Botnane
  • Link to Facebook
  • Heim
  • Aktuelt
  • Diktarstien
  • Næringsliv
  • Turar
  • Om oss
  • Utleige
  • Historikk
  • Arkiv
  • Gravrøysene
  • Click to open the search input field Click to open the search input field Søk
  • Menu Menu
Aktuelt, Arkiv

Fiskeanlegget investerer 1,5 mill. kr for å henge med i utviklinga

Firda Seafood sitt settefiskanlegg i Botnane er for tida tomt for fisk. Det brukar det å vere på denne tida av året, frå midten av mars til ut i april. No får dei inn att yngel etter påske. Denne våren brukar dei tida utan fisk til å investere i betre og sikrare tilførsel av oksygen til kara. – Dette er ei investering på ca. 1,5 mill. kr, og det er ei forbetring av anlegget for å henge med i utviklinga, seier driftsleiar Torbjørn Øvrebotten.  

Driftsleiar Torbjørn Øvrebotten og dei andre tilsette ved Firda settefisk driv med ombygging medan anlegget er tomt for fisk.

Firda settefisk produserer smolt til regnbogeaure. Behovet for oksygen varierer mykje meir gjennom døgnet med aure enn med laks. Auren veks snøggare enn laksen og treng 30 prosent meir oksygen. Anlegget i Botnane brukte 120 tonn oksygen i 2021, til å produsere 200 tonn fisk. Det utgjer 1,6 mill. auresmolt.

– Omlegginga er betre for både fisk, miljø og økonomi og gjer det lettare å styre tilsettinga av oksygen, og vi får ei meir effektiv utnytting av oksygenet. Endringa vil óg gjere det lettare for dei  som arbeider med dette. Tilførsla av oksygen er det som tek lengst tid for nyetilsette å forstå og kjenne seg trygge på, seier Torbjørn Øvrebotten.

Firda settefisk i Botnane har berre aureproduksjon. Øvrebotten fortel at auren vert lettare stressa enn laksen, difor er det viktig å vite kva du held på med. Auren er kvikkare og sym raskare enn laksen. – Når auren byrjar stresse vert det reine flodbylgja i karet, det vert det aldri med laksen. Og når auren klumpar seg saman vert det lett oksygenmangel, og då er det viktig å ha kontroll på tilførsla av oksygen, seier han.

– Korleis skal de forbetre tilførsla av oksygen i kara?

– Til no har vi hatt ein kjeglestasjon (beholdar) som fordelte oksygenet til alle kara. No skal det bli ei meir nøyaktig justering per kar. Ei kjegle pr. kar der vi tilset oksygen til vatn under trykk. For å oksygenere ferskvatn må ein ha 2,5-3 kg trykk. Døme: For kvar kg fòr vi brukar må vi bruke ½ kg oksygen.

Den grøne kjegla attmed inngangsdøra er av dei gamle kjeglene, medan dei ni nye er svarte. 

Firda settefisk går no frå ein stasjon med tre kjegler til ni kjegler. Det gjer det mykje enklare å styre tilførsla av oksygen per kar, og det gjer at dei kan ha fisken lenger i anlegget. Særleg om sommaren vil dei no kunne auke snittvekta frå 100 gram til ca. 150 gram ved levering.

Det er fem stillingar ved Firda Settefisk i Botnane. – Vi gjer all planlegging sjølve, men leiger folk frå Seljestokken båtverkstad til å lage hol i kara og plastre dei, og gassleverandøren legg røyra frå oksygentanken og ut i kara. Elles gjer vi alt arbeidet sjølve, seier Torbjørn Øvrebotten. Han fortel elles at dei har planar om ein Open dag på fiskeanlegget, slik at folk kan kome og sjå korleis dei driv og stille spørsmål dei måtte lure på.

Intervju og foto: Magni Øvrebotten 28.03.2022.

PS: For dei som ikkje veit det er Torbjørn Øvrebotten bror til intervjuaren.

 

 

31. mars 2022/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2022-03-31 07:44:252022-03-31 07:44:25Fiskeanlegget investerer 1,5 mill. kr for å henge med i utviklinga
Aktuelt, Arkiv, Historikk

Fridtjov Urdal 70 år:
– Eg kunne ha blitt eit bygdarop

Den 22. mars var det 70 år sidan Fridtjov Urdal kom til verda i Bergen. Nokre veker gamal vart han adoptert vekk til Ågot og Paul Urdal, og bestemor Anna på Kviene. Han meiner han var heldig som hamna der. Fyrst i 2014 søkte han fylkesmannen om innsyn i kven som var dei biologiske foreldra hans, og over natta vart han storebror til fire halvsystrer og onkel til ti.

 – På den eine sida visste dei om meg, på den andre vart eg ei overrasking. At systrene mine ikkje visste om meg, trur eg på, men at familiemedlemmer før dei ikkje visste trur eg knapt. Dei heldt berre godt kjeft. Eg trur dei to familiane hadde stukke hovuda saman og i lag funne ut korleis «problemet» meg kunne løysast, utan at det vart eit bygdarop. Det både var og er viktig, ler Fridtjov.

Fridtjov Urdal bak pc-en på heimekontoret på Vassenden. Han samlar på kunst, bøker, møblar, tekstilar og bruksgjenstandar, ja, alt. Stilen kallar han «barokk estetikk».

Det var døtrene hans, Åsta og Idun, som fekk han til å søkje opp den biologiske familien sin. Sjølv var ikkje Fridtjov Urdal så oppteken av den. Han har alltid visst at han var adoptert, men delte det ikkje med alle. Døtrene var opptekne av om dei hadde ein stor familie dei ikkje visste om. Og det hadde dei.

– Begge dei biologiske foreldra mine var døde, men eg har fire halvsystre og det vert to heilsystre til saman! To på mor mi si side, og to på far si.  Eg er veldig godt fornøgd med den familien eg fann. Eg har gått frå å vere einebarn til å ha fire systrer.

– Kjenner du deg att i systrene dine?

– Ja, vi har ein del felles trekk. Eg la ut etterlysing av den biologiske familien min på Fjesboka og ei av systrene på farsida ringde morgonen etter. Det var nokre setningar og så var det som om vi hadde kjent kvarandre i årevis. Det er rause folk til begge sider og det vart veldig fort naturleg at eg fanst. Det har vore ei glede og heilt uproblematisk, seier Fridtjov. Han lurer på om han hadde vore meir oppteken av den biologiske familien sin om det var problem i samband med den? – Ein set kanskje for lite pris på det som er alminneleg og takkar for lite for det som er sjølvsagt?   

