Botnane
  • Link to Facebook
  • Heim
  • Aktuelt
  • Diktarstien
  • Næringsliv
  • Turar
  • Om oss
  • Utleige
  • Historikk
  • Arkiv
  • Gravrøysene
  • Click to open the search input field Click to open the search input field Søk
  • Menu Menu
Aktuelt, Arkiv

Aase Botnmark – kunstnaren frå Håjen

Skulpturen «Ho mor i ank» er støypt i bronse og står i Sløydsalen i grendahuset i Botnane.

I 2005 vart det samla inn 15.000 kroner for å få støypt i bronse ei av kystkvinnene til Aase Botnmark til grendahuset i Botnane. Sidan den hausten har «Ho mor i ank» skoda utover forsamlingslokalet Sløydsalen. Ho står slik mange kystkvinner har stått og sett etter båten med mann, barn og skuleungar om bord, eller etter ungar som leika i fjøre og fjell. «God tur heim, mor», skreiv Aase Botnmark på gråpapiret då ho sende frå seg skulpturen.

Sommaren 2021 følgde 22 av Aase Botnmark sin skulpturar etter og fekk fast plass i den gamle skulestova i Botnane, som Aase hadde så mange gode minne frå. Ho opplevde skulen som ein fristad. Før ho døydde i 2012 ba ho familien om å deponere delar av kunsten hennar til Bremanger kommune. Systersonen, Are Fjellestad, prøvde å få skulpturane plassert i Botnane, men den gongen var det ikkje rydda plass i grendahuset. Frå 2016 har skulpturane i gips, betong og bronse vore å sjå på Kulturhuset Heimen i Bremanger. Men når Heimen skulle selgast tok eigaren, Reidun Øvrebotten, på nytt kontakt med Botnane og Årebrot grendalag for å oppfylle Aase sitt ynskje om at kunsten hennar skulle kome heim til Botnane.

Aase Botnmark, fødd Øvrebotn, kom til verda 25. mai 1927, på garden Håjen i Sørbotten. Ho var det yngste av Sanna og Kaare Øvrebotten sine sju barn. Faren var frå Floten, inste garden i Øvrebotten, og mor hennar, Mette Susanne Kjørlaug, frå Sogndal. Syskena til Aase var Bergljot, Olaf, Magne, Hans, Finn og Sigrid. Faren var mykje vekke på arbeid, og då var det Sanna og borna som stod for arbeidet på småbruket og ettersyn av fyrlyktene på Olaskjæret og i Vikja.

Rettferd, likeverd og likestilling

– Mora Sanna vart eit førebilete for Aase, som gjennom heile livet kjende seg sterkt knytt til Botnane og kystkulturen, fortel sonen, Wiggo Botnmark. Ho trekte ofte fram kvinnene sin store og viktige innsats for familie og lokalsamfunn, og var levande oppteken av rettferd, likeverd og likestilling. Aase var stillfarande som type, men full i sterke meiningar.

Ho hadde eit naturtalent for teikning og teikna frå barnsbein av på alt ho kom over av papir.  Tilgangen på teikneblokker var ikkje slik då som no, så det var mest på aviser og gråpapir det vart teikna. I 1935 døydde broren Hans av tuberkulose og Aase fekk sjølv sjukdomen. Ho vart sendt til Hagavik sanatorium i Bergen for behandling. Der fekk ho teikne på skikkeleg papir med ho ville, og fekk oppmuntring om at ho var flink og burde halde fram med det.

Aase Botnmark i 30-årsalderen. Foto: Kåre Botnmark.

– Som ungjente vart ho oppteken av fotografi som fag og drøymde om å gå i fotolære. Ho sjekka kva utdanning som måtte til og skjønte fort at familien ikkje hadde økonomi til den nødvendige skulegangen, seier Wiggo Botnmark. Men ho var ikkje typen som gav seg. Ho sende eit brev, med eigne teikningar, til Fotograf Sande på Sandane. Der fekk ho jobb og opplæring som retusjør. Hennar gode anlegg for teikning kom til nytte i retusjeringa og samstundes fekk ho opplæring i fotografarbeid.

Hjå Fotograf Sande møtte ho Kåre Botnmark, som arbeidde der som fotograf. Han kom frå Bogen i Ofoten. Då dei vart eit par fekk Kåre tilbod om å kjøpe ei fotoforretning Sande hadde i Florø, og dei slo til. Dei gifta seg i 1948 og fekk to søner, Wiggo i 1949 og Knut i 1952. Aase og Kåre Botnmark dreiv fotoforretninga Vest Foto i Florø frå 1948 til 1969.

Aase spesialiserte seg på handkolorering, det vil seie fargelegging av  svart-kvitt-bilete. Ho var halden for å vere dyktig til det og fargela tallaust med brude- og naturbilete. Systera til Aase, Sigrid, og mannen hennar, Roald Fjellestad, arbeidde også i Vest Foto. Det var dei som tok over butikken då familien Botnmark flytte til Ullensaker i Akershus då Kåre fekk arbeid som fotolærar på yrkesskulen der, og seinare på Strømmen vidaregåande skule.

 

Aase og mannen Kåre Botnmark.

Aase og mannen Kåre Botnmark.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skulpturane dine leve, Aase

Aase Botnmark i arbeid med ein skulptur. Foto: Kåre Botnmark.

Både som barn og vaksen opplevde Aase periodar med sjukdom, som vaksen også psykisk sjukdom. «Lukketreffet» var då ho vart innlagt ved Modum Bad- og Nervesanatorium. Der fekk ho god hjelp og etablerte viktige venskap, som fekk ho med i eit rikt og skapande kunstnarmiljø.  Det var her ho for fyrste gong brukte leire (keramikk) som uttrykksform og det vart starten på mange års intenst arbeid som kunstnar.

Frå 1973 til 1979 var Aase hospitant ved Statens Håndverk- og Kunstindustriskole i Oslo. Talentet hennar vart lagt merke til og verdsett, mellom anna av skulptøren Per Ung. Han vart rettleiaren hennar på skulen og utbraut ein gong begeistra: «Skulpturane dine leve, Aase»

Ho stilte for det meste ut kunsten sin saman med andre kunstnarar, bl.a. skulptøren Skule Waksvik, og deltok i mange år fast på den juryerte Romeriksutstillinga. Fleire av skulpturane hennar er selde, særleg til private samlarar. På Modum Bad heng eit relieff av dr. Gordon Johnsen, lege, psykiater og grunnleggar av Modum Bad. Han såg Aase sitt talent og vart ein nær ven og mesen for henne. Gipsforma til dette relieffet er med til Botnane

Gallerist Olaf Broers, dreiv Galleri Unique på Dal i Eidsvoll. I 1991 hadde han separatutstilling med Aase Botnmark sin kunst og var svært begeistra for arbeida hennar. – Ho kom seint, men godt, sa han og sikta til at ho var 51 år før ho debuterte som kunstnar. Det var råd å sjå at ho hadde hatt Per Ung som lærar, men ho fann raskt si eiga kunstform, meinte Broers.

