Botnane
  • Link to Facebook
  • Heim
  • Aktuelt
  • Diktarstien
  • Næringsliv
  • Turar
  • Om oss
  • Utleige
  • Historikk
  • Arkiv
  • Gravrøysene
  • Click to open the search input field Click to open the search input field Søk
  • Menu Menu
Aktuelt, Arkiv

Braut ho grensa til kunsten?

Det var torsdag og møte i sanitetsforeininga. Ute stod vinterregnet lik ein grå vegg. Men inne i bestestova var det ljonande heitt, så nyvakna fluger svima av i kakefata. Damene hadde som vanleg handarbeid med. Alle hadde eitkvart dei heldt på med til basaren.

Men det dei alle venta på var at ho Agnes skulle syne dei kva ho hadde gjort. Dei fleste kunne erkjenne at ho var den som overgjekk dei hine. Ikkje så at ho prata med dei om det, langt derifrå, ho var heller litt blyg over ros og vellæte. Nei, det var no berre det at om ein gav seg tida så vart det no slik. Dei hine heldt seg stort sett til mønster, men ho Agnes broderte fritt, store bukettar med fargerike blomster i ein feittglinsande silketråd. Nei, dukane hennar Agnes var noko for seg sjølv, så kva hadde ho å syne dei i dag skal tru?

Ein stor gulkvit duk vart bretta ut på stovebordet. Store klasar med blomster og fargerike sommarfuglar i mjuke broderte liner. Eit vedunder av ein duk. Dette var slikt som mest ikkje var brukande. Tenk om ein kom til å søle kaffi eller endå til blåbærsylte på slikt noko? Nei, slikt var ikkje godt å få bort. Det var då dei vart var det. Ho Agnes hadde gjort ein feil. Heilt ut på eine dukkanten var det brodert ein sommarfuglveng, men resten av sommarfuglen var utanfor kanten. Kva var dette?  Ho som var så flink måtte no kunna ha fått heile sommarfuglen inn på duken. Det skulle no dei óg ha fått til.

Det var ikkje fritt for at dei vart smått forarga. Her hadde ho Agnes nær sagt snytt dei for over ein halv sommarfugl. Kor det kom til å verte utsjåande om alle skulle take til å brodere slike mønster! Jamen eg tykte berre eg ville brodere ein som heldt på å flyge sin veg og då gjorde eg det slik. Eg undrar om ho Agnes, utan å vite det, braut grensa og let sommarfuglen flyge inn  i kunsten?

Tekst og dataprint Fridtjov Urdal 2025 

3. april 2026/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2026-04-03 16:14:572026-04-03 16:14:57Braut ho grensa til kunsten?
aktuelt, Arkiv

Ryddehjelparane i Sletten

 

Familien Straume-Sande i Botnane har nyleg blitt sauebønder med 15 gamalnorske sauer, også kalla villsauer. – Eg er ikkje nokon saueekspert enno, slår John-Magne Sande fast.
– Eg er meir saueekspert enn dokke, seier August på seks år. Han syner til at han har vore med ein ven i barnehagen heim på besøk til eit sauefjøs på Indrehus. Det er med litt skrekkblanda fryd familien snart står midt oppi sauelamminga, og må halde eit ekstra auge med at ørn og rev ikkje tek lamma. Dei har skaffa seg sauer for å få hjelp til å halde landskapet ope.

– Det er berre eitt år sidan far min slutta med angusdyr, og på den korte tida har det grodd opp eit teppe av nye sitkagraner oppi beite her. Om vi ikkje beitar området, er det overgrodd i løpet av 10-15 år. Vi kan ikkje stelle oss slik at vi ikkje ser Frøysjøen, seier John-Magne Sande. Han har engasjert seg for å få vekk litt av all sitkagrana som pregar Botnane, og sjølv har han kome til at han treng sauer til hjelp. Dei et skot av sitkagrana og gneg borken av greiner.

– Kor mange sauer må du ha for at dei beitar like mykje som angusdyra far din hadde?

– Det må til fem sauer for å ha same beitetrykket som ein angus, så for min del betyr det at eg må ha ein flokk på 100 sauer for å erstatte den angusflokken som var her.  Vi får sjå etter kvart, men eg synst det er trist at det gror att, og det skjer veldig fort. Sitkagrana likar ikkje varme, så det hjelper å få brent om våren. Eg var godt i gang då det vart forbod mot brenning på grunn av turken her tidlegare i vår.

 

John-Magne arbeider i Nordsjøen og er så langt den i familien sauene kjenner minst.

– Kva kostar sauene?

– Dei kostar 4200 kr per sau, pluss moms, så eg må bygge opp flokken litt etter litt. Det er grenser for kor mange ekstravakter eg kan ta i Nordsjøen. Reglane for å flytte sauer er strenge. For at eg skulle kunne kjøpe desse sauene måtte bonden på Radøy ta blodprøver av heile besetninga. Men no kan eg kjøpe fleire sauer av han dei komande tre åra, utan at det må takast nye blodprøver.

– Sauene er radveringar, så no er eg i fleirtal, ler Kjersti Straume-Sande, som kjem frå Radøy. Ho tykkjer det er kjekt at borna er så glade for og interesserte i sauene, og at dei er tryggare for born enn stor angusdyr. – Ine og August var med far sin til Radøy for på hente sauene. Dei kom heim att ein onsdag og torsdag reiste John-Magne i Nordsjøen. Dermed var det meg og ungane sauene vart kjende med, så når han kom heimatt og skulle sjå til dei skvatt sauene til, men roa seg når dei høyrde August og Ine sine stemmer.

Ine (snart 8 år) og August (6 år) er ivrige til å fortelje om sauene. – Dei likar kos, spring veldig fort og hoppar, seier Ine. – Ja, dei er veldig spretne og likar høy og kraftfor. Det hadde blitt masse tre her om vi ikkje fekk desse sauene. Dei blir plenklypparane våre, legg August til. I flokken er det flest grå sauer, nokre kvite og ein svart. Og Ine gjev døme på den lange rekkja med sauenamn dei hadde klar til flokken kom; Augustine, Ine, Sara, Sina, Mini, osv. – Og så skal vi ha oss ver. Han skal heite Sauen Shaun, strålar August. Sauen hans heiter Sara, Ine sin Sina.

August, Ine og Kjersti tok mot saueflokken i vinterferien.

Kjersti synst det er lærerikt for heile familien å ha dyr. Flokken er overraskande roleg, men to av sauene er skvetne. – Men dei vert merkbart meir kjælne etter kvart og let seg no stryke på kjaken. Det er mest terapi for både folk og dyr. Det er lærerikt for ungane å sjå at når dei er rolege og tolmodige, så kjem dyra. Ungane har forstått at om dei skrik og hoiar så vert dyra stressa og spring vekk, medan roleg gange og stemme gjer at dei kjem til oss.

John-Magne arbeider i Nordsjøen og er ute fjorten dagar i strekk. Før han reiser set han ut forhekkar med høyballar på 400 kg med høyensilasje, ein mellomting mellom turrhøy og surfôr. Han har også gjerda inn eit større område nær husa der sauene skal gå til dei blir meir kjende med dei, og til lamminga er over.
– Dei er som angusdyra at dei stikk seg vekk når dei skal føde, og kjem fram att etter nokre dagar med avkommet.  Men her er mykje rev og ørn, så vi treng å fylgje med, seier John-Magne Sande. Han har brukt ein halv million på 650 meter med gjerde heilt opp under fjellet for å halde sauene der dei skal vere. Gjerdet er sett opp av fagfolk og skal tole at det spring hjort i det utan at det vert hol.