Fridtjov Urdal snakkar no om den biologiske familien og den sosiale/kulturelle familien sin. Mor og far er framleis Ågot og Paul Urdal. – Eg trur på mange måtar at eg var heldig som hamna hjå dei og bestemor Anna på Kviene. Eg kunna ha hamna i mange slags miljø, seier han ettertenksamt.

Dørklokka til Fridtjov: Ring på! Når du høyrer det brøler: Kom inn! Så gjer det Stå ikkje der som ein tyl Kom inn!

 

Tre gudar på Kviene

– Kva miljø var det på Kviene?

– Dei hadde det felles at dei ikkje visste kva godt dei kunne gjere for meg. Eg vart vel det dei kalla «forbrælt». Det var tre gudar i huset på Kviene. Gud ein var bestemor sin. Han oppheldt seg stort sett i Det gamle testamentet og la seg opp i alt. Ein uhyre travel person som meinte om alt frå verdssituasjonen til sauer i skorfeste. Gud to var mor mi sin. Han var ein litt engsteleg metodistgud. Gud tre var far min sin. Han var nokre etasjar over Vatikanet. Far var fasinert av moderkyrkja (Den katolske kyrkja). Men det var bestemor Anna som hadde det næraste og mest daglegdagse tilhøve til guden sin, minnest Fridtjov.

Han hugsar godt svaret til faren ein søndag det kom folk til gards som spurde om korleis det stod til med ho Anna? – Jau, ho sit inne og høyrer på høgmessa og hyggjer seg til dommedag. For då skal vi endeleg få sjå, svarde Paul Urdal. Slike svar set Fridtjov pris på og frydar seg over den dag i dag.

– Eg kunne Fadervår på latin før eg kunne det på norsk. Like eins Ave Maria. Det var det far min som lærde meg. Eg trur ikkje det er så mange av mine samtidige som har opplevd høgtlesing av helgenbiografien om den heilage Birgitta av Vadstena. Den las far min for meg som kveldslektyre. Like eins Snorre og dei islandske ættesogene, frå perm til perm. Det var spennande og greitt å høyre på, men berre råd å forstå på overflata for ein unge.

Mor Ågot var god til å teikne og hadde vore organist i metodistkyrkja i Haugesund. Ho spelte på husorgelet i heimen og på alle basarar og tilstellingar på Årebrot. – Men det var det skrivne ordet som hadde den største plassen i heimen. Dei las meir enn vanleg var av poesi. Både Bellmann og Frøding stod i bokhylla, fortel han. Til konfirmasjonen fekk Fridtjov boka «Hærverk» av Tom Kristensen, av ei tante i Danmark. – Litt av ei konfirmasjonsgåve, ein dekadanseroman, frå syster til mor mi, ler han og siterer innleiinga til romanen utanboks.

– Den store interessa for bøker og lesing som eg fekk heime gjorde at eg byrja kjøpe bøker sjølv i ung alder, ja, alt på folkeskulen kjøpte eg meg Fakkelbok med Ibsenstykka Brand og Peer Gynt. Hugsar eg fekk ein boksjekk og stod i valet mellom å kjøpe Hardyguttene eller «Brødrene Karamasov»/»Forbrytelse og straff» av Fjodor Dostojevskij.

– Og du kjøpte Dostojevskij?

– Ja, eg fekk att mest sider og lesetid med det. Eg las dei som ei ytre handling og filosoferte meg ikkje gjennom laga. Men eg skjønte meir etter kvart. Difor er det ikkje vekkasta å lese Dostojevskij som 14-15-åring. Du treng ikkje forstå alt med ein gong.

– Eg vaks opp i eit hus der det var samla mykje. Fekk nok med meg det ho bestemor kalla «røyskattnatur»: Å dra likt og ulikt heim til hola og sjå seg gang i alt.

– Liten, feit og illsint

Fridtjov si evne til å hugse og lære seg tekst utanåt kom vel med i skulen då det synte seg at han var ordblind (dysleksi), og det vart mykje bal med skrivinga. Han hadde det ikkje kjekt på skulen og det var ikkje mykje hjelp å få med lese- og skrivevanskar på 1960-talet. Han vart det vi i dag kallar mobba, den gongen heitte det terga.

– Når ein er liten, feit og illsint då ligg alt til rette for at du skal bli plaga. Det ville vore eit under om ikkje så var tilfelle. Det er slik det er, slær han fast. – Å gå og hugse på skeive ord og fornærmingar, er den sikraste form for sjølvplaging. Slike ting er avhengige av situasjonane og den tida det skjer i, meiner Fridtjov.

– Korleis har det merkt deg?

– Somme tider likar eg å tru at slikt kan auke eins eigen toleranse. Nokon folk tykkjest å tenkje slik at «når eg vart plaga så skal jammen andre bli det óg». På den måten held elendigheita berre fram, ein får ikkje brote den vonde sirkelen. Slik er det med mykje i livet.

– Toler ein meir?

– Etter å ha byrja i arbeidslivet på fiskebåt og smelteverk har eg lært meg å ikkje vege andre sine ord på gullvekt. I ettertid sett ville eg ikkje vore utan tida på Bremanger smelteverk i Svelgen på slutten av 1960-talet. Det var ein del av oppdragelsen, ein stor arbeidsplass og store prosessar som var fasinerande.

Sjømannslivet til Fridtjov Urdal var makrellfiske i Nordsjøen, på Finnmarka etter lodde, frakt av jern til Oslo, kystfrakt frå Nordmøre til Svelgen med kalk, og malm frå Rødsand gruver til Svelgen. – Var vi heldige og alt gjekk greitt kunne vi ha Hustadvika og Stadten ein par dagar for veka. Så eg har vore i litt sjø.

– Han der høres passelig gal ut

Etter å ha avslutta sjømanns- og smelteverkslivet arbeidde han ei tid på Ungdomsklubben Docken i Florø. Han var med i Flora kunstlag og fekk ansvaret for å vere kontaktperson for ei utstilling i Riksgalleriet. Der møtte han Svanaug Steinnes som tipsa sjefen sin, Einar Berg, om at Fridtjov Urdal kunne vere ein godt eiga vikar når dei trong folk til å reise rundt med utstillingane til Riksgalleriet.
– Han der høres passelig gal ut, så han tror jeg at vi prøver, sa Berg etter å ha snakka med Fridtjov i telefonen.