– Per Ung sin kunst var prega av det maskuline, medan Aase får fram kvinnene og deira livsvilkår i kunsten sin. Det er mykje kjensler, varme og ømheit i skulpturane til Aase. Fleire av verka hennar burde vore laga i større format, for reint teknisk er arbeida hennar uvanleg fullkomne i forma, sa gallerieigar Olaf Broers i eit avisoppslag i 1991.

– Eg skulle ha starta før

Skulpturen “Krav” er omtalt i teksten. Foto:Magni Øvrebotten

Diverre intervjua eg ikkje Aase Botnmark då eg i mai 2003 var på Jessheim for å plukke ut ein kystkvinne-skulptur, og heller ikkje dei gongene eg snakka med henne i telefonen. Ho ringde stundom for å fortelje meg kor glad ho var for at skulpturen «Ho mor i ank» kom «heim til Botnane». Eg har møtt mange Botnane-entusiastar, men trur ingen kan måle seg med Aase Botnmark. Ho ville ikkje ha ei krone sjølv då vi kjøpte skulpturen, dei innsamla pengane gjekk til å støype han i bronse.

– Det var ein draum som gjekk i oppfylling då eg byrja på Kunst- og industriskulen. Men eg angrar så på at eg ikkje byrja før, for då hadde eg fått gjort meir, sa ho då eg besøkte henne i 2003. Ho var bestemor før ho byrja som bilethoggar.

 

Kanskje er skulpturen ho laga av ei høggravid kvinne med tre barn eit symbol på å la andre omsyn gå føre eigne draumar? I eit intervju med Indre Smaalenenes Avis (som eg ikkje har dato og årstal for) sa Aase dette om skulpturen «Krav»: – Kvinna er svanger, men med kva? Ikkje nødvendigvis eit barn. Ho kan bere på idear og tankar. Idear ho ikkje maktar å forløyse fordi mykje anna opptek tida hennar. Dei tre borna kan symbolisere bønnfallande krav om kjærleik, hylande krav om omsorg og aggresive krav. Krav kvinna må imøtekome før ho kan tenkje på å utvikle sine eigne idear. Dette gjeld også menn, men eg valde å bruke ei kvinne som modell fordi då får eg fram symbolikken med å vere svanger med ein ide. Eg føretrekkjer ofte kvinnekroppen som utgangspunkt for det eg vil fortelje, sa ho til avisa.

Bilete av mannfolk som stolt syner fram kor store fiskar dei har fått er inspirasjonen til skulpturen “Vekst og utvikling”, ei kvinne som stolt viser fram den gravide magen sin. Foto: Magni Øvrebotten

Ho brukte også den gravide kvinna då ho laga eit utkast til ein næringslivspris som skulle symbolisere vekst og utvikling. Ei høggravid kvinne som med stolt mine syner fram kor stor og flott magen hennar er.
– Ideen kom etter å ha sett tallause bilete av menn som stolte viser fram kor store fiskar dei har fiska. Den gravide er i tillegg eit symbol på vekst og utvikling, fortalde Aase Botnmark til avisa. Men utkastet vart ikkje brukt til nokon pris fordi Aase Botnmark ikkje ynskte ei kommersialisering av kunsten sin.

Synet øydela for kunsten

Diverre fekk ho den arveleg augesjukdomen macula degenerasjon, som svekkjer skarpsynet. Sjukdomen tok frå henne evna til å sjå proporsjonar. Det øydela for modelleringa og ho sleit mykje med synet då ho vart eldre. I intervjuet med Indre Smaalenenes Avis sa ho: – Det hender eg misser motet, men eg må jobbe. Eg vert deprimert når eg ber på tankar og idear og eg ikkje er rask nok til å omforme dei til skulpturar.

I same intervjuet fortel Aase Botnmark kva ho ynskjer å formidle i skulpturane sine: – Det høyrest kanskje stort og fjollete ut, men eg har trong for å få fram ein bodskap i skulpturane mine. Dei skal ikkje berre vere eit avbilete av modellen, men innehalde noko meir. Det er diverre slik at eg aldri vert fornøgd. Det er fortvilande å finne feil etter at du har fullført eit arbeid. Læraren min, Per Ung, har trøysta meg med at det er viktig å aldri vere fornøgd. Det er då ein kjem seg vidare, sa Aase Botnmark i intervjuet med Indre Smaalenenes Avis.

Aase Botnmark var ein utprega perfeksjonist og ville ikkje lage noko som ikkje var 100 prosent kvalitet. Problema med synet sette ein stoppar for ei kunstnargjerning som ho følte vart altfor kort. Aase hadde så mykje ho gjerne skulle ha laga og kom så seint i gong. Det var ei sorg, men samstundes var ho glad for det ho hadde fått gjort, og stolt av å ha skildra ulike kvinneliv i kunsten sin.

Det er råd til å dele den sorga med Aase. Kva kunne ho ha drive det til som kunstar om ho hadde kome i gong tidlegare? Galleristen Olaf Broers har rett i at fleire av skulpturane hennar hadde gjort seg i stor storleik, fordi dei er så godt forma. Min draum er «Ho mor i ank» i bronse og full storleik, skodane utover Frøysjøen, på Håjen. På avsatsen rett ovanfor langrøysa, kvinnegrava frå jernalderen, på vegen ned til sjøen. Det hadde vore eit monument over kystkvinnene som Aase Botnmark var så oppteken av å heidre, og av henne. Det blir nok med draumen, diverre, for så mykje pengar maktar vi nok ikkje å samle inn.

“Møte” heiter denne skulpturen. Foto: Magni Øvrebotten

 

28.11.2021. Magni Øvrebotten

Kjelder:

Wiggo Botnmark om mora i hefte Aase Botnmark 1927-2012. Retrospektiv utstilling. Galleri Dorthea, Bremanger 2016. Og samtale med han om mora, mars 2021.

«Nærkontakt», april 1991. Intervju med gallerist Olaf Broers. Fekk ein kopi av det med Aase Botnmark i 2003.

Indre Smaalenenes Avis, utan dato. Intervju med Aase Botnmark. Fekk ein kopi av artikkelen med Aase Botnmark i mai 2003.

Reidun Øvrebotten, eigar av Kulturhuset Heimen, som har husa dei 24 deponerte skulpturane til Aase Botnmark, frå 2016 til 2021. To av dei er plasserte på Rådhuset i Svelgen, med opplysing om at det 22 til å sjå i Botnane.