– Det blir svigerfar Audun og eg som må til og reparere om det blir hol. Eg har stor tryggheit og hjelp i svigerfar, men det er ikkje han som har kjøpt seg sauer. Dei må vi ta ansvaret for sjølve og det er ein kjempeovergang å vere saueeigar. Vi fekk dei i vinterferien og det var godt å ha god tid til å ta mot dei. Eg har vakse opp på gard der vi hadde kyr, så eg er ikkje van med sauer, seier Kjersti Straume-Sande. Ho arbeider i NAV i Florø og reiser til og frå arbeid med buss og båt, saman med borna som går på skule i Florø. – Det er godt å ha svigerfar i bakhand når kvardagslogistikken krev sitt, slår ho fast.

 

Sauene vert meir og meir tillitsfulle.

Det er skikkeleg ruskever den dagen vi er på besøk for å snakke med familien om sauedrifta. Mest ikkje verande ute. Sauene har samla seg kring grunnmuren etter eit naust og er knapt råd å sjå i regn, vind og sjørok. – Eg ser at eg bør få opp eit uthus dei kan gå i ly av nedom vegen her, om vinteren har eg tenkt å ha dei i området oppe kring fjøsen, slik at dei kan gå inn der. Men sommar og haust kjem dei til å beite langs vegen nordover frå Botnane, og eg håpar dei som køyrer tek omsyn til dyra, seier John-Magne Sande.

Han sit i styret for Botnane og Årebrot grendalag og på årsmøte i fjor tok John-Magne opp om grunneigarane med mykje granskog var interesserte i å få saga ned tre, i fyrste omgang den tettaste granskogen langs vegen? Det var det interesse for, men det har vore uråd å finne kaiområde stort nok til å lagre tømmeret for vidare transport med båt.

– Det er Sunnfjord Skog i Førde som skal gjere arbeidet og dei skal byrje på det etter påske. Dei reknar med at det tek ein månads tid og at dei skal vere ferdige til sommaren. Sunnfjord Skog gjer avtale direkte med kvar grunneigar og har arbeidd med å få godkjent fleire velteplassar for lagring av tømmeret før vidare transport med lastebil til tømmerkaia i Eikefjorden, seier John Magne Sande. Han ser dette ryddearbeidet som eit fyrste steg i jobben med å opne oppatt Botnane, men jobben er på ingen måte gjort med det. Sitkagrana veks villig og spreier seg lett.

Ryddehjelparane i Sletten.

 

Intervju: Magni Øvrebotten, 22. mars 2026.
Foto: Kjersti-Straume Sande

27. mars 2026/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2026-03-27 15:09:232026-03-27 16:21:13Ryddehjelparane i Sletten
Aktuelt, Arkiv

Bok om kystagentane og medhjelparane deira

Hausten 2026 kjem boka «Kystagentane Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen frå Florø, medagentane og hjelparane deira». Det er Flora historielag som gjev ut boka og Magnus Helge Torvanger som skriv ho. – No er det ingen primærkjelder att til å snakke med, men vi har heldigvis ein god del rapportar og intervju med folk som var med i motstandsarbeidet under krigen. Men har folk historier og bilete dei meiner har interesse og bør fram må dei ta kontakt, seier Magnus Helge Torvanger.

Frå venstre Dagfinn Ulriksen, Bjarne Thorsen, frå Sotra, og Atle Svardal. Bilete er teke rett etter at Ulriksen og Svardal kom attende til England frå Eric-oppdraget i Norge. Bilete: Utlån Flora historielag

Boka omfattar området frå Nordhordland/Solund til og med Nordfjord, med fokus på kysten. – Utgangspunktet for boka er dei to karane frå Florø, Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen. Dei var av dei mange på kysten som rømde til England under krigen. Dei fleste englandsfararane gjekk inn i handelsflåten eller marinen, Svardal og Ulriksen var begge i marinen. Svardal var sersjant i hæren, nyutdanna under kampane på Voss i april 1940. Han tok eksamen i kamp, fortel Torvanger. Svardal byrja seinare i 1940 på politiutdanning, men slutta då det kom pålegg om at politi og politistudentar måtte melde seg inn i Nasjonal Samling (NS).

I april 1941 reiste Svardal og Ulriksen til Shetland. Det var kort veg over dit og dei reiste saman med fleire andre. Dei vart verva av den norsk/britiske etterretningstenesta SIS, Secret Intelligence Service, som fyrst og fremst skulle overvake tysk skipstrafikk på norskekysten. Kompani Linge var ein del av SOE, Special Operations Executive, som dreiv sabotasje i tyskokkuperte land. SIS gav mange opplæring som radioagentar i England. – Dei to karane frå Florø var dei fyrste nordmennene som vart utdanna til radioagentar. Så dei var pionerar. Eivind Viken, frå Arna, var den tredje. Det var han som dreiv flest radiostasjonar her under krigen, fortel Magnus Helge Torvanger.

Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen vart sende til heimtraktene i august 1941. – Det var då dei banka på døra på Solberg og Sigrun Solberg opna. Dei spurde etter bror hennar, Harald Solberg, og fortalde at dei var Florø-gutar. Ho tykte det var rart at dei ikkje visste at han sat fengsla i Tyskland. Men trass i skepsisen slapp dei inn og Simon Solberg, far til Sigrun, gav dei løyve til å etablere seg på Gåsøyna. Det var ei øy som var oppdyrka, men fråflytta, og dei etablerte seg i ei gamal stove som no vart brukt som fjøs.

– Men korleis kunne dei skjule seg kloss i leia?

– Dei var der til mars i 1942. Det var ein vellukka pionerstasjon på alle måtar. Det var folket på Solberg og Dagfinn Hjertenes som hjelpte dei. Han var tilsynsmann for fyrlyktene og kunne difor ferdast fritt med eigen båt. Han formidla mykje kontakt. Men det er klart dei to på Gåsøya måtte vere forsiktige på ei øy mest midt i skipsleia.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Magnus Helge Torvanger. Foto: Torkjell Djupedal

 

– Kva er det no å skrive om krigen som ikkje er skrive før?

– Ja, det er skrive mykje om krigen, om området her serleg av Arnfinn Haga og Ragnar Ulstein. Men lite er skrive av lokalkjende folk, så difor er det i blant litt laust om både namn og plassar. Både Svardal og Ulriksen døydde unge, men vi har fleire av rapportane dei skreiv når dei var attende i England. Svardal vart skoten av tyskarane i 1945, og Ulriksen døydde på 40-årsdagen sin i 1955. Han vart også med på etterretningsarbeid mot Sovjet etter krigen.Det finst ein god del materiale som Flora historielag fekk samla inn for ti år sidan, då det var planar om å lage ein filmserie om kystagentane.

– Men alle primærkjeldene er borte?

– Ja, alle dei er borte. Den siste eg rakk å snakke med før han døydde var Jostein Midtbø i Norddalsfjorden. Han kunne rekapitulere mykje av fluktruta til Sigrun Solberg, då ho måtte flykte dit etter at tyskarane tok radiostasjonen Roska i Breivika. Men elles har det heldigvis vore gjort ein god del intervju med dei som var med. Krigshistorikaren Ragnar Ulstein intervjua til dømes både Sigrun Solberg, Isak Bredvik og Arne Øvrebotten for Heimefrontmuseet i 1985. Og Firdaposten-journalistane Rolf Orheim og Harald Stavang var flinke til å dra fram og intervjue lokale folk som var hjelparane til agentane.