Han vart sendt til Mandal, «Kunst i bøker» heitte fyrste utstillinga. Han fekk ei kort innføring av kunstnaren Hans Kristian Zigler om korleis han skulle gjere det. Utstillinga passa Fridtjov som hand i hanske, han kjende mykje av kunsten frå bøkene og julehefta på Kviene. Han reiste rundt med originalane frå Snorre, Kittelsen og Werenskiold.  – Vi hadde dei montert i glas og råme, pakka i tunge kassar, som vi køyrde på opne lastebilar. Kunsten levde farleg på midten av 1970-talet. Om dagens konservatorar hadde sett det hadde dei sprunge skrikande derifrå.

Denne engelske aqvarellen var det fyrste kunstkjøpet til Fridtjov. Kjøpt då han var 15 år.

Fridtjov likte dette arbeidet. Han trefte mykje folk som reiste rundt i anna arbeid, både kjende og ukjende. Alt frå seljarar til emisærar og landskjende pianistar. Han budde på alt frå finare hotell til brakker på industriområde, og heime under trappa hjå folk. Han har tråla heile landet på denne måten. Frå slutten av 1970- talet til 1989 reiste han på turne for Riksgalleriet fleire månader i året, om lag ei veke på kvar plass.

– Det var ei stor oppleving når du hadde synt rundt ein utkommandert skuleklasse og det kom att ein av eige tildriv og ville sjå meir. Det store er når du føler at du vekkjer ei form for interesse. Det er viktig å sjå kven som er førar i flokken og på eitt eller anna vis sette klørne i vedkomande, gje dei litt merksemd. Stundom var det nett dei som kom att for å sjå meir.

Men han skundar seg med å legge til at han sikkert har skremt av tusenvis av skuleelevar rundt om i landet, med si malmtunge røyst og dramatiske forteljingar. Han prøvde å snakke seg inn på dei med noko daglegdags som dei kjende, men stundom vart det meir monolog enn dialog.

– Eg brukte å seie med dei at eg kom til å seie ting dei ikkje forsto. Men det brydde eg meg ikkje om. Dei treng det dei ikkje forstår, for det er det dei får forstand utav. Dette forskrekka mange lærarar. Det vart ikkje betre når eg sa til elevane at dei ikkje måtte tru det eg sa, for eg formidlar mitt inntrykk. Dei kan ha eit anna.

– Var ikkje det litt krevjande tankegang for ein flokk skulelevar?

– Jau, det der slit jo vaksne folk med å forstå óg. Men det er berre kven som har laga bilete, når og storleik som er fakta. Resten er formidlaren si oppfatning og meiningar. Ein formidlar ikkje den absolutte sanninga, men viser veg for at folk kan gå sine eigne vegar og få sine eigne oppfatningar. Det er som med dikt, dei blir tolka ulikt og har ingen fasit.

– Denne vakre båten laga båtbyggjaren Saxe Bjørkedal til meg.

 

Sjølvlærd og forviten

Fridtjov Urdal kan med rette kallast sjølvlærd og fagleg forviten. Når eg spør kvar den store kunstinteressa hans kjem frå ber det attende til bøkene og foreldra på Årebrot. Faren hadde eit syskenbarn som var målar og då Paul Urdal gjekk på Voss landsgymnas gjekk han inn og ut av heimen til målaren Lars Osa.  – Mor mi kom frå Haugesund og der hadde dei omgang med målarane Fredrik Kolstø og Ole Frøvik. Så vi visste at slike fanst. Det fyrste eg las om kunst var to bøker av den danske kunsthistorikaren R. Broby-Johansen, som vi hadde heime. Så kunsten var ikkje framand for meg.

Fridtjov fortel med stor innleving om «fæle bøker» dei hadde på loftet. Han såg i dei for å skremme seg sjølv. Særleg gjorde Gustav Pore sin biletbilbel inntrykk. – Der hang folk att i trea når Syndefloda trekte seg attende. Salomons dom såg heller ikkje særleg kjekt ut, fortel han og ramsar vidare opp namna på biletebøker av tyske ekspresjonistar som Hitler rydda ut av dei tyske galleria då han kom til makta. Fridtjov trur faren hadde kjøpt bøkene for å halde tysken ved like.

– Kvar jul kom det i hus eit veldig flott julehefte som heitte «Kimer i klokker» (katolikkane sitt julehefte). Det var fullt av av kunst frå renessansen og helgenar i søkk og kav. Dessutan er eg nærsynt og det medførde at eg måtte til Bergen til augelækjar ein gong i året. Då budde vi hjå ei tante og ein onkel i Ladegårdsgaten og gjekk i dagesvis på Historisk museum, Rasmus Meyers samlinger og Permanenten og såg på kunst og historiske gjenstandar, seier Fridjov og kan på strak arm fortelje kva kunstverk han såg der som gutunge, og kva inntrykk dei gjorde.

Denne lampen er Fridtjov sitt siste «godkjøpt» på bruktbutikken. Det vert nok fleire.

Etter over ti år som kunstformidlar i Riksgalleriet byrja han i 1991/92 på Kunstnarsenteret i Sogn og Fjordane og «vart med som nissen på lasset» til Sogn og Fjordane kunstmuseum. Frå 1. april er Fridtjov Urdal pensjonist. Han tykkjer det har vore kjekt å arbeide med kunst og kunstformidling, difor håpar han at Kunstmuseet kan nytte han til «eitt og anna» ei stund til.

– Eg har høyrt så mange snakke om alt dei skal få gjort som pensjonistar. Men når eg ser kva dei har fått gjort på eigen kjøl har eg mista trua. Det er liten grunn til å tru at det vert annleis med meg, skrattler Fridtjov Urdal.

 

 

Intervju og foto: Magni Øvrebotten 23.03.2022.

 

24. mars 2022/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2022-03-24 07:46:412022-05-10 20:39:57Fridtjov Urdal 70 år:
– Eg kunne ha blitt eit bygdarop
Aktuelt, Arkiv

Årsmøte i BÅG 19.mars 2022 kl.15.00

Sakliste

Ferdig årsmelding

Rekneskap og budsjett

Forslag arbeidsplan 2022

Valnemda sitt forslag til årsmøte i Botnane

 

11. mars 2022/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2022-03-11 23:11:232022-03-12 08:43:25Årsmøte i BÅG 19.mars 2022 kl.15.00
Aktuelt, Arkiv

Tre generasjonar i Seljestokken

Torleif (69) Anita (20) og Nina (44) Seljestokken. Foto: Magni Øvrebotten

På båtverkstaden i Seljestokken arbeider det for tida tre generasjonar Seljestokken. Då Anita Seljestokken var ferdig med militærtenesta i beredskapstroppa på Håkonsvern til jul spurde mor Nina om ho kunne tenke seg å arbeide eit halvår på båtverkstaden? Det kunne Anita, som har jobba her før og er usikker på kva ho vil bli i framtida. I dag trur ho ikkje at ho kjem til å gå i fotspora til mor Nina, morfar Torleif og oldefar Norvald.  – Men mamma tykkjer eg kan ha døra litt på gløtt for det også, ler Anita. På Seljestokken båtverkstad  satsar dei for framtida med å bygge ny verkstadhall.  