Opplysing om slektskap: Reidun Øvrebotten og Magni Øvrebotten er tremenningar. Fedrene våre, Roald Øvrebotten og Arne Øvrebotten, var begge syskenbarn til Aase Botnmark.

 

Frå opninga av utstillinga av Aase Botnmark sin kunst i den gamle skulestoga i grendahuset i Botnane i juli 2021. Foto: Åsmund Berthelsen

 

 

 

 

 

 

 

23. desember 2021/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2021-12-23 21:58:442022-01-04 15:04:16Aase Botnmark – kunstnaren frå Håjen
Aktuelt, Arkiv

Vegen mest uråd å brøyte skikkelg

 

Vegen er så ujamn at det vert liggande att snø og slaps når det vert brøyta. Så frys det til, og det vert glatt.

Med snøfall og brøyting kjem det for ein dag kor dårleg delar av Frøysjøvegen (FV 5711) frå Villevika til Myklebustkrysset er! Det er uråd å få brøyta skikkeleg, og brøyteutstyret vert øydelagt. Mykje is og snø vert liggande att i spor og holer og vegen vert glatt. 

Det vart stort oppslag i Firdaposten etter at eigar i grendalaget; Åsmund Berthelsen  brev til vegetaten om forholda, og no har vegetaten svara.

Dei takkar for henvendelsen og peikar på at det er vedlikehaldsbehov på mange fylkesvegar i Vestland. Dei skriv også at dei nyttar tildelte midlar etter beste evne og opplyser at på dei har meldt inn behov for diverse behov for vedlikehald i samband med budsjettarbeidet.

I brevet til vegetaten vert det peika på at det er tungtransporten som er årsaka til at vegen er så dårleg som han er. Vegen er ikkje fundamentert og bygdt for den transporten som i hovudsak er knytt til steinbrotet i Seljestokken. Og den transporten må gå. Det er vegen som må verte rusta opp og utbetra.

Vegbudsjettet skal fylkestinget handsame midt i desember. I tillegg til budsjettet handlar vedlikehald og utbetring av fylkesvegar om regional transportplan som også gjeld fylkesvegane. På fylkestinget i desember skal prinsippa/strategiane for både bygging, utbetring og vedlikehald av fylkesvegane handsamast. Men fyrst på fylkestinget i juni skal politikarane prioritere kva som skal stå fyrst og sist i investeringsbudsjettet. Så grendalaget og andre må stå på for å få naudsynte midlar til både å få utbetra vegen og godt vedlikehald både sommar og vinter!

 

Så ujamn vegen er det vanskeleg å få brøyta skikkeleg, og det er fort å få øydelagt brøyteutstyret.

Her er brevet som vart sendt til vegetaten:

«Eg er leiar i Botnane og Årebrot grendalag og fekk nyleg melding frå folk som bur ved vegen(Frøysjøvegen frå Myklebustkrysset til Villevika) at tilstanden er no slik på delar av vegen at det er vanskeleg å få bort snø og slaps. På grunn av djupe hjulspor er det vanskeleg å få bort snø/slaps- og det vert liggande og frys til, så det også vert vanskeleg å føte seg. Vegen er slil nokre stader at også utstyret vert øydelagt i forsøket på å få gjort det skikkeleg. Også på grunn av djupe spor og generelt ujamn veg. Delar av vegen er slik eg vurderer det heilt nedkøyrt. Dette på grunn av mykje tung transport dei siste åra i samband med utbygginga av vindkraftanlegget på Guleslettene. Vegen har ikkje fundament for slik transport. På same tid er verksemdene på denne strekningen mellom Botnane og Årebrot heilt avhenig av å kunne nytte denne type transport.

Har også hatt kontakt med entrepenør som har vedlikehaldet at dei prøver å få gjort mest mogleg for dei midlane som er stilt til rådvelde.

Her må det tydeleg vere behov for å gjere meir, både for å kunne drive eit tilfredstillande vedlikehald og få gjort noko skikkeleg med vegen slik at vegen vert trygg for både køyrande, gåande og syklande – og slik at dei som har ansvaret for vedlikehaldet/brøyting ikkje øydelegg utstyret.

Med helsing

Åsmund Berthelsen
Botnane og Årebrot grendalag»

3. desember 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-12-03 11:35:582022-01-11 10:28:00Vegen mest uråd å brøyte skikkelg
Aktuelt, Arkiv

Glipp av 110 Vest i Bergen

Fredag kveld, 26.november, var det branntilløp i eit hus i Botnane. Brannen vart avverga ved at huseigar tok ut sikringen til kjøkenvifta det brann i. Etter 55. minutt kom det brannbil frå Svelgen. Men det lokale brannvernet i Botnane/Årebrot vart ikkje varsla. Det har til rådvelde ei brannvogn dei kan hekte på ein bil med hengarfeste, og dei fleste i bygda står på lista over frivillige.

På spørsmål frå Botnane.no har brannmeister Ole-Petter Sande i Kinn brann og redning undersøkt kvifor det lokale brannvernet ikkje vart kalla ut fredag. – Det er ein glipp frå 11o Vest i Bergen og dei vil no gå gjennom alle rutinane sine for å syte for at dette ikkje skjer fleire gonger, seier Sande. 110-sentralen i Bergen skulle også ha varsla vakthavande brannsjef i Kinn kommune, som samarbeider med Bremanger kommune om brannberedskapen, men det vart heller ikkje gjort fredag. Hadde det vore gjort ville vakta spurt om det var varsla lokalt. Bilete er frå ei øving med utstyret på brannvogna i 2019. Ho er stasjonert på Firda settefist sitt anlegg i Botnane.

Fleire i Botnane og på Årebrot har fått opplæring i bruk av brannutstyret som er plassert på settefiskanlegget i Botnane. Men ingen av dei som står på lista og skal varslast, vart det sist fredag den 26.november då det var branntilløp i eit hus i Botnane. Det var ein glipp av 110-sentralen i Bergen.

 

2. desember 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-12-02 20:38:322022-01-11 10:29:55Glipp av 110 Vest i Bergen
Aktuelt, Arkiv

25 år sidan fyrste hjortefesten

Les meir
26. november 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-11-26 13:05:032022-01-11 10:28:4725 år sidan fyrste hjortefesten
Aktuelt, Arkiv, Historikk

– Tante Agnes ofra alt for oss   

For Randi er det både gode og dårlege minne som dukkar opp når ho er attende i Botnane, men ho tykkjer det er kjekt at sonen Øyvind er interessert i bakgrunnen hennar.