– Har du fått deg overraskingar?

– Ja, eg har vorte overraska over kor mange i Botnane som var involverte i tillegg til dei sørover stranda, i Breivika og på Solberg. Hendingane kring Solberg og Breivika har vore meir framme enn det som hende i Botnane. Det har mellom anna dukka opp ein skulestil som 18 år gamle Halvdan Øvrebotten skreiv rett etter krigen, då han gjekk på Solvang folkehøgskule i Førde. Den handlar om 13. mars 1945, då tyskarane tok radiostasjonen Roska i Breivika, og skaut Atle Svardal. Då tvinga tyskarane mest alt som fanst av mannfolk i Botnane, vel 30 stykke, med til Breivik for å bere ned utstyret til radiostasjonen, som tyskarane hadde sett fyr på. Det er den einaste fullstendige augevitneskildringa vi har frå ein som var med på dette arbeidet. Halvdan synte stilen til tanta og onkelen sin på nabogarden, Magna og Thorbjørn Øvrebotten, og Magna spurde om å få skrive av stilen. Ho tok vare på avskrifta og no er stilen med i boka.

– Men kva så med damene sin innsats, den har det vore skrive lite om til no. Kva hadde desse karane fått gjort om det ikkje var kvinner som laga mat, stelte kle, delte lokalkunnskap og alltid var der? Dei kunne ikkje røme frå barn, gamle foreldre og husdyr som trong dei.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sigrun Solberg. Foto: Utlån Flora historielag.

 

– Ja, dette har det blitt litt meir fokus på. I denne boka er Sigrun Solberg ei sentral dame. Det er ikkje for ingenting at ho er med i statuegruppa «Eric» i Kyrkjeparken i Florø, saman med Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen, som fekk mykje hjelp av henne. Men eg prøver også å få fram korleis det var for desse agentane å leve i kalde holer/hytter og slite på tunge radioar, batteri og lademotorar. Om Dagfinn Ulriksen skreiv ein medagent at det var utruleg kva den mannen kunne bere.

– Kven var dei sokalla «hjelparane»?

– Det var heilt vanlege folk som stilte opp, som om det var naboen som trong hjelp. Evna til å kunne teie var viktig, så det var ikkje så mykje som kom ut om dei. Dei tagde også etter at krigen var slutt. Det var sjølvsagt ei frykt i kystbefolkinga etter det som skjedde i Telavåg i 1942. Det sette ein støkk i dei, for det synte kor forferdeleg tyskarane kunne fare fram. Men likevel heldt folk fram med å skjule dei som trong det, som til dømes på Solberg, i Breivika og i Botnane.

 

Skulpturgruppa Eric i Kyrkjeparken i Florø. Foto. Magni Øvrebotten

– Har det vore skrive mindre om motstandsarbeidet og agentverksemda på kysten enn elles?

– Det blir sagt at det er Milorg på Austlandet som har komme mest fram i media, og på film. Og at det er mindre omtale av agentverksemda på kysten. Det var mange som tok store sjansar her. Firda Folkeblad skreiv like etter krigen at «Det er vel ingen her på våre kantar som tok større sjansar under okkupasjonen enn Martin Domben frå Barekstad». Han førte fleire laster med våpenkasser frå Domba til heimestyrkane inne i fjordane. Kassene var gøymde under skjelsand på båtar som var frå øya.

Magnus Helge Torvanger seier at alt i alt er det mange sin innsats som burde kome fram, både kvinner og menn. Han er interessert i at folk tek kontakt om dei har bilete frå der folk gøymde seg , bilete av folk som gøymde seg og dei som hjelpte dei. Og bilete av bygder/område slik dei såg ut før/under krigen. – Dei som har historier dei meiner ikkje har kome fram må ta kontakt, oppmodar Torvanger.

Intervju: Magni Øvrebotten 27.02.26.

PS: For ordens skuld vil eg opplyse at intervjuaren er dotter til Arne Øvrebotten, og Magna og Thorbjørn Øvrebotten var besteforeldra mine. Dei gøymde folk under krigen.

16. mars 2026/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2026-03-16 11:13:292026-03-16 11:13:29Bok om kystagentane og medhjelparane deira
Aktuelt, Arkiv

Aktivitetar Botnane og Årebrot grendalag 2026

Oppdatert per 2. november

Dette skjer framover:

NOVEMBER
21. november (laurdag) Hjortefest Botnane grendahus, kl. 19.00. Den kostar kr. 250 for vaksne og 80 kr. for barn. Betal til hjortefesten sitt eige vippsnr. 94 86 78, og meld deg på til Rune Nordbotten, mobilnr. 415 53 395. Det er hjortejegarane som steller til festen og dei treng å vite kor mange som kjem i rimelege god tid før festen. Siste frist 17. november.

5. desember (laurdag) kl. 12.00, JULEVERKSTAD i Botnane grendahus. Solbjørg, Astrid og Linn Sørbotten inviterer til baking og laging av julepynt. Vi tek sjølve med ingrediensar/materiale til det vi vil lage og hyggjer oss med julemusikk og det å gjere noko i lag.

DESEMBER
27. desember
 (søndag): Romjulskafe i Botnane grendahus, kl. 16.00. Ansvarleg: Elisabeth Ruud Nordbotten m/fl.

 2027 – fram til årsmøte i mars

Markering av at Botnane grendahus er 100 år. Teke i bruk som skulehus ved nyttår i 1927. Det skal lagast eit hefte om skulehuset, men det er ikkje avgjort om markeringa av 100 årsdagen skal vere i januar eller til sommaren.

JANUAR
10. januar:
Søndagskafé Årebrot grendahus, kl. 16.00. Bonde og villsauekspert Hilde Buer kjem og snakkar om den siste boka si «Snakk med sauen». Vertskap på kafeen Siren Uren og Marit Brandsøy.

FEBRUAR
7. februar:
Søndagskafé Botnane grendahus, kl. 16.00.

MARS
13. mars
(laurdag): Årsmøte i Botnane og Årebrot grendalag, Årebrot grendahus, kl. 15.00.
NB: Dette er datoen for då radiostasjonen Roska vart teken i 1945, markering i Breivika om skilta og parkeringsplassen for dei er ferdig.

Dette har vore i 2026:

NOVEMBER
1. november; Søndagskafé Botnane grendahus, kl. 16.00.
Forfattar Magnus Helge Torvanger kjem for å presenterer boka om Kystagentane og hjelparane deira. Øyvind Kleiven og Oddvar Isene frå Flora Historielag er også med. Ansvarlege for kaféen: Kjersti Straume-Sande og Marit Brandsøy. Det kom vel 40 menneske.

OKTOBER

AVLYST: 24. oktober er julemarknaden avlyst. – Vi avlyser julemarknaden m/kafe på Årebrot laurdag 24. oktober. Det er nok av utstillarar som ynskjer å stille ut, men det kjem for lite med folk i høve til arbeidet som vert lagt ned i marknaden, seier Britt Maret Sunde.

