August Sande og Orvald Sletten 1943-1945

Av Ståle Sørbotten

Den 5. september 1943 gjekk sabotørane Ragnar Ulstein, Harald Svindseth og Nils Fjeld i Kompani Linge i land nord på Gudbrandsbøen i Nordbottsstranda. Dei skulle til Svelgen og angripe den tyske skipstrafikken. På grunn av mykje tysk trafikk att og fram i Frøysjøen straks etter at dei kom på land, fann dei det tryggast å dra til fjells. Til slutt enda dei oppe på Krypen, opp for Sletten.

Der låg dei ei heil stund og studerte aktiviteten nede i Sletten. På den  yste garden såg det roleg ut, så om kvelden den 6. september bestemte dei seg for å gå ned. Der trefte dei først på tanta mi, Oddny Langø, som budde til leige der med sønene Harald og Villy, og mannen Harald. August Sande som òg budde i huset, var ikkje heime nett då. Då dei fortalde at dei kom frå England vart dei omfamna og fekk eit kyss av Oddny. Det var mannen hennar dei hadde fått oppgjeven som kontakt, men han var på reise. Ho følgde dei bort i huset til Orvald Sletten der dei vart vel mottekne. Helene Sletten, mor til Orvald og gift med Borgar Sletten, ønskte dei velkomne med orda «Stakkars dokke som er heimlause i eige land. Her er de trygge. Sit ned og varm dokke». Dei fekk hus for natta der.

August Sande og Orvald Sletten hjelpte dei med utstyret som var gøymt nord i stranda og skyssa dei inn til Svelgen der dei fekk kontakt med Arvid Birkelid. På denne turen måtte dei passere dei tyske festningsanlegga i Ospeneset. For å fare mest mogeleg stille la dei eit notstykke over eksosrøyret. Det dempa lyden vesentleg. Dei kom heimatt seint på natta.

Lingekarane venta lenge før det kom inn farty som dei meinte var verd å prøve seg på.  Etter eit litt mislukka sabotasjeforsøk på det tyske skipet «Hermud» den 23. september – sprengladninga gjekk av for tidleg – måtte dei i all hast trekkje seg tilbake over fjellet og ut att til Botnane. Der skyssa August Sande dei ut til Martin Domben som hyste dei til dei fekk skyss over til Shetland 17. november. Det vart difor ei lang ventetid ute i Domba.

Deretter var det ei roleg tid for August og Orvald.

På blokka til Gestapo

Eit av dei fyrste dagane i mars 1945 – 5. eller 6. trur eg – var vi på veg til skulen – det var nysnø og vi møtte  Thorbjørn Øvrebotten på veg utover. Det forundra meg at han var på veg utover så tidleg på morgonen. Lenge etter krigen fortalde han meg at han då skulle ut for å varsle August Sande og Orvald Sletten. Dei var komne på blokka til Gestapo på grunn av den hjelpa dei gav til Lingekarane hausten 1943. Martin Domben, som var arrestert midt i februar, hadde under harde forhøyr funne at han måtte gje opp namna på Orvald og August. Martin Domben hadde då resonert slik, at dei var ikkje så infiltrert i det illegale arbeidet at konsekvensane for dei ville bli så store. Thorbjørn Øvrebotten hadde gjennom sine kanalar fått melding om dette og for difor ut for å varsle.

Orvald og August tenkte at det ikkje hasta å kome seg vekk, så dei reiste til Kalvåg for å handle, og far min (Ivar Sørbotten) var med. Dei hadde avtala heime at dersom Gestapo kom, skulle dei ringe ut til forretninga til Aud Øvrebotten og sei at dei måtte kjøpe brød óg.

Gestapo låg ikkje på latsida, dei troppa opp i Sletten same dagen for å arrestere August og Orvald, men då var dei farne til Kalvåg.

Broren til August, Odd 11 år, vart sett under forholdsvis hardt forhøyr, men greidde å holde tett. Han visste vel heller ikkje så mykje om det illegale arbeidet til August og Orvald, to år før.