Randi Grutle var attende i Botnane to gonger denne sommaren, saman med sonen Øyvind. Ho er 79 år og har budd på Bømlo sidan ho gifta seg i 1972. Randi Hamrebø vaks opp på den minste jordflekken i Botnane, Neset i Sørbotten. Når eg spør kva dei levde av er svaret kontant: – To kyr, nokre sauer, fisk og at tante Agnes arbeidde støtt.

Siste søndagen i august blir eg med Randi og Øyvind Grutle på gravstaden, dei skal plante på familiegravene. Randi går målbevisst til Agnes Sørbotten si grav. Ei svigerinne held gravene velstelte, men det betyr mykje for Randi å plante noko der sjølv når ho ein hende gong er i Botnane.

– Tante Agnes ofra alt for oss, seier Randi og fortel om morsystera Agnes Sørbotten, som forlet kjærast og arbeid i Bergen for å stelle for far sin, Hans på Neset, då han vart gamal. Han døydde i 1933 og i februar 1934 omkom son hans, Harald Sørbotten, i drukningsulukka ved Opnarhella, der tre menneske frå Botnane drukna. Planen hadde vore at Harald skulle overta Neset.

Det har ikkje lukkast å finne eit bilete av Agnes åleine, men her står ho heilt til høgre på bilete. Det er frå 1923 og er henta frå Bygdebok for Bremanger, band 2. Frå venstre står Hans Sørbotten (far til Hilda og Agnes), Margit Andreassen, deretter syskena Jetmund, Hilda, Harald og Agnes Sørbotten. Framme Kasper Larsen og Harriet Mundal.

Same året gifta foreldra til Randi, Hilda Sørbotten og Peder Hamrebø, seg i Korskyrkja i Bergen. Dei skulle etter planen overta eit bruk i Barlinbotn (Eikefjord), der Peder kom frå. Men no vart det dei som tok over garden i Botnane. Dei bygde nytt hus, som stod ferdig i 1939 og gamlehuset vart bygt om til fjøs. Hilda og Peder fekk fire born; Harald (1935), Helga (1937), Trygve (1940) og Randi (1942).

– Det at Harald drukna skipla mykje. Agnes reiste ikkje attende til Bergen etter at bestefar og onkel Harald døydde, fordi mor mi var så helselaus. Mor fekk tuberkulose på 1920-talet og var svakhelsa resten av livet. Eg skjønar ikkje korleis vi skulle klart oss utan Agnes, seier Randi. Ho legg ikkje skjul på at det var ein tøff barndom med ei svakhelsa mor, ein vanskeleg far og lite å leve av. Mora døydde av kreft i 1955 og faren reiste etter kvart frå dei.

 

Syskenflokken Hamrebø med kvar sin katt på fanget. Frå venstre Helga, Trygve, Randi og Harald. Randi er no den einaste attlevande. Foto privat.

– Agnes hadde ei fantastisk evne til å gjere sitt beste. Ho var som ei mor for oss. Det er forferdeleg å tenkje på lagnaden hennar. Ho budde i huset med oss heile tida, men gjekk for lut og kaldt vatn. Likevel stod ho på for oss og gav seg ikkje. Ho arbeidde støtt.

I dei vanskelege åra etter at mora døydde og faren reiste frå dei fekk dei støtte og økonomisk hjelp frå morbroren Øyvind i Ålesund. – Trygve, yngste bror min, bidrog med både mat og inntekt frå fiske, og syster mi, Helga, hadde skulevasken i Botnane, og delte av inntekta si. Slik fekk vi det til å gå i hop, fortel Randi.

Ho tenkjer med glede på at tanta Agnes (f. 1890) fekk eit god alderdom på sjukeheimen i Kalvåg dei siste åtte åra ho levde. – Eg reiste frå Botnane i 1964. Både Helga og eg var opptekne av at Agnes måtte få plass på sjukeheimen før vi reiste ut i verda for godt. På Kalvåg hadde vi slekt og vi arbeidde der begge nokre år, og fekk tid saman med Agnes. Men ho døydde diverre før bryllaupet mitt i 1972, seier Randi og det kjennest framleis sårt at Agnes ikkje fekk oppleve det.

  • Bli kva du vil, men ikkje sjukepleiar

Mora Hilda vart aktiv i Den indre Sjømannsmisjon då ho arbeidde på Fiskarheimen på Kalvåg, før ho gifte seg. I Botnane hadde ho kvinneforeining og den sokalla Hilda-basaren til inntekt for Sjømannsmisjonen. Ho var mykje inn og ut av sjukehus dei siste åra ho levde, både på Haukeland og i Florø. Den siste gongen ho reiste til sjukehuset tok Randi farvel før ho gjekk på skulen. «Det blir tungt når du fer, mamma», sa Randi. Mora svarde at ho var sikker på at Randi kom til å klare seg godt. «Bli kva du vil, men ikkje sjukepleiar, var det siste rådet Randi fekk frå mor si. Men ho utdjupa ikkje kvifor ho sa det. Randi hugsar at ho gøymde seg oppe på loftet og gret då dei fekk beskjed om at mora var død. Ho hugsar mor si som ei ihuga misjonskvinne med eit lyst sinn. – Eg arva heldigvis humøret hennar og evna til å sjå lyst på livet. Eg var ei rabbagastjente og gutajente, som likte mannfolkarbeid ute betre enn kvinnfolkarbeid inne, fortel Randi.

Etter framhaldsskulen i Bremanger i 1957 arbeidde ho på garden Vollane på Kalvåg, der dei hadde slekt. Vidare gjekk ho på Solvang folkehøgskule i Førde, lånte pengar for å gå på Husmorskulen på Sjøholt og arbeidde på gardar, kafear og på Fiskarheimen i Bergen.  Hausten 1968 søkte ho Bibelskulen i Stjørdal og kom inn. Etter Bibelskulen, gjekk ho på Husmorvikarskulen i Levanger. Der arbeidde ho ekstra på sjukeheimen på fritida. – Men eg kom til at eg ikkje ville bli husmorvikar, slik mange jenter vart i den tida. Det var ikkje noko for meg.

Randi kom over ei lysing der Sjømannsmisjonen søkte etter folk til sjømannskyrkjene i utlandet, og sende inn ein søknad. Ho fekk jobb i København og reiste dit i 1969. Det var der ho møtte Bjarne Grutle, som skulle bli mannen hennar. Bjarne Grutle reiste med båten Randesund på den sokalla Veritasruta Bergen – Trondheim – Gøteborg – København. Han var såleis godt kjend på kysten og hadde oppfatta at Randi var frå Botnane. Men han hadde gløymt å spørje henne kva ho heitte. Neste gong han kom på Sjømannskyrkja spurde han kvar Olaskjæret var?  (Namnet på ei fyrlykt i Frøysjøen utanfor Botnane).