– Vi har så mange oppdrag at vi må ha ein stor verkstadhall til for å kunne arbeide under tak, seier Nina Seljestokken, som er dagleg leiar i verksemda. Rett over nyttår fekk dei eit stort oppdrag med å bygge om ein 35 fots sjark frå Lofoten, som gjev dei nok å gjere til jonsokk.

Dette arbeidet får Anita Seljestokken vere med på det halvåret ho skal arbeide saman med mor og morfar, og fire andre på båtverkstaden. – Eg har plass på elektroingeniør-studiet. Det fekk eg sett på vent då eg reiste i det militære. Men eg er framleis veldig usikker på kva eg vil satse på, seier Anita Seljestokken. Ho har kjøpt seg leilegheit i Bergen saman med kjærasten Johannes, som studerer til å bli maskiningeniør. Han har også arbeidd i Seljestokken.

– Eg vaskar, sliper og plastar båtar. Jobben er heilt grei, men du blir gåande litt åleine med alt det verneutstyret vi må bruke i dag. Eg kan ikkje snakke med dei attmed meg når vi går med maske og høyrselsvern heile tida, seier Anita Seljestokken. Nina gjev ho rett i det og seier det er andre tider no enn då bestefar hennar, Norvald, brukte eit kjøkkenhandkle som einaste verneutstyr.

Tre generasjonar Seljestokken i arbeid med båten dei skal levere snart. Foto: Øyvind Fugløy

Håpar på ny hall om eit år

– Vi skal ta ned den grøne bogehallen frå 1980-talet. Båtane har vakse seg ut av den hallen, der er både lågt under taket og trangt. Med å rydde oss litt ekstra plass der får vi ein ny, stor hall i tillegg til den vi alt har, seier Nina Seljestokken.

– Kva kostar ein slik hall?

– Den fyrste store hallen bygde vi i 2008 og då kosta han 3,5 mill. kroner, så det kostar. Men no kan vi gjere arbeidet litt etter kvart. Vi håpar vi får godkjent planane slik at vi kan starte arbeidet til hausten. Er vi heldige kan vi ha hallen klar om eit års tid, seier Nina Seljestokken.

Seljestokken båtverkstad har seks tilsette og arbeidsstokken er rimeleg stabil. Dei tek inn lærlingar og dei to som sist tok fagbrev held fram i arbeid på båtverkstaden framover.

I Seljestokken brukar dei ikkje pengar på reklame. Dei leve på eit godt omdøme som dyktige ombyggarar av sjarkar frå 35 til 40 fot. – Det er ikkje så mange som driv med ombygging av mindre sjarkar slik som vi, så oppdraga strekkjer seg frå Agder til Finnmark. Fraktebåtane går rett forbi i leia her, dermed er det ikkje så dyrt å sende båtane hit for ombygging. Vi stikk berre ut i fjorden og hentar båtane inn til verkstaden, fortel Nina Seljestokken.

Ho har inntrykk av at mange sjarkeigarar no heller byggjer om båtane sine enn kjøper nye. Det vert for dyrt. Og når dei då kjem nordover på vinterfiske med ein ombygd sjark så går rykte om kvar dei har fått det gjort.

 

Fyrste gong det var tre generasjonar på båtverkstaden i Seljestokken. Norvald, Nina og Torleif. Foto: Firdaposten

«Eksamen» neste veke

Den aktuelle sjarken frå Lofoten skal dei både forlenge og gjere breiare, og sette inn ny motor i. – Sjarken skal få meir oppdrift, og når han vert både breiare og lenger kan han frakte meir fisk og toler meir sjø, seier Nina Seljestokken.  Ho brukar faguttrykk som bulb og svinerygg og forklarar dei slik. – «Svinerygg» betyr at vi byggjer ut baugen slik at det vert mindre sjøsprøyt og sjøvatn på dekk. «Bulb» er eit kuleforma utspring, under vatn, midt i baugen, som reduserer bruken av drivstoff.

– Neste veke skal vi ha krengeprøve på sjarken vi har arbeidd med sidan oktober, og må ha ferdig før vi byrjar på den andre. Krengeprøva er sjølve eksamen for oss. Står vi på den skal han lakkast og gjerast ferdig til levering. Det går i eitt, men vi er heldige som har godt med arbeid, seier Nina Seljestokken.

Magni Øvrebotten 03.03.2022.

6. mars 2022/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2022-03-06 23:16:022022-03-06 23:16:30Tre generasjonar i Seljestokken
Arkiv, Historikk

Isskjering på Kvernhusvatnet

Av Fridtjov Urdal

Frå slutten av 1800-talet og fram til i mellomkringstida var naturis ei stor norsk eksportvare. Så sant det var kaldt nok til at isen la seg på dammar, vatn og tjern var produksjonen i gang. Mellom anna på Kvernhusvatnet på Årebrot, vatnet bak grendahuset som sumarstid er fullt av vassliljer. 

Vi har ikkje bilete av skjæring av is på Kvernhusvatnet. Dette er vatnet om sommaren, når det er fullt av vassliljer. Foto: Magni Øvrebotten

Vi har ikkje bilete av skjæring av is på Kvernhusvatnet, men her er vatnet sett frå grendahuset på Årebrot.

I denne tida selde og sende ein norsk is til utlandet, ikkje minst til England. Ja, like til Sør-Afrika og endå til India og Australia skal det ha kome norsk is seglande med skip.  Den norske isen, eller rettare sagt iseksportørane hadde i hop med importørane målmedvite reklamert for den norske isen. Det fanst ikkje reinare og kaldare is enn den. Dessutan så heldt den seg lenge. Det vil vel seie at den ryktesvis bråna seint. Det var ikkje måte på, sjølvaste dronning Victoria etterspurde norsk is, skal ein tru kva skrive stod.

Enkel og billeg is

Noreg kunne levere is heile året, sumar som vinter, men ikkje nett til same pris. Isen vart skoren i blokker og stabla inn i der til eigna ishus med tjukke veggar og tak, som kunne vera isolert med sagrubb eller halm for å halde heten ute. Den auka handelen og frakta av ferske varer, innan og mellom land og kontinent, gjorde at ein trong om kjøling. Den gongen rådde dei ikkje over kunstig kjøling eller frysing. Det vil seia det gjorde dei, men prosessane var særs kostesame.