4. oktober: Søndagskafé Botnane grendahus, kl. 16.00. Professor i geologi Atle Nesje, ved Universitetet i Bergen: Korleis vart landskapet rundt oss forma? Ansvarleg for kafeen Elisabeth Ruud Nordbotten og Ragnhild Nøttingnes. Det kom nær 40 personar.

SEPTEMBER

27. september, (søndag), kl. 18.00. Konsert med Line Dybedal duo på Årebrot grendahus. Bilettpris kr. 300 for vaksne, kr. 100 for dei mellom sju og 18 år. Kystekspressen går frå Florø kl. 16.30 og er framme på Villevika kl.16.40, rutebåt til Florø att kl. 21.40 (rett til Florø). Sal av mat frå kl. 17.00. Ansvarlege: Nina Seljestokken, Odin Nes, Torbjørn Øvrebotten og Magni Øvrebotten. 45 betalte billett til konserten.

o6. september: Søndagskafé Årebrot grendahus, kl. 16.00. Ansvarleg: Britt Maret Sunde og Håkon Årebrot.

01.sept. Omvising på Diktarstien, gravrøysane og skulptursamlinga etter Aase Botnmark for pensjonistlaget i utdanningsforbundet i Sunnfjord kommune. Magni Øvrebotten var omvisar.

AUGUST
05. august: Tinga omvising skulptursamlinga etter Aase Botnmark v/Magni Øvrebotten.

02. august: Søndagskafé i Botnane grendahus, kl. 16.00.  Ansvarleg Astrid Sørbotten og Marion van Eck.

JULI

29. juli: Tinga omvising diktarstien og kulturminneløypa (gravrøysar) v/Magni Øvrebotten

10. – 12. juli: Bygdehelg Botnane-Årebrot
Fredag 10.07: Opningskonsert i Botnane grendahus, kl. 19.00. Vertskap: Kari Bruun Ågotnes/Asgeir Øvrebotten.

Laurdag 11.07:
Fiskekonkurranse Nøre dalen m/grilling laurdag kl. 11.00 v/Sigbjørn Sørbotten, Torbjørn Øvrebotten.
Opning av ny turløype over Åsen, kl. 13.00. Ansvarleg: Torbjørn Øvrebotten.
Lunsjkafé Botnane grendahus laurdag kl. 13.00 -16.00. Ansvarlege: Sissel Ullevålseter, Ragnhild Nøttingnes, Birgitte Jensen og Åsmund Berthelsen.
Sendebrett-konkurranse, kl. 12.00-14.00. Ansvarlege; Fredrik Espedal og Rune Nordbotten.
Omvising i skulptursamlinga til Aase Botnmark, kl. 14.30, omvisar Magnhild Sørbotten.
Omvising Diktarstien i Botnane, kl. 13.30, med dikt av Jan-Magnus Bruheim. Omvisar Magni Øvrebotten.

Søndag 12.07:
Dåpsgudsteneste på Jørnjorda 
kl. 11.00 med sokneprest Dag Leirvik og kantor Brunhilde Engelhardt. Ansvarleg: Elisabeth Ruud Nordbotten.
«Liv og verksemd på land og hav». Fridtjov Urdal fortel om næringsvegar på Årebrot fram gjennom tidene. Vi møtest på Kvia hjå Fridtjov. Torleif Seljestokken og Håkon Årebrot hjelper til med det praktiske som skilting og parkering.
Basar Årebrot grendahus kl. 16.00. Basarnemnd: Bjørg Reksten, Marit Brandsøy, Ingrid Seljestokken, Anne Karin Holm Årebrot og Bjørg Kleiven.

JUNI
23. juni (tysdag): Jonsokbål på Jørnjorda, kl. 18.00. Utsett til onsdag 24. juni pga veret. Ansvarleg: Torbjørn Øvrebotten og Arve Nøttingnes.

7.  juni: Ingen søndagskafé

6. juni (laurdag): Dugnad Botnane-Årebrot, kl.10.00-15.00. Måling av hus. Kaffiykt ved begge grendahusa. Dugnaden vart avlyst pga veret og lite folk heime.

MAI
17.mai (søndag): Årebrot grendahus, kl. 14.00. Desse sit i 17. mainemnda; Astrid Sørbotten, Solbjørg Sørbotten, Marit Brandsøy, Ingrid og Torleif Seljestokken.

11.mai (måndag), kl. 17.30-20.00; Depotøving for brannutstyret for Botnane og Årebrot, saman med folk frå Kinn brann og redning. Brannutstyret er lagra på Firda settefisk sitt anlegg i Botnane og øvinga blir der. Også samtale om praksis kring melding frå 110 i samband med ulukker.

2. mai (laurdag): Dugnad Botnane-Årebrot kl. 10.00-15.00. Måling av hus begge stader.

APRIL
18. april (laurdag): Konsert med Silisium Vokal i Botnane grendahus, kl. 17.00. Billett kr. 300, medrekna fingermat og drikke frå kl. 16.00. Betal bilett på vipps 501465, så får vi også oversikt over kor mykje mat vi skal lage til.  Vertskap: Kjersti Straume-Sande og Helen Aasen.

15. april (onsdag): Flora turlag syklar Diktarstien i Botnane, med bedriftsbesøk på båtverkstaden i Seljestokken.

11. april (laurdag): Strandrydding Botnane-Årebrot, kl.10.00-15.00. Matykt på Årebrot kl. 14.30. Ansvarleg: Arve Nøttingnes, Åge Sørbotten og Marit Brandsøy.

2. april, Skjærtorsdag, sendebrett-konkurranse i Botnane, med kafé i grendahuset, kl. 12.00-16.00. Premieutdeling kl. 15 30. Det vert også eggleiting for barn. Vertskap: Fam.Nordbotten/Espedal.

MARS
14. mars (laurdag): Årsmøte i Botnane og Årebrot grendalag, Botnane grendahus, kl.15.00.

Det vert ikkje kafé på Palmesøndag 29. mars.

FEBRUAR
08. februar:
 Søndagskafé Årebrot grendahus kl. 16.00. Høve til å synfare dei to brakkene som skal vekk, og lausøyre frå sløydbrakka. Ansvarleg: Nina Seljestokken.

 

 

 

 

15. mars 2026/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2026-03-15 14:53:272026-11-02 18:02:53Aktivitetar Botnane og Årebrot grendalag 2026
Aktuelt, Arkiv

Konsert med Silisium i Botnane

 

– Det er kjekt at Silisum Vokal kjem til Botnane. Vi har spurt dei fleire gonger om å kome til Bygdehelga i juli, men det er vanskeleg å få til å passe for åtte personar midt i ferietida. No håpar vi at folk har tid til konsert ein vårkveld 18. april, kl. 17.00, seier Åsmund Berthelsen, leiar for Botnane og Årebrot grendalag.

Billettprisen blir kr. 300, og i den er det medrekna litt mat og drikke før konserten. Betal til Vipps 501465, og merk innbetalinga «Billett». Med hjelp av innbetalingane får vi også eit inntrykk av kor mange som kjem, noko vi treng å vite på grunn av maten. Vi opnar dørene kl. 16.00.

Silisium Vokal er ei vokalgruppe frå Bremanger kommune som starta opp i 2017. Damene som er med kjem frå fleire plassar i kommunen: Kalvåg, Bremanger, Svelgen og Ålfoten. Gruppa har gjort mange konsertar både lokalt og i nabokommunane.