– Eg melde meg, ler Randi. – Eg hadde jo alltid sagt at eg skulle finne meg ein sjømann.

Bjarne og Randi med den eldste sonen Øyvind. Foto: Privat

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dei gifte seg i 1972 og flytta til garden Grutle, på Bømlo, og fekk fire born: Øyvind (1973), Bente (1974), Runar (1975) og Signe Lise (1980). – Det var travle år, med tre born tett i tett og gardsdrift. Heldigvis likte eg gardsarbeid godt og når ungane vaks til vart dei flinke til å hjelpe til, både på garden og med fiske. Til liks med oss foreldra, elska dei sjøen. Vi har mange gode minne som familie, seier Randi.

 

Familiebilete av storfamilien på 1970-talet på Grutle. Frå venstre Bjarne med Bente på fanget, bestemor Nilsine Berta med Runar. I midten sit Øyvind, deretter bestefar Lars Kornelius og Randi. Yngstejenta Signe Lise var ikkje fødd. Foto: Privat

Borna har vore til god støtte og hjelp heile vegen, noko ho sette særleg pris på då Bjarne vart sjuk. Det var han i 17 år før han døydde i 2000, berre 60 år gamal. – Sjølv om han var mykje sjuk og døydde altfor tidleg fekk vi mange fine stunder og turar saman, til dømes med Hurtigruta til Nordkapp, bilturar til Botnane og på besøk til slekta i Florø. Dette sette både ungane og mannen min pris på.

 

Randi og Øyvind framfor huset på Neset. Han tykkjer det er kjekt å kome attende til Botnane som vaksen. Frå barndommen hugsar han at onkelen Trygve henta dei med tresnekka si i Florø, og at det som regel blest kald nordavind nordover til Botnane.

Mange lagnadar

Når ho ser attende på livet sitt er det tydeleg at dei tre åra ved Sjømannskyrkja i København var spesielle og lærerike år, med mange opplevingar og store kontrastar i arbeidet. Kvar jul vart dei tilsette inviterte til Den Norske Ambassaden og ho ba onkelen Øyvind om å få låne pengar for å kjøpe seg ei klokke. Det var ikkje sjølvsagt å ha i den tida, men sopass til «statussymbol» tykte Randi at ho trong på armen når ho skulle på ambassaden. Onkelen ville ikkje ha att pengane då ho var klar til å betale dei attende.

– Det var mange krigsseglarar som besøkte Sjømannkyrkja. Mange tunge lagnadar, dårlege nerver og rusproblem. Nokon makta ikkje å reise heim, andre reiste heim og fann ut at kona hadde funne seg ein annan. Det var mange utfordrande situasjonar også for oss som arbeidde der, men det var fyrst og fremst gjevande og kjekt arbeid, seier Randi Grutle.

– Korleis er det no å kome attende til Botnane?

– Det er med blanda kjensler, det dukkar opp både gode og dårlege minne. Men eg tykkjer det er veldig kjekt at Øyvind er interessert i slektsrøtene sine og tek seg tid til å fare hit med meg. Eg er glad i å fortelje, sjølv om minna sit lenger inne no enn før. Men dei dukkar opp etter kvart. Og så har eg innsett at bømling vert eg aldri, eg er og blir sunnfjording.

 Foto og intervju: Magni Øvrebotten 28.08.2021.

 

 

4. november 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-11-04 10:21:432021-11-04 14:38:33– Tante Agnes ofra alt for oss   
Aktuelt, Arkiv

I 80 km gjennom tuna

Frå 50-skiltet på Myklebust til Årebrot er det 80 km fartsgrense på Frøysjøvegen, fv 577. Grendalaget fekk avslag då dei søkte Vegvesenet om å få 60 km fartsgrense. Det bur for lite folk og det er for få avkøyrsler til at Vegvesenet vil sette ned farten. – No er borna våre så små at vi må vere ute med dei, men dei skal vekse opp her og kunne leike seg ute utan å risikere å bli ihelkjøyrde. Det seier småbarnsmora Kjersti Straume i Botnane, som bur tett i vegen og opplever at mange køyrer svært fort.

 

11. oktober 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-10-11 22:25:542021-10-11 22:25:54I 80 km gjennom tuna
Aktuelt, Arkiv

Diktarstien opnar opp landskapet

Denne sommaren har eg vist rundt mange på Diktarstien i Botnane og fleire fortel at dei ser landskapet i Botnane på ein annan måte med å gå stien og lese dikta til Jan-Magnus Bruheim. Dei kjem til plassar dei aldri har vore før, og dikta set i gang fantasien og forsterkar opplevinga. Tenk om nokon kunne skrive litt om dette, har eg tenkt. Difor utfordra eg syskenbarnet mitt, journalisten Audgunn Oltedal, om å gjere det. Ho snakka om det same, då eg viste rundt henne og mannen, John Garsjø, ein nydeleg sommardag i september:

Kor er Botnane?

Slik kan ei austlandssjel – utan blygsel – spørje. Austlending er eg sjølv blitt, langt på veg, etter å ha budd i hovudstadsområdet sidan 1975. Men eg veit likevel at fedrelandet har meir å by på enn Preikestolen, Jotunheimen,Trollstigen og Lofoten.

Har du gått diktarstien i Botnane?

Det hadde eg ikkje gjort, før no. Ein varm ljos septemberdag i 2021, tre år etter at den vart opna 18.august 2018. Det var ein dag då vinden bles og regnet hølja ned over dei 200 som var møtt fram for å vere med på opninga, gå stien, sjå og lese dikta til Jan-Magnus Bruheim

I Botnane hadde eg vore før, for her budde moster mi Sigrid og onkelen min Arne Øvrebotten. Mange gonger hadde eg vore her i lag med syskenbarnet mitt, Magni Øvrebotten, dotter deira.

No gjekk eg og mannen min, John Garsjø, diktarstien i lag med Magni.

Eg gjekk der eg aldri før hadde gått. Diktarstien opna opp landskapet. Den startar nede ved sjøen, går langs grøne marker inn i skogen, ut på holmen, ned til brygga, utover mot havet og fram til gravplassen. 4.3 kilometer lang.

Vi gjekk forbi det gamle skulehuset – no grendehus,- såg  dei høge bratte fjella inst i dalen.  Vi gjekk innover langs elva, trødde på mose i grønfargar av alle slag,  frå djup grøn, nesten svart mose, til lys grøn, nesten gul mose. Forbi skumle trestubbar nedgrodde i grønt, skræmelege skapningar i det dunkle lyset under trea.

John Garsjø og Magni Øvrebotten ved steingarden.

Ungar ser ulike dyr i denne rotvelta.