Den norske isen var både enkel og billeg. Endåtil her i mi eiga heimbygd er det namn og merke etter denne næringa. Frå Kvernhusvatnet vart det skore is. Det er det vatnet på Årebrot som ligg nærast sjøen, berre nokre få ti-meter frå og med stue hammaren rett i sjøen. Der var det godt tilflot for båtar. Tilhøva var såleis dei aller beste for denne sort verksemd. Ishuset låg på vestsida av vegen ut på bergkanten mot sjøen, knappe hundre meter nord for grendahuset. Muren syner òg nett nedanfor Ishushammaren, og på ei berghylle stod motorhuset, med motor og iskvern. Motorhuset stod til i 1974.

«Eg berga no saga, Peder»

Når ein byrja taka is her og kor lenge det heldt på har eg anten ikkje høyrt eller gløymt, men truleg varde det til ut på 1930-talet. Den tid høyrde Kvernhusvatnet inn under eigedomen Aurdalskvia og eigaren var Peder Iversen (Pederen på Kviene). Han hadde gjort ein avtale med Jansen firmaet om skjering av is på Kvernhusvatnet. Det var ikkje uvanleg at dei som dreiv innan oppkjøp og sal av sild og fisk rådde seg til med isrettar, hus og det som skulle til. Pederen skulle òg etter som eg har høyrt ha vore både utleigar og arbeidsformann. Kontrakten var visst slik at grunnleiga skulle svarast fullt ut så sant det vart teke ut is.

«Han for igjennom og gjekk under, men han hadde saga med seg då han kom opp att».
«Eg berga no saga, Peder».
«Ja, du kunne no berre ha våga deg å kome opp att utan», var svaret. Det stod om å berga grunnleiga, og då fekk det heller våge seg om det var ei kalde bløyte eller to. Det var som det skulle vere, kor vidt Jansen var tent med det var meir uvisst.

Både knust is og is i blokk

Heime i eit uthus kalla Smia hekk i min barndom ein del av det utstyret som hadde vore i bruk. Ein tre-fire stortanna sager til isskjering og to store kliper eller sakser til å draga blokkene opp med. Isblokkene vart frakta frå vatnet og inn i ishuset langs ei trerenne. Der vart dei stabla så høgt og lenge der var plass. Han Bjarne (Holstad) på Løypa fortalde frå sin barndom at det var moro å vere med på isskjering på vatnet, og ikkje minst å vere med å sjå på når det kom båtar for å henta is.

Det vart levert både knust is og is i blokker. I motorhuset stod motoren som dreiv iskverna. Om vinteren, når det vart skore is kom blokkene rett frå vatnet og i kverna. Då vart transportrenna lagt framom ishuset og inn på den renna som førte frå ishuset til motorhuset og kverna. Frå kverna gjekk det ei renne vidare ned i rommet på båtane.

Eg trur at isen herifrå Årebrotet hovudsakleg vart nytta lokalt og ikkje til eksport. Det kunne vere frå sju til ti mann i arbeid der på det meste. I heller tronge tider kom sikkert løna frå dette arbeidet godt med. Det var mangt som skulle isast. I kalde vintrar kunne det verta mykje is frå eit slikt lite vatn om tilsiget var godt. Det skulle òg ha vore tale om å taka is  frå nokre små tjern lenger inne på Rabbane, men då måtte det byggast fleire og lengre renner, så det vart som med mangt anna berre med praten.

Kjelde:

Dette stykket er henta frå Fridtjov Urdal sitt digitale julehefte i 2021, og brukt med løyve frå han. Er det nokon som har bilete frå då dei tok ut is frå Kvernhusvatnet på Årebrot, eller veit når dei starta med dette og kor lenge det varde?  Dei som veit, kan sende opplysingar til magni.ovrebotten@gmail.com. Fridtjov Urdal trur det tok slutt på 1930-talet, men veit det ikkje sikkert.

28. februar 2022/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2022-02-28 09:16:022022-03-13 11:32:09Isskjering på Kvernhusvatnet
Aktuelt, Arkiv, Historikk

Meir regn i Botnane enn i Bergen

Kvar dag i snart 47 år har Rune Nordbotten (58) registrert vêret i Botnane. Han var elleve år då han byrja med det. På veg til fjøsen om morgonen melder han inn vêret i bygda til NRK i Sogn og Fjordane. – Botnane er ein interessant plass å registrere vêret, for her går det eit markert vêrskilje. Det regnar meir her enn i Bergen, fortel Nordbotten engasjert.    

Rune Nordbotten med nedbørsmålaren mellom bustadhuset og fjøsen. Foto: Magni Øvrebotten.

Det byrja med at storebror hans, Atle, på ungdomsskulen fekk i oppgåve å registrere temperaturen i løpet av ei veke. For Atle vart det med den oppgåva, men hjå Rune vekte ho interesse og han tykte det var lite med berre ei veke.  – Den 9. juni 1975 byrja eg å skrive ned maks- og minimumstemperaturar, og frå nyttår i 1976 også nedbør. Så eg har etter kvart ein skikkeleg omfattande statistikk, seier Rune Nordbotten nøgd og vedstår seg stor interesse for både tal, grafar og statistikk. Det trengst nok for å drive med slikt.

– Vêret er ikkje likt, det går i bølger. Vi har til dømes nokre kalde vintrar i kvart tiår. Dei kjem alltid etter kvarandre, to eller tre på rad. I kalde vintrar vert det turrare og mindre nedbør.  Somrane har jamt over vorte litt varmare, men det er større skilnad på dei enn på vintrane Men somrane går i bølger dei også, seier Rune.

Vidare fortel han at våren kjem tidleg i Botnane og hausten seint. Det er sjeldnare med kulde i april, men det kan kome ei frostnatt før 10. mai. No er det sjeldan at bjørka ikkje har sprotte til 17. mai, og sjeldan med kalde haustar. Det er våren og hausten det er størst skilnad på frå tidlegare tider.

Markert vêrskilje

– Botnane er ein interessant plass å registrere vêret, for her går det eit markert vêrskilje. Frå Botnane og innover mot Ålfotbreen har vi flest dagar med nedbør i heile landet, ja, endåtil meir enn i Bergen. Det regnar like mykje i Botnane som i Svelgen, sjølv om det etter «normalen» skal regne meir lenger inne enn her heilt ute på kysten. Det er dei høge fjella våre som gjer det. Botnane får mest nedbør i sønnavind, Svelgen i sørvest-nordvest, og sidan det er jamt meir sønnavind, vert det i to av tre år mest nedbør i Botnane.