– Vi har også spelt inn og gjeve ut musikk som er laga for oss og musikken ligg ute på ulike strøymetenester. I tillegg har vi selt inn videoar til ulike prosjekt, sist til julekonserten i fjor, seier Linn Kristin Sande Igland, leiar for gruppa.

Hausten 2024 hadde Silisium Vokal ein rein acapella-konsert, og til konserten i Botnane har dei med fleire av songane frå sist og nokre nye. – Eg kan nemne Billie Eilish, Aurora og låta «But I loved», som vi øvde inn til konkurransen om å vere kor for Highasakite og nokre gamle slagerar, seier Linn Kristin Sande Igland.

 

15. mars 2026/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2026-03-15 11:15:112026-03-21 22:17:35Konsert med Silisium i Botnane
Aktuelt, Arkiv

Velkommen til årsmøte i Botnane grendahus komande laurdag!

Her er innkalling og sakspapir  til årsmøte i grendalaget komande laurdag den 14.mars kl. 15.00.

Innkalling 2 2026

Årsmelding 2025

Resultatrapport 2025 BÅG

Balanse 2025 BÅG

Forslag arbeidsplan 2026

Aktivitetsplan 26

Budsjett 2026

Kommentar til framlegg budsjett for BÅG

Forslag vedtektsendring

Vedtektene

Forslag reglar og pris

Forslag fra valnemnda

 

8. mars 2026/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2026-03-08 14:39:472026-03-14 11:06:03Velkommen til årsmøte i Botnane grendahus komande laurdag!
Aktuelt, Arkiv, Historikk

– Isak var heil ved

Isak Bredvik slik han likte å gå kledd heime. Foto: Privat.

– Isak Bredvik (1905-89) var det vi kallar heil ved, ein gjennomført solid mann. Men han var ein mann av få ord, han fortalde veldig lite om barndommen og ingenting om krigen. Så når du utfordrar meg om å fortelje om Isak må eg basere meg på mi eiga oppleving av han og det eg har blitt fortalt, seier Rune Fromreide. Han eig i dag garden etter Isak i Breivika, saman med syskenbarnet sitt Magnar Skrede. Isak var onkel til mødrene deira, Ingrid og Sigrid Kjørlaug.

Bergensaren Rune Fromreide hugsar somrane i Breivika med glede, fullt av folk og mykje arbeid. Med unntak av ein sommar var han i Breivika og hjelpte til i slåtten frå han var liten gut til det var slutt på gardsdrifta til Isak på 1980-talet. – I min familie var vi fire, hjå tante Sigrid var dei også fire og i onkel Kjell sin familie var det fem personar. Det vart mykje folk på ein gong, og eg trur vi var her i to-tre veker. Kanskje ikkje alle heile tida, men eg hugsar at eg følte meg veldig velkomen og treivst godt. Det var eit ekstra pluss at eg fekk køyre traktor og vere med ut og fiske. Etter kvart som eg vaks til var eg her også åleine med Solveig og Isak.

 

Rune Fromreide og mor hans Ingrid hesjar i Breivika tidleg på 1980-talet. Foto privat.

– Dei sette pris på hjelpa med å få høyet i hus?

– Ja, dei trong all den hjelp dei kunne få. Fyrst var det berre Isak og syster hans Kristi som var her. Etter kvart gifta Isak seg med Solveig Russøy, frå Batalden, som hadde vore her og stelt mor deira på hennar gamle og sengeliggande dagar. Solveig laga fantastisk god mat, både middag og brødmat, same kor mange vi var til bords. Rømmekollene vi fekk sommarsdagen hugsar eg enno. Far min, Sivert, var ein nevenyttig arbeidskar, og fekk ofte jobben med å felle skog. Elles såg no far kva som trong gjerast og gjorde det.

– Korleis vil du skildre Isak?

– Han var ein snill mann med godt humør. Veldig hjelpsam og gåvmild. Han hadde i det heile mange fine eigenskapar og neppe mange fiendar. Han dreiv ikkje med baksnakking, heller det vi i dag kallar «framsnakking». I mine auge var han ein heidersmann, med ein lun og god humor. Og ein god replikk. Eg trur han var glad i folk, sjølv om han kanskje ikkje gav så mykje uttrykk for det. Han virka alltid nøgd når det kom folk.

Isak, systra Kristi og kona Solveig i slåtten, saman med Kari Persen. Ho er dotter til Fredrik Persen, som under krigen dreiv radiostasjonen Roska saman med Atle Svardal. Foto: Utlån Flora historielag.

– Kva hugsar du om syster til Isak, Kristi?

– Kristi fekk trefot etter at ho fekk tuberkulose i eine foten og måtte amputere den. Mor sa at dei levde på uføretrygda hennar og sette resten av det dei tente på bok. Kristi var ei sterk og myndig dame, veldig reinsleg og skulle ha alt på stell. Dei la papp på golvet som beskyttelse over linoleumsbelegget, fortel Rune Fromreide. – Ja, den pappen på golvet hugsar eg best frå då eg kom hit fyrste gongen, skyt Wenche Fjørtoft, kona hans inn. – Sparsemda stod høgt i kurs her, seier ho.

– Isak samla på alt mogeleg og han kasta ikkje noko. Fjøs, naust og uthus var stappfulle av gamalt skrot. Ja, det var fullt over alt, både ute og inne. Eldhuset var til dømes fullt av sko.

Etter båthavari og torpederingar under krigen samla han på alt som rak i land. Kvinnene i huset tok nok óg vare på ting, for her var vekeblad i haugevis, Illustrert og Alle Kvinner. Då mor og far min vart pensjonistar, var dei her i vekesvis. Dei rydda og brende, rydda og brende, i det uendelege. Ein som skulle hit på besøk lurde på kvar Breivika var? Og fekk til svar at det var der dei brende bål heile tida.

Rune Fromreide meiner at det var sjøen som var livet for Isak. Han hadde ikkje lyst til å vere bonde, men han var eldst og broren Kåre vart lensmann i Hyllestad, og då var det berre Isak til å ta over garden. Han kjende også ansvar for systera Kristi, som var ufør. Isak treivst som vikarstyrmann på Atløy, som gjekk i rutefart på Sogn om sommaren. Heime hadde dei to-tre mjølkekyr og 20 vinterfora sauer, høner og ein gris. Dyra var det helst Solveig og Kristi som stelte med, meiner Rune.

Isak ombord i båten sin «Spiren». Foto: Privat.

– Isak hadde to båtar, «Odin» og «Spiren». Alle som skulle i Breivika måtte hentast med båt og det tok si tid fordi båten hadde ein gamal, sokalla oppvarmingsmotor, der ein måtte fyre opp motoren med ein flammeblåsar. Det var mykje styr med det og vi tykte det vart for mykje styr for Isak med all denne fraktinga og den tungvinte motoren. Maset vårt irriterte han: «Det kostar meg ikkje meir enn å gå på dass», slo han fast og det var ikkje meir å snakke om.

Elles trur Fromreide at alle som kjende Isak hugsar korleis han gjekk kledd. Det var i ei blå snikkarbukse, flanellskjorte og ei blankslita dressjakke utanpå. Og skipparhue med blank brem. Men når han reiste vekk ville han vere fint kledd, sjølv om det ikkje var siste mote det han hadde på seg. I den tid var det tydelege skilje mellom bestkle og arbeidskle.