 

 

 

 

 

 

 

 

Magni viste oss eit merkeleg avtrykk i ein stein, og vi las diktet Jan-Magnus Bruheim skreiv om det som ser ut som avtrykk av ein barnefot:

Far av ein

barnefot-

så klår og rein

står teikna i

den harde,

grå steinen

Kven kunne tru

ein liten barnefot,

kan setja merke

i det

harde grjot?

Kvart av dei ti dikta vi kom til, skreiv Jan Magnus Bruheim dei åra (1978-1985) han budde i Botnane.

Kvifor kom han hit ?

Då Magni og Åsmund (Berthelsen) var nygifte, budde dei på Otta og jobba i bladet Dølaposten. Der intervjua Magni diktaren Jan-Magnus Bruheim om boka han gav ut hausten 1978. Bruheim var fødd i Skjåk og hadde budd der heile livet. No ville han til havet og bu ved sjøen. Magni fortalde om heimbygda Botnane og kom til å nemne eit tomt skulehus. Kunne ho ordne det slik at han fekk leige seg husvære der? Det kunne ho og knapt 1,5 månad etterpå steig han i land på kaia i Botnane.

I sju år var Jan-Magnus Bruheim ein del av dagleglivet i Botnane.

Han var ein kjærkomen gjest når foreiningar og lag hadde tilstelningar på grendehuset. Hadde med ei av bøkene han hadde gitt ut, og las eit dikt eller to.

Han gjekk til brygga når båten kom, for å sende brev, ta i mot post og for å snakke med folk.

‘Her skulle eg hatt med barnebarn’, tenkte eg då vi gjekk tørrskodde på tang og tare ut til Flothôlmen. Ingen stad i Botnane likte Jan-Magnus Bruheim seg betre enn akkurat her. Her kunne han sitje i den store stilla berre fylt av naturens lydar; vinden, bylgjene, fuglane. Men når sjøen flør og det ikkje er fjøre, men flo sjø, då kan du ikkje gå tørrskodd til og frå Flothôlmen. Det hende at stilla tok han, og diktaren gløymde akkurat det, og då var det berre å vente 4-5 timar på fjøre sjø.

Vi gjekk vidare langs Frøysjøvegen til gravstaden i Botnane. Ved inngangen står diktet’ Tri grannar’. For Jan-Magnus Bruheim var gravstaden ei inspirerande historiebok, der kvar grav har si historie.

 

Tri grannar står der og

og grev ei grav

Men teier med det dei tenkjer:

så snøgt kan livstråden

slitna av

Det kjennest som noko

av grendi er burte

med han som tok ut

på den siste ror.

Alt står her og talar

stille i togna

um han som for.

 

Det peip i Magni sin mobil. Åsmund hadde lunsjen klar. Inn for å ete, så ut att. No i bil. Til gravhaugane ytst ute på begge sider ved fjorden inn til Botnane. Fire uvanleg store gravrøyser frå bronsealderen (eldre bronsealder 1700-1100 f.Kr) to på kvar side av Pollen. Og gravrøyser som perler på ei snor, vel 30 i talet, mellom Botnane og nabobygda Årebrot.

Arkeologhane har lenge visst at dette området var heilt spesielt, men arkeologar driv ikkje i mediebransjen. No i mai (30.05.21) fekk Botnane ei kulturminneløype med fem skilt med informasjon på norsk og engelsk. Kvifor var det eingong eit samfunn med mektige høvdingar akkurat her?  Leia alle rodde gjekk forbi her. Var det fordi dei kravde passeringsavgift av båtane som rodde forbi til dei mektige høvdingeseta på Jæren, Sunnmøre og i Trøndelag? Kva slag liv vart levd her då? Kan slik røyndom diktast fram frå gravhaugane?

Til Dosabu

Vi drog frå Botnane dagen etter. Sette oss i bilen og køyrde til Kalvåg, sentrum i Bremanger kommune før Svelgen vart det midt på 1960-talet. Fiskeværet Kalvåg ligg på øya Frøya. Der åt vi nyfiska brosme på Knutholmen og dagen etter gjekk vi to timar til utsiktshytta Dosabu, som heng i fjellveggen ytst ute mot storhavet. Litt skummelt å gå ned til døra der. Det sokk i meg, like mykje som då eg gjekk forbi dei mest luftige delane av stien til Preikestolen.

Audgunn Oltedal

260921

 

 

Magni Øvrebotten og Audgunn Oltedal ved diktet Tjelden på Jørnjorda.

 

3. oktober 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-10-03 16:13:522021-10-03 20:31:57Diktarstien opnar opp landskapet
Aktuelt, Arkiv

Gjer noko med Frøysjøvegen!

Denne svingen på Myklebust må det berre gjerast noko med, smalt og lite sikt!

Grendalaget er klar, no må det gjerast noko med Frøysjøvegen! Oppmodinga kjme i eit innspel til regional transportplan i Vestland.

  • Vi arbeider for, og håpar og trur at det vert gjort noko med vegen også i dei næraste åra, og at den vert prioritert i regional transportplan og seinare i budsjett og økonomiplan. Bygdene er avhengig av det. På same måten som då dei fekk veg.

Grendalaget v/leiar har sendt eit grundig innspel  om Frøysjøvegen til fylkeskommunen sitt framlegg til transportplan for dei komande åra. Fleire av strategiane det vert lagt opp til i planforslaget talar for ei prioritering av vegen frå Myklebustkrysset til Årebrot og Villevika. Vegen er etter kvart svært nedsleten mange stader, og den har mange smale og uoversiktlege svingar – og den er i nokre parti svært smal. I tillegg er det avgjerande å sikre gåande og syklande på ein veg som er godt eigna for sykkel.

Rett å prioritere utbetring

At fylkeskommunen vil prioritere å stoppe forfallet og prioritere utbetring av fylkesvegane talar for ei prioritering av Frøysjøvegen. Det talar også for å gjere noko med vegen når fylkeskommunen vil prioritere næringslivet sine behov for transport. På den andre sida åtvarar grendalaget mot å gjere noko med inndelinga av fylkesvegane og i neste omgang nedklassifisere ein del av dei lokale vegane og gje kommunane ansvaret.

I fråsegna er grendalaget redd for at lite trafikk skal gjere at vegen vert nedprioritert. På same måten som når vegvesenet nektar å sette ned fartsgrensa gjennom Botnane. Grendalaget er heilt klare: – Når det gjeld trafikktryggleik må ikkje folketal langs vegen telje. Ungane i Botnane er like mykje verdt som dei som bur sentralt.

Kva tid vert det gjort noko med vegen gjennom Sørbotten? Er det ikkje snart på tide å utvide slik at det også vert trygt å ferdast på vegen? Handsaminga av regional transportplan for Vestland fylke kan vere avgjerande.