Intervjuet med Rune Nordbotten vart gjort 10. januar 2022, eit par dagar før uveret Gyda var varsla med mykje nedbør oppover kysten. Rune meinte at Gyda ikkje kom til å ta så hardt i Botnane, ho vart verre litt lenger inn i fjordane. Det slo til då Gyda kom. – Så lenge vinden er på sør får vi mest nedbør, men når han er på sørvest minkar det fort av her. Men når det ligg lågtrykk ut i havet, som ikkje kjem inn, får vi mykje nedbør i Botnane. Til dømes mykje meir enn i Sørgulen, lenger inn i Gulefjorden, legg han til.

– Eg hugsar vi fekk 60 cm med snø her frå ei byge som låg seks-sju timar og tømde seg ute ved Hovden. Det kom berre fem cm i Husefest rett sør om Botnane. Det snødde herifrå og inn i Svelgen, men der kom det berre halvparten så mykje snø som her. På Kalvåg kom det ein meter med snø, medan dei på Flora berre såg ein blå vegg her nord hjå oss.

– Kva er grunnen til dette?

– Det er ein knekk i landskapet som går nord-sør og svingar mot nord-aust. Det skaper eit vêrskilje, og det som kjem frå nord/nordaust fer til havs når det passerer Botnane. Den sørlege grensa for veret som vert meldt for Nordfjord og nordover går her i Botnane. Men bles det søraust stoppar ho i fjella på kommunegrensa Kinn/Bremanger og i Magnhildskaret, og det vert lite nedbør her på nordsida av fjellkjeda. Då kan det snø ein halv meter på Årebrot og på Flora, og like eins når det regnar om sommaren. Om vinden er på sør-sørvest er det omvendt.

Fjellet Opnaren i Sørbotten er ein viktig grunn til vêrskiljet i Botnane. Foto: Magni Øvrebotten.

Nyttårsorkanen vart eit tidsskilje

Sjølv om Rune Nordbotten ikkje har late seg personifisere med bruk av namn er det han som melder kva vêr det er i Botnane i morgonsendinga til NRK i Sogn og Fjordane. Han hugsar ikkje kor lenge han har drive på med det, men det har blitt nokre år. Målestasjonen hans ligg mellom bustadhuset og fjøsen, så det høver å ta med målinga på veg dit i sekstida om morgonen. Når han er rundt om i fylket på ulike møte merkar han at folk får det med seg og er opptekne av vêret.

– Før nyttårsorkanen i 1991/92 brydde ikkje media seg om veret, men etter den vart interessa stor. Nyttårsorkanen vart eit tidsskilje der som i mykje elles, også for vêrvarslinga. Eg hugsar godt trekantane som kom opp på vêrkartet den nyttårskvelden. Her blest det verst mellom fem og sju om morgonen fyrste nyttårsdag. Bygda såg ut som eit krigsområde. Nyttårsorkanen var det vi kallar «utsynning», ei form for sørvest der tunnakallane (syklon) kom tett og saug vekk det som kom i deira veg. Her på garden tok han heile eternittaket på løa, knekte ein bjelke på 40 cm i diameter. 30 cm av han var kjerneved. Eg saga 100 år gamal al til ved etterpå, det var beinhardt så gnistrane fauk i alen.

– Kor sterk var orkanen her i Botnane?

– Det er det ingen som veit. På Mehuken målte dei 88 meter i sekundet under ekstremvêret  Dagmar 26.12.2011, som vi kom oss bra frå her. Då var vinden beint på vest. Orkan er 32,9 meter i sekundet. Det betyr at Dagmar var tre gonger orkan og det bles endå meir her under orkanen natta til 1. januar 1992. Vi som opplevde den natta gløymer ho aldri. Dei vi då kalla «gamlekarane» hadde aldri opplevd maken til galevêr, og nyttårsorkanen sette ein støkk i mange, både unge og eldre.

Meir snø før?

– Er det berre dårleg hugs når eg påstår at det var meir snø her på 1960-talet enn no?

– Nei, de som var ungar på 1960-talet fekk oppleve meir snø enn nokon annan generasjon på 1900-talet. 1960-åra var dei desidert kaldaste i heile det hundreåret. Det trur eg kom seg av stor forureining. For det vart ei tydeleg forandring då Europa tok tak i forureininga og renska opp på slutten av 1980- og 1990-talet.

– Er det stor skilnad på dei ulike tiåra?

– Ja, 1930-talet var eit mildt tiår. 1940-åra var litt kjølegare, med nokre kalde vintrar i krigsåra, men ikkje så kalde som 1960-åra. På slutten av 1970-talet var det tre kalde vintrar etter kvarandre. Nyttårsdag 1978/79 var det minus 15 grader i Botnane og det er uvanleg kaldt her. Det er berre målt det ein gong til.  Om vi går til dei seinare åra var 2010 eit av dei mest stabilt kalde åra. Desember 2009 til februar 2010 var dei mest stabilt kalde månadane eg har opplevd. Då var her snø heile tida. Han kom og gjekk ikkje, slik han brukar å gjere.

– Kva med årsnedbøren?

– Årsnedbøren går i bølgedalar og er våtast i periodane mellom kalde vintrar. På slutten av 1980-talet og byrjinga av 1990-talet hadde vi fem, seks år med i snitt tre meter nedbør i året. Men den våtaste perioden eg har målt var 2011-17. Dei tre siste åra har vi vore inne i ein litt turrare periode, som vi kanskje er på veg ut av?  Men nedbøren aukar over tid, jamt med temperaturen, som har auka med minst 10-15 % dei siste 40 åra. Når havet vert varmare vert det meir fordamping, og då vert det meir nedbør. Det ser ut som lågtrykka om vinteren har større temperaturskilnad enn før, og det medfører meir uvêr og nedbør, seier Nordbotten.

Det er såleis ingen tvil om at temperaturen generelt har stige, og auken ser ut til å ha vore  jamn i Norge om vi ser han i eit 100 års perspektiv eller meir. – Vi kan ikkje halde fram med det forbruket vi har. Vi brukar opp det ressursgrunnlaget framtidige generasjonar skal leve av, seier Rune Nordbotten.

Rune Nordbotten likar å arbeide med tal, grafar og statistikk. Foto: Magni Øvrebotten

– Eg hugsar kor karane diskuterte vêret når dei var samla på kaia i Korsnesvika. Han Kåre i Kvia (Nøttingnes) var halden for å vere best til å spå veret. Kva vêrmerke har du teke med deg vidare frå dei?