– Mor sa alltid at Isak ikkje var ein mann av store ord. Som døme brukte ho ein tale han heldt i bryllaupet hennar. «Eg vil takke deg Ingrid for alt det gode du har gjort for oss», sa Isak og sette seg ned att. Det var den einaste talen i bryllaupet til foreldra mine, og truleg den einaste han heldt i livet.

 

Brudebilete av Solveig Russøy og Isak Bredvik. Foto: Utlån Flora historielag. 

Solveig og Isak var godt vaksne då dei gifta seg og fekk ikkje barn sjølve. –Dei var begge glade i ungar, såg og brydde seg om oss. Han var gniten med seg sjølv, men veldig raus med julegåver til oss ungane. Det var ski og skøyter han kom med, slikt foreldra våre ikkje hadde råd til.

– Kva fortalde han om krigen?

– Ingenting det eg hugsar. Han tok på seg eit stort ansvar under krigen, og var aldri i tvil om at han skulle vere med i motstandskampen. Trur han såg på det som ei plikt. Han reagerte på det han opplevde som urettferd, og var lite begeistra for den behandlinga sokalla tyskarjenter fekk etter krigen. Han likte ikkje at «gode nordmenn» klypte håret av desse jentene. Etter at han kom ut av fengselet i Bergen såg han mishandling som han ikkje tykte var oss verdig. Han meinte at nokon av dei verste følgjene av krigen var at vi var blitt smitta av tyskarane sin oppførsel, seier Rune Fromreide.

Det var Kristi og mor hans som fortalde om krigen, kanskje mest mora. Dei var begge i Breivika då tyskarane tok radiostasjonen Roska 13. mars 1945, Atle Svardal vart skoten og Isak teken til fange. Kva fortalde dei?

– Mor mi var fødd i 1921 og såleis ei ung kvinne under krigen. Ho hadde ikkje barn då og kom til Breivika fordi ho følte ho måtte vere her med bestemor si og tanta Kristi. Ho følte dei trong hjelp. Den dramatiske dagen truga tyskarane med å ta henne med seg når dei drog. Dei sa også at dei ville kome att og brenne opp huset i Breivika. Det er klart at det var minne som sat som spikra for livet. Eg hugsar Isak, eg og far min gjekk opp der radiostasjonen Roska hadde lege. Vi fann att der namnet Atle Svardal var rissa inn i berget. Eg trur ikkje Isak hadde problem etter det han var med på under krigen, for eg opplevde han som alltid i godt humør, seier Rune Fromreide om grandonkelen.

Namnet Atle Svardal vart rissa inn i berget der radiostasjonen Roska låg. Foto: Privat.

Wenche Fjørtoft og Rune Fromreide likar seg i Breivika og er her mest mellom påske og haustferien. Kanskje blir det meir no når dei begge er pensjonistar. Dei bur elles i Sogndal og har to vaksne døtre.

– Isak selde bruket til mor og søstera Sigrid for ein symbolsk sum før han døydde. Seinare overtok eg og Magnar bruket. Isak ville at vi skulle ha det og ta vare på det. Isak og Solveig budde i ein eldrebustad i Florø dei siste åra dei levde. Han måtte amputere eine foten han også til slutt, men var gjerne med til Breivika så lenge det let seg gjere. Eg kjenner på ansvar for å halde det ved like her så lenge eg maktar, seier Rune Fromreide.

Intervju: Magni Øvrebotten juli 2025/februar 2026.

6. mars 2026/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2026-03-06 08:35:422026-03-06 16:00:07– Isak var heil ved
aktuelt, Arkiv

Nok hus å halde ved like

Styret for Botnane og Årebrot grendalag har vedteke å ta ned dei to brakkene ved Årebrot grendahus. Den eine var sløydbrakke då det var skule der, og den andre var tenkt som lokale for ein ungdomsklubb. – Dei har stått ubrukte lenge og vi har nok hus å halde ved like elles, difor vil vi ha dei vekk. Og vi jobbar med å få nokon til å ta dei ned, seier Nina Seljestokken, nestleiar i grendalaget.  

– I røynda er det fire brakker, to i sløydbrakka og to i ungdomsklubben. Og dei som er interesserte i dei, må sjølve ta ned og får det av materialar som kan nyttast . Vi vil ha dei vekk denne våren, seier Seljestokken.

– Kva utstyr er det i brakkene?

– Den gule ungdomsklubb-brakka er tom, ho står sør om grendahuset, ved brakkeriggen til steinbrotet. Den lyseblå sløydbrakka står ved vatnet, rett nord og ned frå inngangspartiet til Årebrot grendahus. Der er det mellom anna fire høvlebenkar tilpassa barn, elektrisk stikksag, lita søyleboremaskin, lita bandsag, handsag, tvinger, lampar og diverse anna. Men ingenting er «siste skrik» i utstyr, men vi håpar å kunne få inn litt pengar for dette utstyret.

 

16. januar 2026/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2026-01-16 11:14:302026-01-31 15:27:20Nok hus å halde ved like
Aktuelt, Arkiv

Lærarane i Garden

Frå venstre Birthe, Elisabeth, Bolette og Karen. Foto: Rune Nordbotten.

Elisabeth Ruud Nordbotten har vore lærar ved Svelgen skule i 25 år, og før det arbeidde ho som førskulelærar frå 1987. I 1996 gifta ho seg med Rune Nordbotten, i Botnane, og frå 1998 til 2002 fekk dei tre døtrer; Bolette Maria, Birthe Johanne og Karen Betine. Elisabeth kan ikkje ha snakka ned læraryrket for alle tre døtrene har satsa på det. Dei to eldste arbeider som lærarar og yngstejenta går siste året på utdanninga for barnehagelærarar på Høgskulen på Vestlandet i Bergen.

– Det kan vere uttrykk for dårleg fantasi også, ler Elisabeth, ein kveld i romjula der eg har bedt dei fire om ei prat om læraryrket. Døtrene har på førehand gjeve beskjed om at dei har lite å tilføre samtalen, men det er sjeldan å møte ein så lettsnakka og engasjert gjeng som dette. – Det er vel eg som er stillast, eg tek meg stundom i å rette opp handa for å få sagt noko, slik eg gjorde som liten, seier Karen.

– Dei har i alle høve sett at det er mykje arbeid å vere lærar. Men eg sat vel mest med arbeidet etter at dei hadde lagt seg. Ved Svelgen skule var vi heldige og fekk kvar vår PC tidleg. Dåverande rektor sa at for han var det nett det same kvar vi sat med arbeidet, om det var på månen eller heime, berre det vart gjort, fortel Elisabeth. Etter mange år som førskulelærar fekk ho lyst til å arbeide med større barn og tok vidareutdanning i 5-10-årspedagogikk, matte 1.-7. klasse og grunnleggande lese- og skriveopplæring.

Systrene Birthe, Bolette og Karen. Bolette er eldst, deretter Birthe og Karen. 

– Har de kjent på press om å bli lærarar?

Det er dei tre døtrene samstemte i at dei ikkje har kjent på, korkje om å bli lærar eller bonde, slik foreldra er. – Det er vel helst eg som har skremt dei av frå bondeyrket, skyt pappa Rune inn, med å arbeide seint og tidleg. Døtrene minnest det som kjekt at både mor og far var der i skuleferien, som også betydde slåttonn for alle. Dei hadde også Besta og Besten (Kari og Johannes Nordbotten) rett ned i vegen og hugsar bestefaren formante dei om å ikkje la seg presse til yrkesval dei ikkje ville sjølve. Det har heller ikkje foreldra gjort.

