsk agent som var skoten – altso ein siger for Gestapo – og alle visste at krigen gjekk mot slutten.

Bilettekst: Oddbjørg Øvrebotten, no Sørbotten, og Ståle Sørbotten oppe på Roskastasjonen 10. august 2010, vel 65 år etter den dramatiske hendinga i Breivika og som førde til at ho måtte gå med ein maskinpistol i ryggen, frå rom til rom heime på garden i Øvrebotten, 13. mars i 1945.
Foto: Sigbjørn Sørbotten

 

2. oktober 2018/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2018-10-02 21:58:432018-11-13 23:54:3613. mars 1945
Historikk

Då vi ikkje var åleine

 

Nokre segner om underjordiske på Årebrot.

Av Fridtjov Urdal.  Foto: Åsta Urdal

Det er ikkje så lenge sidan folk trudde på slikt. Mangt underleg hende og skulle ha ei rimeleg forklaring. Dei underjordske var ei slik. Ho Karnils-Helina hadde treft på buskapen deira opp ved tjønna i Stølsdalen. Ho trudde fyrst at det var kyrne i Sunnervågen ho hadde føre seg, men det såg ho snart at det ikkje var. Det var ein bøling ho ikkje kjende, og ho kjende så visst kvart beist som var der i markjene. Nei, her i kring hadde ingen slike beist, då var det ikkje anna råd, det laut vera dei underjordiske sine.

Det var fleire stader der dei hadde tilhald. Ut under Sunnervågvarden var ein stad, og i den store steinen som ligg mellom Kvalvik og Sunnervåg hadde dei både sett og høyrt til dei. Der skulle det ikkje vere heilt trygt etter at det var mørkt. Opp i ei urd, rett ovanom der kunne ein stundom sjå at det var som ein lysskjen og det høyrdest at der var folk, men dei var ikkje å sjå. Dei meinte at dei som budde i steinen hadde smia si der.

At det var huldrestø på nordre Uravikja var tvilaust. Folk hadde høyrt dei både når dei kom og for, sjølv om dei aldri vart sett der. Bjarne Holstad sa om båtplassen sin at det var ein bra plass å ha gavlen liggjande. Det er no ei gamalde huldrestø. Det skulle vere dei som helt til i huldresteinane på Kvia som hadde båtplass der. Det var sjeldan nokon såg dei underjordiske, men det hende. Ein gong hadde dei på Gamlebøen sett eit heilt følje av blåkledde som for opp Klipe (farvegen ovanom gamleskulen) Dei skulle kan hende heim på Kvia? Huldresteinane er to flytteblokker som ligg sør og vest om tunvegen, mellom  Nordre vasskreken og tunet på Kvia.

 

 

26. september 2018/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2018-09-26 23:12:082018-09-27 00:21:53Då vi ikkje var åleine
Historikk

Soga om DS Sonja


 SOGA OM DS SONJA

Av Ståle Sørbotten

Den 9. juni 1940 gjekk det svenske skipet DS SONJA – bygd 1917 for Rederiet AB Transmarin i Helsingborg – ut frå Thamshamn ved Trondheim –  i retning Helsingborg i Sverige. Skipet var lasta med svovelkis frå Orkla Metall i Orkanger.
Den 10. juni, ein søndag seint om kvelden, kom skipet sør gjennom Frøysjøen og der i leia nordvest for Røysaneset i Sletten, gjekk det på ei mine og sokk momentant.

Denne kvelden  hadde ungdommen fått lov til å danse på låven heime i Sletten. Det var vel ein sokalla smugdans for off. dans var ikkje tillete i krigsåra, sjølv om eg ikkje veit om det forbodet var sett i kraft så tidleg i okkupasjonsåra. August Sande – ein av dansarane – og budde på ein av nabogardane, fortalde meg ein gong, at då dansen nærma seg slutten kom ein kraftig eksplosjon ute frå Frøysjøen. Då dei kom fram i låvedøra stod ein båt rett opp ned i sjøen og so kvarv den ned i havet. Båten må difor ha gått raskt ned, for det kunne ikkje ta lang tid å kome fram i låvedøra etter eksplosjonen

Bestefar min, Ananias Nordbotten som låg og sov hadde vakna av eksplosjonen og kom springande ut i berre underbuksa for å sjå kva som stod på. Dei sa då at ein båt var minesprengd og forlist ut for Røysaneset. Bestefar sin kommentar var kort, fortalde August: ”Ditta blir eit godt linefeste”.

Ein del av ungdomane sette båt på sjøen for å dra ut å sjå om det trongst hjelp. Overlevande frå Sonja var då tekne om bord i eit anna svensk skip, «Inger» som var i følgje med Sonja, men lå om lag 15 minutt etter. Hjelpemannskapet frå Botnane vart imidlertid bedne om bord i «Inger» til litt servering som takk for at dei ville hjelpe.