Med grunnlag ti alle innspela skal det no utarbeidast eit nytt framlegg som til slutt skal handsamast i fylkestinget midt i desember.

Her kan de lese heile innspelet frå grendalaget:

Høyring RTP 12.9.21

Sider med bilete

19. september 2021/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2021-09-19 22:53:582021-10-11 22:24:52Gjer noko med Frøysjøvegen!
Arkiv

Innkalling og sakspapir til årsmøte i Årebrot grendahus PL

Innkalling til årsmøte 2021 i Årebrot grendahus PL

ProtokollÅrebrotGrendahus_Signert_des-2020 (1)

vedtekter_årebrot_grendahus_BAvedtekter_årebrot_grendahus_BA

Årsmelding for 2020 Årebrot Grendahus

8. september 2021/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2021-09-08 18:40:262021-09-25 22:39:55Innkalling og sakspapir til årsmøte i Årebrot grendahus PL
Aktuelt, Arkiv

– Er ikkje borna våre like verdfulle som born i tettbygde strok?

Småbarnsforeldra John Magne Sande og Kjersti Straume snakkar med borna om å passe seg for trafikken kvar dag.

Frå 50-sona på Myklebust til Årebrot er det 80 km fartsgrense på Frøysjøvegen, trass i at vegen er nedkøyrd, svingete og går gjennom mange tun. Botnane og Årebrot grendalag søkte for nokre år sidan Vegvesenet om å få 60 km gjennom Botnane, men fekk avslag. Det var for få avkjøyrsler og for lite folk til at Vegvesenet ville senke farten. – Er ikkje borna våre like verdfulle som born i tettbygde strok, spør småbarnsforeldra i Botnane.

– Mellom Sørgulen og Botnane er det kanskje vegstandard til å køyre i 60 km. Men her i bygda er vegen bygd med hakke og spade som krisearbeid, og har knapt standard til det. Likevel susar bilane forbi her i 80 km og stundom meir, seier John Magne Sande (38). Han og familien bur i det fyrste tunet du kjem til i Botnane. Dei tre tuna i Sletten har trafikken mest heilt opp i husnova.

– Vi ser borna våre djupt inn i augene kvar dag og minner dei om at dei ikkje må gå ned i vegen, seier Kjersti Straume (37), sambuaren til Sande. Fyrst vart det drege ein raud strek i tunet, som dei ikkje måtte gå over. Men det vart for mange strekar å forholde seg til, no er det den kvite stripa dei må stoppe for. – Borna våre er så små at vi må vere ute med dei heile tida, men dei skal vekse opp her og kunne leike seg ute utan å risikere å bli ihelkjøyrde, seier Straume.

Hjå familien Sande/Straume prøvde dei fyrst med ein raud strek borna ikkje måtte gå over. Men no gjeld det å stoppe før den kvite streken, for her kjem bilane fort på begge vegar.

Lokalkjende tek omsyn

Dei understrekar at folk som er lokalkjende jamt over er flinke til å ta omsyn, dei veit kva tun det er ungar i. – Men det er nokre som køyrer faste ruter her som kostar forbi utan at det ser ut til at dei tenkjer på det, seier John Magne. Det var ekstra gale den tid det vart køyrd stein og sand frå steinbrotet i Seljestokken til vindkraftanlegget på Guleslettene.

– Då vart fleire bilar tekne med 20 tonn overlast og du kan tenke deg kva bremselengde ein slik bil vil ha, seier han og grøssar. Han prøvde å ta farten opp med selskapet som køyrde stein. – Men då fekk eg passet mitt påskrive. Eg vart kjefta opp med beskjed om å passe på ungane mine sjølv, dei køyrde stein. Rett nok køyrde dei litt forsiktig eit par dagar etterpå, men så var det full pining att, seier han.

Dei har sett opp skilt om at barn leikar og gjort syklar og leiketraktorar godt synlege, men det har ingen verknad. – Eg vert ganske motlaus når folk ikkje bryr seg om at her bur barn, seier Kjersti.

– Nokon bryr seg korkje om folk eller fe, dei skal berre køyre så fort dei vil. Far min driv med utegangarkyr, som beitar langs vegen nord i stranda, og vi må avlive stadig fleire som vert påkøyrde, seier John Magne. Han meiner det hadde vore nyttig med ei trafikkteljing, for både privat- og tungtrafikken er større enn ein vil tru. – Her er mykje trafikk av folk som pendlar inn og ut på arbeid og oppdrag til verksemdene i området. Men uansett må liv vere like mykje verd utanfor sentrale strok, og siktlinjer og vegstandard må vere viktigare enn kor mange avkøyrsler det er på ein veg, seier John Magne Sande.

Med hjarte i halsen

Ingrid Bruflot (68) er nærmaste nabo til familien Sande/Straume. Ho er bestemor og oldemor med mykje besøk av barn i ulike aldrar. – Eg sit med hjarte i halsen mange gonger. Når du ser kva fartsgrenser det er andre stader burde den ha vore maks 60 km her. Det er stadig bilar som kvin forbi og eg ser dei berre som ein strek.

Ho har prøvd seg både med skilt og tilsnakk, men det mest effektive var eit fugleskremsel døtrene hennar sette ned mot vegen, i redningsvest og caps. Det hjelpte ei stund, men så vart det ein vane og farten tok seg opp att gjennom eit tun der det ikkje er fri sikt i noko retning.

Eit heimelaga «kamera» var det mest effektive tiltaket for å få ned farten, fortel Bjørg Kleiven.

– Etter tungtrafikken mellom steinbrotet og Guleslettene er vegen så nedkøyrd at det går ikkje an. Han hallar alle vegar, ja, det er vanskeleg sjølv å gå på han. Når eg syklar lang vegen må eg gå av sykkelen når det kjem bilar, elles vert eg teken av dragsuget og den ujamne vegen. Dei kan ikkje ha undersøkt noko om kvaliteten på vegen dei som avslo 60 km-sone i Botnane, seier Ingrid Bruflot.

Dei tenkjer ikkje på konsekvensane

Bjørg Kleiven (41) har fostra opp fire barn i det tredje tunet i Sletten og minnest mange stygge episodar i trafikken fram gjennom åra. – Ein gong var vi samla tre familiar her til grilling i tunet, og 10 ungar frå 7-8 år og nedover leika rundt oss. Vi sat og grilla og høyrde det kom ein bil, men vi fekk ikkje med oss anna enn fargen på han i det han kosta forbi i ein himla fart. Hadde det vore ein eller fleire ungar i vegen då hadde det gått gale. Eg trur ikkje dei som køyrer rasfort tenkjer på konsekvensane.