Bolette hugsar at dei likte å leike skule og at mora gav dei oppgåver som høvde til leiken. For henne har det alltid vore eit alternativ å bli lærar. Men ho prøvde seg også i Heimetenesta for å tene litt ekstra pengar under utdanninga, og vart då også sikrare i valet sitt. Ho studerte fleirkulturell forståing ved NLA høgskulen i Bergen og tok deretter lærarutdanning ved Høgskulen på Vestlandet i Bergen, for alderstrinna 1.- 7. klasse. Ho søkte og fekk fast jobb ved Svelgen skule før ho var ferdig med studiet i Bergen.

Våren 2024 flytta Bolette Nordbotten Espedal heim til Botnane med mann og to barn, og pendlar no Botnane-Svelgen saman med dei to borna, mora Elisabeth og stundom ei nabojente. Om dei to lærarane skal ha møte, eller arbeide utover skuletida, blir borna på fire og 1,5 år henta i barnehagen av far Fredrik eller bestefar Rune. Det er som regel kvar tysdag det skjer.

 

Bolette Maria Nordbotten Espedal. 

– Eg hadde ikkje fått meg fast jobb så tidleg om vi hadde blitt verande i Bergensområdet, men utanfor dei store byane og pressområda tek dei mot utdanna lærar med opne armar, seier Bolette. Ho likar seg som kontaktlærar i 4.og 5.klasse, som er slegne saman i Svelgen. Ho underviser i norsk, matte, engelsk, gym, mat og helse, KRLE, og kunst- og handverk. – Det er mange gode møte med barn når dei viser at dei har tillit til deg, og det er ein jobb å bygge denne tilliten både med borna, dei i mellom og foreldra deira.

Skulen brann ned i oktober

Birthe Nordbotten ville ha eit yrke der ho fekk arbeide med menneske, men hadde ikkje noko brennande ynskje om å bli lærar. Men ho tok likevel lærarutdanning ved NTNU i Trondheim, og eit årsstudium i friluftsliv ved Høgskulen i Volda. I haust flytta ho til Sørreisa i Troms, midt mellom Senja og Bardufoss, saman med ei studieveninne. Der byrja Birthe som lærar for fyrste klasse. Sørreisa barne- og ungdomsskule er den einaste skulen i Sørreisa kommune, etter at fleire skular vart lagt ned for eit par år sidan. Det er ein skule med 400 elevar og 70 tilsette.

– Vi hadde kome godt i gang, men søndag 26. oktober brann delar av skulen ned. Det var den delen der skulefritidsordninga (SFO) og barneskulen held til som gjekk opp i røyk. Heldigvis skjedde det ein søndag, ingen vart skadde og brannårsaka var feil på det elektriske anlegget. Vi slapp spekulasjonar om brannen var påsett, i staden skapte brannen samhald og alle har stilt opp for å hjelpe.

 

Birthe Johanne Nordbotten. 

– Kvar underviser du fyrste klasse no då?
– SFO og fyrste klasse held til i kapellet, i ein kjellar. Vi er dobbelt så mange som det er plass til. Difor er vi ute halve dagen. Det går fint det, men vi må improvisere heile tida, så eg har svært god nytte av årsstudiet  i friluftsliv.  Kontor- og ungdomsskulebygget var nyoppussa for nokre år sidan og overlevde brannen, det var den eldste delen av skulen som brann.

Karen var mest i tvil

– Av oss tre er det vel eg som har vore mest i tvil om kva eg skulle satse på, seier Karen Nordbotten, som går siste året på utdanninga for barnehagelærarar på Høgskulen på Vestlandet i Bergen. – Eg hadde ikkje lyst til å bli barnehagelærar før eg vart tante og oppdaga kor kjekt det er å vere saman med, og leike med, ungar. Mange på studiet vil ta master med det same, etter at vi er ferdige med dei tre åra til våren, men eg vil ut i arbeidd før eg eventuelt tek meir utdanning.

– Du vil prøve yrket i praksis?

– Ja, no har vi ein god del praksis i sjølve studiet og eg har likt meg godt dei plassane eg har vore. Ungane har ofte mykje artig å fortelje. Nokon barn tek meir plass enn andre og sidan eg har vore litt beskjeden sjølv prøver eg å høyre også på dei som seier lite, kanskje ikkje noko i det heile, seier Karen. Det ho gruar seg mest til er foreldresamtalar, stort ansvar og det å ta opp vanskelege ting med både barn, foreldre og kollegaer.

Karen Betine Nordbotten. 

Her kjenner systrene seg godt att. Dei trur alle nyutdanna gruar seg mest til å møte foreldra til borna, særleg dersom det er problem av noko slag. Studentane får øvd på det både i utdanning og praksis, å snakke om positive og negative ting med både barn/elevar og foreldre, men når ein skal i elden for fyrste gong åleine kjennest det tøft, slår dei fast.

– Tyngda av dei som arbeider i barnehagar er ikkje pedagogar, men mange av dei har mange års røynsle med å arbeide med barn, ofte i den aktuelle barnehagen. Då er det ikkje alltid så enkelt å kome der som nytilsett, nyutdanna pedagog og skulle til å praktisere det ein har lært på studiet, seier Elisabeth.

– Eg har vore heldig der eg arbeider, eg er nesten aldri åleine i klasserommet. Det er 33 elevar i fyrste klasse, fire lærarar og ein assistent. Fire av elevane kjem frå Ukraina og skal lære seg norsk heilt frå grunnen av. Det er ein fin klasse, lett å bli kjend med og trygg på, seier Birthe.

Leiken på veg attende i skulen?   

Elisabeth Ruud Nordbotten byrja som barneskulelærar berre nokre år etter at 6-årsreforma vart innført i 1997. Ei reform forskarane ikkje har funne nokon framsteg med. Tvert om er det mykje som tyder på at ho har skapt mange skuleleie barn og ungdomar, og er ein viktig grunn til at mange ikkje fullfører vidaregåande skule. Dei fire rundt bordet i Garden ynskjer leiken velkomen attende i skulen og håpar at det no vert gjort alvor av det.

 

Elisabeth Ruud Nordbotten. 

– Då snakkar vi om fri leik, ikkje styrt av vaksne. I den grad vi klarer å få ungane til å leike i barneskulen kan vi hindre at dei hoppar av i den vidaregåande skulen. Det å bevege seg i terrenget er bra for læring, særleg i ulendt terreng, seier Elisabeth.

– I Sørreisa startar vi kvar dag med ein times leik og kvar fredag er vi ute med borna heile dagen. Borna har godt av å kome ut av skulegarden og ut i skogen eller ned i fjøra. Det går godt an å drive med både bokstav- og talundervising der. Ber vi ungane om å finne så mange steinar at dei kan forme ein S, så er det eit heilt anna engasjement enn når dei sit ved pulten og skal skrive bokstaven, seier Birthe engasjert. Dette har ho verkeleg fått prøvd i praksis i haust etter at skulen brann ned. – Det er merkbart mindre konflikter når borna leikar ute på uteskule mot når dei berre er ute i skulegarden. Å vere ute i naturen er roande, for ein seksåring er det å sitte i ro mest naturstridig, seier Birthe.