Eg var av og til før med og sette line ute i Frøysjøen, men vi måtte alltid passe på at vi ikkje sette lina slik at ho kunne hekte seg fast i vraket av «Sonja».

Ei tid seinare kom ungdommane i Botnane igjen og bad om å få danse på låven, fortalede August Sande, men då sa morbroren min Sigmund bryskt nei. «Her skulle ikkje dansast, det gjekk gale nok sist»

Gjennom den svenske ambassaden i Oslo har eg fått tilgang til kjelder som tyder på at det har vore ei sjøforklaring i Sverige, i etterkant av forliset av DS Sonja. Ut i frå den har eg skissert kva som skjedde med M/S Sonja.

  1. April 1940 låg DS Sonja i Thamshamn ved Trondheim og lasta svovelkis som skulle til Helsingborg. Skipet vart liggande til først i juni fordi okkupasjonsmakta la ned forbod mot avreise. Den 25. april var skipet angrepe av engelske fly, men det førde berre til lettare skader.

Først i juni gav okkupasjonsmakta «Sonja» fri og  den 9. juni – ein laurdag – om morgonen kasta DS Sonja laust og setter kursen sørover og kom som nemnt ovanfor inn i Frøysjøen om kvelden den 10. juni. Der gjekk det – som skrive ovanfor – på ei mine som reiv opp styrbord side i baugpartiet og DS Sonja gjekk rett ned med baugpartiet først. Det heile var i følgje dei svenske kjeldene gjort på 25 sekund. Dette stemmer overeins med det som August Sande fortalde, for då dei kom fram i låvedøra stod skipet rett opp/ned i sjøen.

I følgje opplysningane hadde DS Sonja eit mannskap 21 mann. Ni mann vart berga av det svensk følgjeskipet  DS Inger som kom til etter ca 15 min.  Det vil sei at 12 av mannskapet omkom. Av desse var sju norske, resten svenske, mellom anna kapteinen Frans L.Gustavsen. Dei norske var ; Karl Arntsen Rein, sjømann, Harald Ingvald Nordtømme, maskinsjef, Johannes Myr, Jungmann, Per Kringstad, sjømann, Birger Jonsen, kystlos, Reidar Ileby, maskinist, Øystein Holan, messegut.

Så der, i dampskipsleia norvest for Røysaneset i Sletten ligg DS Sonja, lasta med svovelkis og med tolv omkomne sjømenn.

Ikkje rart vi skulle vere varsame med line og pilk i det området.

Så Gud vere dei nådig i si våte grav i snart 80 år.

Bernt Støylen har så rett, så rett» …. Berre ei fjøl mellom seg og si grav…»

Biletet er henta frå http://tornsvala.se/Sonjas sista ferd.

 

26. september 2018/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2018-09-26 22:55:252018-11-03 22:27:14Soga om DS Sonja
Historikk, Ukategorisert

MS Freikoll forliste i Frøysjøen

Les meir
18. september 2018/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/09/FREIKOLL.jpg 816 1264 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2018-09-18 07:54:392018-09-18 07:54:39MS Freikoll forliste i Frøysjøen
Historikk, Ukategorisert

SOGA OM M/T BIVI

Les meir
10. september 2018/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/08/Bivi-2-torpedert-2.juledag-1944.jpg 1923 1310 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2018-09-10 23:11:502018-09-10 23:43:20SOGA OM M/T BIVI
Historikk

Gravstaden i Botnane

Les meir
22. juni 2018/av Ivar
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/06/svensken-2.jpg 480 640 Ivar https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png Ivar2018-06-22 09:37:592019-01-23 01:01:47Gravstaden i Botnane
Historikk

Drukningsulukker

Les meir
19. juni 2018/av Ivar
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/06/Drukningsulukka-1934-bilete-2-1.jpg 2016 2800 Ivar https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png Ivar2018-06-19 12:01:202019-02-04 07:54:19Drukningsulukker
Historikk

Redningssaksforreininga i Botnane

Les meir
22. mai 2018/av Ivar
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/20-Botnane-kvinneforeining-for-redningssaka.jpg 324 453 Ivar https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png Ivar2018-05-22 15:12:002018-07-22 20:32:42Redningssaksforreininga i Botnane
Side 8 av 8«‹678

Kategoriar

  • Aktuelt
  • aktuelt
  • Arkiv
  • Historikk
  • historikk
  • Innlegg
  • News
  • Personal
  • Ukategorisert

Botnane og Årebrot Grendalag

Leiar:

Åsmund Berthelsen
E-post: asmund.berthelsen@icloud.com
Tlf. 93237073

Lik oss på Facebook

© Kopirett - Botnane
  • Link to Facebook
Scroll to top Scroll to top Scroll to top