– Borna fekk ikkje lov til å gå på vegen og kunne ikkje vere ute å leike åleine. Jentene hadde hestar og når dei var ute og rei på vegen var eg livredd for at dei skulle møte ein bil i 80 km. Det vart lite riding på den måten og det var ikkje kjekt for borna, seier Bjørg.

Ho meiner bygdefolket og dei som er her på tur køyrer skapleg. Men dei som ikkje kjenner nokon her, men kjenner vegen fordi dei har køyrt her ofte, er dei verste til å køyre fort.
– Det mest effektive tiltaket vi har hatt for å få ned farten var då son min laga eit slags «kamera» og sette det opp ved steingarden. Det var veldig effektivt i starten, mykje meir enn skilta om at barn leikar. Stundom virkar det som dei køyrande ikkje trur det bur folk her, seier Kleiven, som likevel trur at ei 60-sone gjennom bygda ville bli respektert av dei fleste.

Avslag på skilt om «Gardstun»

Bjørg Kleiven prøvde å få Vegvesenet med på å sette opp skilt med «Gardstun», men fekk avslag fordi hus og løe må ligge på kvar si side av vegen for å få godkjent eit slikt skilt. Husa ligg samla i tunet i Sletten.  – På Frøysjøvegen er det gardstun-skilt i Mulelida og i Seljestokken, men hus og løe ligg på same sida av vegen der også, så eg skjønar ikkje argumentasjonen når vi fekk avslag her, seier Kleiven.

Det er sett opp skilt om at «Barn leikar» fleire stader i bygda, men foreldra har ikkje inntrykk av at bilistane bryr seg om skilta.

 

Torleif Seljestokken (69) fortel at det var far hans Norvald som fekk Vegvesenet med på å sette opp eit skilt med «Gardstun» i Seljestokken. Han meiner det kom opp ikkje så lenge etter at vegen nordover vart opna i 1993, og at grunngjevinga var at gamlehuset låg nær vegen og den strake vegstrekninga innbaud til stor fart. – Men den gongen var det mest lokale trafikantar. I dag er det mykje meir trafikk generelt og mange framande trafikantar som ikkje er kjende, som køyrer både tungtransport og privatbil og ofte tykkjest å ha dårleg tid etter farten å døme, seier Torleif Seljestokken.

Jens Anders Sunde Midtbø og familien bur i Myrane i Sørbotten. Der er det uoversiktleg veg til resten av Sørbotten og bilane kjem i stor fart begge vegar. Det eldste barnet på bilete er på besøk.

«Ungane er på veg»  

I Myrane i Sørbotten er det eit lite bustadfelt der Linn Kristin Sørbotten (31) og Jens Anders Sunde Midtbø (41) bur saman med dei to borna sine på fem og seks år. Huset deira ligg ikkje heilt inn i fylkesvegen, men vegen er uoversiktleg og mange køyrer fort forbi.

– No er ungane så store at dei får lov til å gå på vegen ut til mamma, men eg ringjer henne alltid og seier at «Ungane er på veg», seier Linn Kristin Sørbotten. Ho har sjølv vakse opp i Runnane i Sørbotten, men under heilt andre trafikkforhold. – I dag kjem bilane i full fart opp over Håjen og «landar» inne i Runnane. Der er det rett i vegen frå tunet, seier Linn Kristin.

–  Vi har sett opp skilt med «Barn leikar», men det ser mest ut til at folk tenkjer at er det 80 km så køyrer vi i 80. Dei lokalkjende køyrer rolegare, men ulike firmabilar, posten og større bilar, feiar gjennom bygda. Dei verste er dei som tykkjer det «helsikes langt» ut her og køyrer tilsvarande fort. Det er mange bremsespor i vegen, seier Jens Anders.

Når dei har besøk av folk utanfrå, som er vane med rolege gater med låg fartsgrense, må dei passe ekstra på ungane og dei vaksne kan ikkje forstå at det kan vere 80 km fartsgrense her. Dei må nekte ungane å leike i ei lita elv ved vegen, for det er for uoversiktleg og farleg.  Det hadde hjelpt litt om Vegvesenet var meir opptekne av å ta vekk tre og kratt enn småblomar langs vegen, seier dei og held fram med å kjempe for lys langs vegen. Om vinteren er det kolande mørkt, og det kombinert med stor fart på bilane gjer at dei ofte kjenner seg utrygge.

Dei opplever at trafikken har auka mykje berre i sommar, både med bilar og folk som syklar gjennom bygda. – Det er eit utruleg sug etter stor lastebilar når du går og og syklar etter vegen. Små ungar misser lett balansen og det trur eg vaksne folk også gjer på denne nedkøyrde og ujamne vegen, seier Linn Kristin. Ho fortel at når ungane skulle lære seg å sykle med støttehjul, så er vegen så nedkøyrd at støttehjula ikkje tok nedi.

 

Det kan vere freistande å leike i vegen og foreldra må passe ekstra på når dei har besøk av barn som er vane med rolege gater med låg fart.

Burde ha fiksa vegen etter seg

– Det seier seg sjølv at ein veg som er bygd med handmakt ikkje er dimensjonert for slik trafikk som her er no. Etter alle lastebillassa frå Seljestokken til Guleslettene er han rett og slett totalt nedkøyrd. Dei burde ha måtta fiksa vegen etter seg, men det var det vel ingen som tenkte på å ta med i vilkåra då Guleslettene vart godkjende? seier Jens Anders.

Han køyrer sjølv lastebil og fortel at det er god oversikt frå høgt oppe i ein lastebil. – Men ein må ta omsyn til farten. Det er 50-60 tonn du skal stoppe og det stoppar du ikkje på meteren. Det er ingen stader her der det er forsvarleg å køyre i 80 km i timen. Eg trur mange tenkjer at det er så få folk her at dei berre kan peise på, utan å tenkje på konsekvensane. Men eit liv her er like mykje verd som andre stader skulle ein tru? spør småbarnsfaren Jens Anders Sunde Midtbø.

Intervju 7. og 8. august 2021. Magni Øvrebotten.

8. september 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-09-08 18:14:452022-01-04 15:19:31– Er ikkje borna våre like verdfulle som born i tettbygde strok?
Side 12 av 15«‹1011121314›»

Kategoriar

  • aktuelt
  • Aktuelt
  • Arkiv
  • historikk
  • Historikk
  • Innlegg
  • News
  • Personal
  • Ukategorisert

Botnane og Årebrot Grendalag

Leiar:

Åsmund Berthelsen
E-post: asmund.berthelsen@icloud.com
Tlf. 93237073

Lik oss på Facebook

© Kopirett - Botnane
  • Link to Facebook
Scroll to top Scroll to top Scroll to top