– Eg kan kanskje ikkje så mange som gamlekarane kunne, men ein del har absolutt noko føre seg, medan andre er meir fantasi. Fullmåne og nymåne på same tidsrom etter kvarandre brukar å gje ein fjorten dagars periode med betre vêr enn elles, særleg når det er austamåne, dvs.at han er full og ny etter midnatt og mellom klokka eitt og ti. Han Kåre i Kvia sa at sørausten gav godvêr, men på slutten trur eg sjølv han byrja tvile på månen. Men det er klart at generasjonane før oss var meir avhengige av vêret og trong å forstå seg på det på ein heilt annan måte enn i dag. For dei var vêrmeldingane i radio viktigare å høyre enn noko anna.

Yr.no har tapt seg

Lenge tykte Rune Nordbotten at det var god hjelp i å fylgje med på kva nettstaden Yr.no melde. Men den har tapt seg, synst han. Dei har tilpassa seg mobilbruken og fjerna alt som er for tungt for mobilen, og er dermed lite brukande for dei som er spesielt opptekne av veret. Nordbotten saknar karta som synte prognosane framover i tid. No er det til dømes ein radar som syner nedbør 1,5 time før/etter. Det er for kort tid når han ynskjer å kombinere lokalkunnskap med ulike metodar for analyse som Yr.no hadde tidlegare. – Til dømes finne ut når eg skal gjødsle jorda utan at møkja berre renne vekk. Det bør regne når ein har gjødsla, men ikkje i altfor store mengder, seier gardbrukaren Rune Nordbotten.

– Botnane er kanskje ikkje plassen for dei mest versjuke. Men for dei som likar veksling i vêret er her fint. Det er vinden som skil oss mest frå andre plassar. Vind har vi mykje av, smiler Rune Nordbotten mykjeseiande. Medan han var vekke på skule på 1980-talet tok far hans, Johannes Nordbotten (94), målingane, og no er det avløysarane i fjøsen som må ta dei når Rune er vekkreist. Det er ikkje ei offisiell måling, men målaren i Nordbotten stettar dei krava som Meterologiske har til målarane sine. No automatiserar Meterologiske både nedbør- og temperaturmålarane, det siste fordi det er slutt på dei nøyaktige kvikksølvtermometera. Men Rune Nordbotten har ingen planar om å gje seg med å målet nedbør og vind i Botnane.

Intervju og foto: Magni Øvrebotten 10.02.22.

20. februar 2022/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2022-02-20 11:35:552022-05-10 20:41:21Meir regn i Botnane enn i Bergen
Aktuelt, Arkiv

Sauene gjorde at det vart Botnane

Heidi Yttrehus og nokre av sauene som gjorde at ho kjøpte seg gard i Botnane. Foto: Hannele Turunen.

– Eg har lenge hatt lyst til å bu ein stad der eg kunne ha eigne sauer. Her kunne vi overta 14 villsauer som det var lagt fint til rette for både med fjøs og beite. I tillegg likte vi naturen, med hav og fjell nær innpå oss. Det var fleire ting som klaffa, men sett på spissen var sauene mykje av grunnen til at vi flytta til Botnane, fortel Heidi Yttrehus. Ho kjøpte garden av Jacqueline og Alex Mannaart og flytta til Botnane saman med mor si, Hannele Turunen, den 1. november 2021.

Dei fekk ein dramatisk start då det byrja å brenne i kjøkkenvifta om kvelden fredag 23. november. Dei hadde ete middag og Hannele skulle slå av vifta, men det gjekk ikkje. Det byrja gnistre og lukte røyk. Heidi drog ut sikringane og ringde 110.
– Etter at sikringane var ute følte vi at vi hadde kontroll, så eg sa med brannvakta at dei ikkje trong kome. Det høyrde dei ikkje på. Vi tykte det var litt flaut då dei kom med to brannbilar og mannskap etter 55. minutt. Men det var godt at dei undersøkte alt, snakka med oss og fekk sjekka at det ikkje var skader på anna enn vifta, som vi fekk lempa ut, seier Heidi.

I ettertid har dei sjølvsagt tenkt på at hadde dei ikkje vore på kjøkkenet då det byrja brenne kunne huset deira ha vorte eit stort bål i løpet av kort tid. Hendinga avdekka også at 110-sentralen i Bergen ikkje varsla det lokale brannvernet i Botnane/Årebrot, slik dei skal. Dei fleste i bygda står på lista over dei 110-sentralen skal varsle med melding på mobil når det brenn. Bygdefolket har ein hengar med enkelt brannutstyr å hjelpe seg med til det kjem brannbilar frå Svelgen eller Florø, etter om lag ein time.

 

Den tolv år gamle hunden likar ikkje at dei har flytta. Det er ein Parson Russel terrier med namnet Yoshi Al Ghouti. Foto: Magni Øvrebotten.

Lege i spesialisering

– Ja, det har vore to innhaldsrike og spennande månadar, seier Hannele. Begge føler at dei er tekne vel imot. – Vi har hyggelege naboar og folk stoppar og pratar. Det er kjekt at folk tek seg tid til å snakke med oss, seier Heidi. – Eg er veldig glad for den gode mottakinga vi har fått. Folk tek kontakt og kjem innom. Det likar vi. Det at folk ser oss og har tid til ein prat opplever eg som ei tryggheit. Vi kan spørje folk om råd og hjelp. Eg håpar berre at vi kan hjelpe attende når vi er litt meir etablerte, seier Hannele Turunen.

Heidi Yttrehus er 31 år og var ferdig utdanna lege i 2016. Ho held på med spesialisering i gynekologi og fødselshjelp. Difor må ho til sjukehuset i Førde der det er fødeavdeling. Ho byrjar i jobb der 1. februar og skal gå 24 timarsvakter, døgn- og dagvakter, og har ei leilegheit ho kan bruke når ho ikkje kan reise heim.
– Eg har prøvd å få det til slik at eg kan vere mest her i Botnane. Men eg hadde ikkje våga å ta på meg dette åleine. Det er bra at mor mi kan vere her og sjå etter dyra når eg er vekke, seier Heidi. Ho ynskjer seg fleire båtavgangar frå Årebrot (Villevika) til Florø og omvendt. Det vil gjere det lettare både å bu her og arbeide vekke.

Heidi har arbeidd som lege både i Molde, Snåsa og Haugesund. – Legelivet er ofte omflakkande når du er nyutdanna. Men dei siste 2,5-3 åra har eg arbeidd i Haugesund, fortel Heidi.