På heimvegen frå Kalvåg såg dei gestaposkøyta låg inne i Frøysjøen og då skjøna dei at det var best å kome seg vekk. Dei snudde utatt til Kalvåg, var opp og handla meir matvarer og reiste nord med Vågastranda. Der låg dei ei stund ved ein holme i Smørhamnen og følgde med gestaposkøyta. Då den trekte sørover kryssa dei fjorden og landa i Gulestøa, etter at dei hadde sett far min i land sør for Heianeset.

I Gulestøa fekk dei hjelp av Stin og Knut Gulestø til å sette båten inn i naustet i Gulestøa. Derifrå tok dei vegen opp i Skudalen, utrusta med tørka sild og brød, og tok inn i stølshuset til Gulestøa. Far min gjekk heimatt fjæra for å ikkje sette spor i nysnøen som var komen om natta. Han kom heim ut på kvelden.

August og Orvald låg lenge oppe i Skudalen, men dei tok seg ein tur heim av og til. I Svelgsdalen og inne i Indrehusmarka låg det ein heil del personar som hadde fått innkalling til Arbeidstenesta, men som hadde stukke seg vekk for å unngå å møte fram. For desse byrja det etter kvart å bli kritisk. Det vart difor arbeidd iherdig med å få båtskyss for dei til Shetland. Det lukkast omsider og August og Orvald kom med i same flokken.  Dei vart henta av ein båt i slutten av mars og førde ut til Bremanger. Det låg dei visst ein dag heller to i ei hytte som tilhøyrde Reidar Torvanger.

Strabasiøs tur til Shetland

Georg Trulsen Nessen med redningsskøyta  R/S Johan Bruusgaard hadde sagt seg viljug å føre dei over til Shetland.  August Sande fortalde at stuerten om bord hadde laga ei gryte med erter, kjøt og flesk som smaka utruleg godt. I følgje det Ragnar Ulstein skriv i bøkene om Englandsfarten drog redningsskøyta ut frå Bremanger 28. mars med kurs for Shetland. Dit kom dei 29. mars etter ein strabasiøs tur i nordvestastorm. Gryta med erter, kjøt og flesk kom oppatt straks dei kom ut om Olderveggen, fortalde August Sande. Sjølv han som var vand å vere på drivgarnsfiske om vinteren, måtte gje tapt.

Ragnar Ulstein skriv i «Englandsfarten» at 21 personar var med på denne turen, mellom desse var og Ragnvald Sørbotten frå Botnane og Sigurd Vågene frå Vindspollen.

Frå Shetland var dei førde med båt til Skotland, der dei vart plassert i ein fangeleir til forhøyr og gransking. August Sande meinte dei var i denne leiren ei vekes tid.

August og Orvald vart visstnok innrullert i luftforsvaret 24. april og dimmitert 8. mai 1945, så det vart forsåvidt  ei kortvarig millitær karriere, men dei berga seg unna Gestapo sine klør.

Dei kom heimatt til Noreg med «Bergensfjord»  i løpet av mai. Det var i alle høve før Kongen kom tilbake 7. juni, opplyste August, for han vart utkommandert til vakt på Carl Johan, under inntoget.

August meinte han kom heim att til Botnane ein gong i august. Kva tid Orvald kom veit eg ikkje.

Artikkelen er skriven med bakgrunn i eige minne og eit intervju som NRK-journalist Silje Sande gjorde med farbroren August Sande rundt årskiftet 2000.


Biletet er truleg teke i England og viser frå venstre August Sande, Sigurd Vågene og Orvald Sletten i flyvåpenuniform. Sigurd Vågene, vart i dagleg tale i Botnane kalla Sigurd i Pollen. Fotograf: Ukjend.



Dette bilete av Ragnar Ulstein er teke på Gudbrandsbøen i Nordbottsstranda 6. september 2015.  72 år og ein dag etter at han, Harald Svindseth og Nils Fjeld kara seg i land her natt til  5. september 1943. Her peikar han mot staden dei kom seg på land, i rullesteinsfjæra nord for Gudbrandsbøen. Foto: Ståle Sørbotten

Berit og Nina Seljestokken klar for jakt. No er dei rundt 40 år og har gått på jakt med gevær sidan dei var 18 år.