– Både barnehage og skule har endra seg mykje på dei snart 40 åra du har drive som lærar, Elisabeth?

– Ja, veldig. Både barnehage, skule, elevar og foreldre har endra seg mykje. Det har alltid vore eit stort ansvar å vere lærar, men det har ikkje nett minka. Vi skal takle veldig mange ulike problem, og helst sjå dei og gjere noko med dei før dei vert for store. Kva skal borna minnast frå skuletida si? Burde vi gjort meir for den eleven, eventuelt kva? Korleis sikrar vi at elevane i alle høve har ein vaksen dei kan ha tillit til?  Det kan vere overveldande spørsmål å tenke på, seier Elisabeth.

– Kvernar slike spørsmål ofte rundt i hovudet etter avslutta skuledag, Bolette?

– Med to små barn i bilen heim og rundt meg når eg kjem heim får eg lite tid til å tenkje på anna enn dei. Eg har det med å drøyme om jobben og då drøymer eg ofte om at eg har gløymt å førebu noko. Som kontaktlærar er det mykje anna enn undervisinga å tenke på.

Det er ein snakkefør gjeng som sit rundt bordet og tre av fire har strikka samstundes, her er det openbert god trening i å gjere fleire ting samstundes. Dei vedgår at det vert mykje «pedagogikk-snakk» når alle er heime. – Trur pappa kjenner seg litt utanfor stundom, sjølv om han også kan hive seg inn i diskusjonane våre, seier Birthe spøkefullt og kikar bort på Rune, som nett har kome inn frå fjøsstellet.

 

Intervju 30.12.25. Magni Øvrebotten
Foto: Rune Nordbotten, 02.01.26.   

 

3. januar 2026/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2026-01-03 09:15:142026-01-03 14:40:46Lærarane i Garden
Aktuelt, Arkiv, Historikk

Fullt av folk på Kvievatnet

 

Minne er usikkert og stundom minnest ein ting som ikkje har hent eller vore slik ein minnest.

På 1950 og 60 talet var vintrane kalde, serleg etter jul. Januar, februar, ja, like ut til slutten av mars og byrjinga av april låg det snø og det kunne vere farande is på vatna. Var det ikkje det då? Vintrane når isen låg på vatnet var det laurdags- og sundags-kveldane fullt av folk på isen på Kvievatnet. Fullt av folk? Det kan det ikkje ha vore. Det var ikkje folk nok til det. Men der det mest ikkje er folk skal det ikkje så mange til før det vert fullt. Det er nok det som verkar i minnet.

Fire frostnetter og dagar etter at isen hadde lagt seg skulle isen vere trygg. Gode fire tommar. Far min gjekk over vatnet og prøvde med øksehammaren. I firetida på ettermiddag kom dei hine ungane. Då hadde dei vore heim etter skulen og glefst i seg middagsmaten. Så rett av stad til vatnet. Reima på seg skøytene og la i veg ut over den mørke, blanke flata. Sjølv har eg alle dagar vore ein klums så å gå på skeiser lærde eg aldri. Men på isen var eg så lenge dei hine var der. Ein var sjølvsagt avundsjuk på dei som kunne skli av garde som ingen ting, leggje hendene på ryggen og berre sparke i veg så isspruten sto kring skøytestålet. Dei som kunne alt det dei snakka om i radio når det var skeiselaup. Den gongen varde ein 10 000 meter ein heil ettermiddag. Åh, dei kunne gjere åttetal så lett som ingen ting. Men når ein hadde laga bane og skulle ha laup og take rundetider, så var det eg som hadde knallpistol.

Skulen låg den gong så nær vatnet at det var berre over Håjen så kunne ein i matfriminuttet, om ein nøyte seg og tok skjeva i neven og åt medan ein sprang, så kunne ein få teke seg nokre rundar på Isen. Det var i helgane, når det var fint ver, at der kom vaksne på isen. Det som måtte vere av ungdom, det kan ikkje ha vore mange, men der var. Dei kunne finne på uvanlege ting som å tende opp bål på steinen i vatnet. Svarte skuggar glei ut og inn av det flakkande lysskinet. Lyden av skeiser mot is, lukta av sur brannrøyk, rå ved og solar. Dei kunne halde på lenge etter at vi småungane var sende eller jaga heim. Sjølv dei eldste av oss var småungar når dei kom.

På sundagane kom dei verkeleg vaksne og til å med dei gamle, eller rettare dei vi helt for gamle. Dei hadde ikkje skøyter for dei var ikkje komne for å renne, men for å treffe folk. Isen var det ein i dag ville kalla for ein møteplass eller sosial arena. Det visste ikkje folk den gongen, dei berre kom. Nokon av desse vaksne hadde skeiser med og dei tok dei til og med på seg og gjorde nokre svingar no og då for å syne at dei enno kunne gamle kunster og skrytte av kor lenge det var sidan sist, og at det var mest eit under at dei framleis kom i frå det med live, og med beina heile. Av dei vaksne var det berre karane som gjekk på skeiser. Så vidt eg kan hugse. Det gjekk rett nok rykte om at det var eit par vaksne jenter som rende på skeiser, men det var før dei var gifte. Det var rett nok før krigen ein gong. Den eine var mi tante Magnhild og så ei sør i Sonde. Dei var visst nok så flinke at nokre av gutane ein dag hadde teke og gøymt skeisene deira. Sportsmateriellet var etter våre dagars mål heller enkelt, det var snabelskeiser med reimar og så eit par som hadde langrennsskeiser med reimar. Det var svære greier. Jentene var av ein eller annan grunn utstyrte med bandy- skøyter. Ein måtte mest ha beksaumar på om skøytene skulle sitje. Reima skøyter på gummistøvelar var dårleg sort, og dessutan kaldt. Skulle det sitje så nokolunde måtte reimane stramast så det gjekk ut over blodomlaupet.

Det leid til fjøstid. Himmelen raudna vest ute over Skorpa og Batalden, og Urahåjen sto skuggesvart. Heia, Gulskarnipa og Futenipa, i det siste rosa skinet av solefallet. Lyden av stålis drøna frå luft under isen. Ropa røystene frå dei inn under Rabbane, som var så langt borte at ein ikkje kunne høyre kva dei sa. Dei som hadde fare like inn på Eide og heilt inn på Rundevatnet, der det var ein liten holme med to tre på. Dei som var så lang borte at dei gjekk i eitt med skuggane og mørkret, før dei kom susande på skjerande blankt stål . Hei ! Det som ikkje hadde fjøsstell og anna å anke på heime, kunne halde ut til lenge etter att det var mørkt før dei tende lommelyktene og tusla seg heim. Og isen låg still og blank og spegla utepæra på Løype.

Fridtjov Urdal, 1. nyttårsdag 2026.

 

1. januar 2026/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2026-01-01 12:24:202026-03-05 22:10:40Fullt av folk på Kvievatnet
Side 2 av 15‹1234›»

Kategoriar

  • aktuelt
  • Aktuelt
  • Arkiv
  • historikk
  • Historikk
  • Innlegg
  • News
  • Personal
  • Ukategorisert

Botnane og Årebrot Grendalag

Leiar:

Åsmund Berthelsen
E-post: asmund.berthelsen@icloud.com
Tlf. 93237073

Lik oss på Facebook

© Kopirett - Botnane
  • Link to Facebook
Scroll to top Scroll to top Scroll to top