Systrene Nina (40) og Berit (39) Seljestokken var dei fyrste kvinnene i området her som byrja gå på hjortejakt med gevær. Eg hugsar det var eit storhende på hjortefesten dei åra «jentene i Seljestokken» hadde skote sine fyrste hjortar. Særleg imponerte var vi damene som aldri hadde tenkt på at vi kunne ha noko på jakt å gjere. No er det eit par unge damer til som går på jakt med gevær, men det er framleis mest vanleg at kvinner er med utan børse. – Når eg fortel at eg går på jakt, så trur folk framleis at eg berre er med, seier Nina Seljestokken. Berit Seljestokken opplever likevel at det er meir vanleg no, enn då ho tok viltprøva på vidaregåande i Florø.

Dei fekk ikkje vere med på jakt før dei hadde fylt 18 år og hadde klart viltprøva. Det var faren Torleif nøyen med, men då hadde dei alt lenge vore med på å få heim dyra og flå dei.
– Det var vi gode nok til. Pappa stod opp tidleg og skaut hjort, og så vekte han oss for at vi skulle hjelpe til. Det lærde vi oss frå barnsbein av, heile familien var med på det, fortel Nina, som er den eldste av tre systre.

Nina gjekk på jakt i to år før ho våga skyte. Ho var redd for å skadeskyte og hadde alltid ein grunn til å la vere å skyte. Faren var frustrert over at ho såg så mykje dyr, men aldri skaut. Så han tok affære og vart med henne på jakt og lova at han skulle skyte dyret om ho bomma.
– Vi gjekk langsmed bøen, slik at eg kunne skyte på eit oversiktleg område. Pappa sette seg ved sida av meg og brått kom det ei kolle, men eg vart så forfjamsa at eg fekk ikkje sikta. Så kom det ein bukk og eg sikta, men han måtte stå heilt «perfekt» før eg kunne skyte. Då kjende eg albogen til pappa i sida og beskjeden «No!» Eg skaut og bukken stupte. Då var det liksom gjort, og sidan har eg skote hjort, seier Nina.

–  Pappa, pappa, eg har skote hjort!

Berit var ein litt meir framfusen type enn storesystra og gjekk rett på jakt åleine. Ho hadde teke jegerprøva på vidaregåande og var 18 år, og rende opp i Bjørkeliskaret ein dag ho var åleine heime. Ho var ikkje før komen opp så kom det ei kolle, ein kalv og ein stilk (fjorkalv) fram på ei myr, og ho skaut stilken. – Men då vart eg så fortumla at eg sette frå meg geværet og sprang heim til pappa. Eg visste ikkje kva eg skulle gjere. Pappa var på arbeid på båtverkstaden då eg kom gaulande: «Pappa, pappa, eg har skote hjort!»

Sidan det har dei skote ein god del hjort til saman, men har ikkje noko tal. Det er fire hjorteløyve i Seljestokken og dei skyt eit dyr for ein nabo. I fjor skaut Nina fire dyr. I haustferien i år skaut dei eit dyr kvar. Berit, som brukar å skyte dei største dyra, fekk ein stilk. Då yngste son og finnmarking, Olav, såg den sa han: » Mamma, æ syns nu den her reinen var litt liten……»

Nina meiner ho skyt best i sjølvforsvar. – Eg møtte på ein aggressiv hjortebukk ein gong, så eg likar best å skyte kolle og kalv, seier Nina.  Berit meiner ho har størst hell når ho er høggravid.
– Den største hjorten eg har skote var nær 100 kilo. Han kom mot meg, men eg kunne ikkje skyte fordi eg såg berre hovudet på han. Så kom han brått rett mot meg. Han var hissig og eg høggravid. Han var berre ti meter frå meg då eg skaut. Kjende mest pusten av han. Det var artig, ler Berit. Samstundes låg sambuaren hennar, Tormod Onarheim, på post eit stykke frå og det einaste dyret som kom i hans veg var ein mus som gnagde på skoen hans.

Dei bur i Finnmark og brukar kvar haustferie til hjortejakt i Seljestokken. Både dei og Nina ser på hjortejakta som ein fritidsaktivitet. – Pappa såg nok meir på det som ein jobb, attåt alt anna han måtte gjere. Trur det var difor han ikkje ville ha oss med då vi var yngre. Han var redd vi skulle rote det til for han, slik at det tok endå meir tid, seier Nina.

Torleif tek framleis storviltprøva for å skyte dyr på slutten av jakta, om døtrene og svigersonen Tormod ikkje rekk det. – Han er tidleg oppe og gjer klar traktoren. Ja, han har ofte starta traktoren i det eg går på jakt. Eg får mest prestasjonsangst, men han hjelper alltid til med å få dyra ned, fortel Nina.

Dei blei slik

Så langt i intervjuet er også foreldra, Ingrid og Torleif Seljestokken, komne på besøk. Dei tre døtrene, Nina, Berit og Tone, har rive gamlehuset og bygt eit nytt i tre etasjar, der alle bur når dei er heime i Seljestokken. Yngstejenta Tone er på veg heim, men ikkje for å gå på jakt. Det har ho aldri brydd seg om.

– Var det i mangel på søner at du oppdrog dei to eldste døtrene dine til hjortejakt, Torleif?

– Dei er ikkje blitt oppdratt til det, dei blei slik.  Det var ikkje råd å oppdra dei til noko som helst som dei ikkje ville sjølve, seier han med ettertrykk, til stor latter frå døtrene.

– Det var jenter vi hadde og middagsmaten gjekk på bøen. Både Ingrid og dei var med når vi slakta dyr heime før, og dei var med når hjorten skulle berast heim frå skogen, flådde og parterte. Dei fekk eit naturleg forhold til det, seier Torleif.

Ingrid Seljestokken meiner det har hatt sitt å seie at det var miniatyrskyting i grendahuset då jentene var små. Både ungar og vaksne var med, og slik lærde jentene seg å skyte. Ho fortel livfullt om korleis det var å kome som byjente til Seljestokken og lære seg å stelle med maten frå grunnen av. Ho bestemte seg for at ho skulle lære seg det og no er det ofte ho som er med døtrene og steller med hjortekjøtet.

– No jaktar eg mindre. Ja, nei, eg slepp ikkje til på jakt lenger. Eg har nok med å halde i orden det dei treng, som til dømes å slipe knivar og passe på at skuffa er på traktoren. Dei er svære til å gå på jakt, men eg har visst brælt dei vekk med alt det andre som må til, seier Torleif. Døtrene ler, men seier han ikkje imot. Nina fortel om ei helg ho fann ut at ho ville jakte åleine. Det var ingen andre som hadde tid. – Eg skaut ei kolle og ein kalv på bøen. Men traktoren ville ikkje gå, så eg køyrde dei heim i firmabilen. Det var tungt å få dei både inn og ut av den. Eg flådde og styra på og var heilt kokt om kvelden. Då skjønte eg at teamarbeid er viktig, det er ikkje nødvendig å styre med slikt åleine, seier Nina.

Det vert ikkje utleige her

Dei er mange når storfamilien i Seljestokken er samla, og det er ungar i alle aldrar. Nina sine tre er eldst, men dei to finnmarkingane veks til dei òg, og Tone har nett fått ein son. Det er overvekt av gutar i neste generasjon.

– Vi har hatt Anita og Lars med på jag, og vi håpar at dei vil like det etter kvart, og fleire veks til. Vi har i alle høve gjort avtale om at jakta i Seljestokken ikkje skal leigast vekk, seier Nina, som driv Seljestokken båtverkstad saman med faren og tre tilsette.

 

Det er mange kring langbordet når storfamilien Seljestokken er samla. Dei var langtfrå alle då dette bilete vart teke 29. september 2018, fyrste helga i haustferien.

 

Intervju: Magni Øvrebotten

 

 

Vindmøllene i Guleslettene vindkraftverk vert 35 meter høgare enn planlagt, og ordførar Ola Teigen i Flora meiner at politikarane er ført bak lyset. Det sa han til Bergens Tidende 15.09.18. Her er heile artikkelen og ein kommentar i BT frå 18.09.18.