Dette er husa på garden i Sørbotten. Foto: Magni Øvrebotten.

– Er du ein idealist?

– Ja, distrikts-Norge treng alt, også legar. Eg vert stundom trist og frustrert over at alle folk liksom må bu i byar. Men i staden for å klage på at andre ikkje gjer som eg tenkjer, får eg gjere det sjølv. Eg har budd både i byar og på bygda og kome til at når eg er i byen saknar eg den roa og pulsen som er på bygda. Men eg saknar aldri byen når eg er på bygda. Då har eg tenkt at, ok, då må eg gjere noko med det. Botnane er eit slik tiltak.

Plasskrevjande hobbyar

Både mor og dotter likar å bu i rolege omgjevnadar og ha god plass. Dei trivst med å vere ute i alt slags ver og ha kort veg til både fjellet og havet. Frå stove- og kjøkkenvindauga sine i Sørbotten ser dei utover Frøysjøen og Pollen i Botnane, og bak huset ruvar fjellet Opnaren.

Sauene held kulturlandskapet ved like. Foto: Hannele Turunen.

– Her er det råd å gjere alt eg likar å gjere. Her er ikkje trafikkstøy, men masse plass. Både Heidi og eg har plasskrevjande hobbyar. Vi likar å halde på ute med dyr og hage. Vi gler oss til å finne ut av kva vi kan få til å vekse i kjøkkenhagen som alt er her. Å sylte og safte, sanke bær og sopp, og fiske er slikt eg likar å drive på med, seier Hannele Turunen.

Begge driv mykje med handarbeid. Hannele strikkar, heklar, syr og fotograferer. Heidi likar å spinne og er særleg interessert i historisk handverk, korleis dei gjorde ting før?
I Haugesund har ho vore med i ein vikingklubb der ho lærde å veve og sy tradisjonelle kle. No har ho lyst til å halde fram med det. – Når eg lærer meg gamalt handverk får eg veldig respekt for alt det arbeidet kvinner har gjort i dårleg lys fram gjennom tidene. Eg har lært meg å spinne på handtein og gler meg til å bruke ull frå eigne sauer til det, seier Heidi Yttrehus.

Etter at dei flytta til Botnane har dei hatt nok å gjere med å gjere seg kjende med sauene, og snikre og måle i huset. Nett no riv dei eit rom der det skal bli nytt bad.

Aner frå Karelen og Ytrehus

Namnet Hannele Turunen røpar finske anar. Ho stammar frå Karelen i Finland, men vaks opp i Sverige. Hannele vart fødd i 1966 og kunne ikkje eitt ord svensk då foreldra hennar fekk seg arbeid i bilindustrien (Volvo) i Gøteborg og familien flytta dit på 1970-talet. – Elles er eg ein kjærleiksimport frå Sverige til Norge i 1992. Eg møtte far til Heidi, Bjarte Yttrehus, i Gøteborg, då han studerte der. Farfar til Heidi, Asgeir Yttrehus, kom frå Ytrehus i Bremanger, fortel Hannele.

Både mor og dotter er glade i å fiske. Her er det Hannele som er ute med fiskestanga. Foto: Heidi Yttrehus.

– Ja, vi brukte å vere på Ytrehus og Kalvåg med far min. Vi fiska, fiska og fiska. Trass i det vart eg veldig glad i både å fiske og ete fisk, seier Heidi.

– Vi kalla Heidi «Fiskarjenta» då ho var lita. Fekk ho fisk med poteter, gulrøter og saus var ho nøgd. Etter all fiskinga om somrane åt vi fisk eit halvår etterpå, ler Hannele. Ho har arbeidd som sekretær og kontorleiar på sjukehus, og budd i Fredrikstad dei siste tolv åra. Hannele og mannen har to barn, og skilde lag for mange år sidan.

– Vi er ikkje versjuke

Intervjuet med Hannele og Heidi vart gjort dagen før ekstremveret Gyda var varsla innover kysten. Dei driv og lærer seg at lausøyre anten må bindast godt fast eller kome under tak.
– Vi har hatt mykje moro av at vi ikkje heilt veit kva som er vårt av det som er ute. Ein dag kom det ein kar med ein stor balje han hadde funne på flukt. Han meinte baljen høyrde heime her og vi takka og tok mot. Men etter kvart skal vi få kontroll på dette. Og så må vi prøve å få kontroll på alt vatnet, som no renn frå alle kantar, seier Hannele.

– Vi er ikkje versjuke som typar. Her skifter veret veldig fort. Du kan gå ut i sol og det regnar før du kjem att, og omvendt. I helga var det stilt og kaldt vinterver, i morgon er det varsla høljeregn, seier Heidi. Sjølv tykkjer ho regnet er avslappande. Det gjeld berre å ta på seg gode kle og gå ut. Veret er fasinerande, samstundes som vi skal ha respekt for naturkreftene.

Det er ikkje ofte snøen ligg lenge i Botnane, men ved årsskiftet 2021/22 gjorde han det. Her er nokre av sauene på heimebøen. Foto: Hannele Turunen.

– Det bles andre stader også, ja, både i Gøteborg og Fredrikstad. Men her i Botnane er vi ikkje beskytta av ein by, vi får det rett i fleisen. Det kjennest ekstra sterkt når sjøen er så nær. Men dette var noko av det vi let oss sjarmere av med Botnane, seier Hannele Turunen.

Det er gått åtte månadar sidan Heidi Yttrehus tok seg ein spontan tur til Botnane i mai 2021. Ho hadde sett at garden var lagt ut for sal og at her var sauer. Heidi hadde vore rundt om og sett på fleire gardar, men anten var dei for store eller så var det så mykje å fikse at ho ikkje ville ta i ferd med det.

– Vi tenkte og funderte litt att og fram om vi skulle våge å satse i Botnane. Så såg vi at det skulle vere bygdehelg her midt i juli, men guida turar rundt om i nærområdet. Då reiste vi begge og var med på fleire av turane, og fekk sett naturen. Ei tid etterpå bestemte vi oss og eg kjøpte garden. Så langt har eg ikkje angra, seier Heidi Yttrehus.

Intervju Magni Øvrebotten 12.01.2022.

19. januar 2022/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2022-01-19 12:02:132022-05-21 23:04:32Sauene gjorde at det vart Botnane
Aktuelt, Arkiv

Kva skal vi arrangere, arbeide med – og få til i 2022?

Styret i grendalaget har drøfta planane for året vi nyleg har starta på, 2022. Vi stiller størsmål  med kva for arrangement vi skal satse på. Skal vi slutte med søndagskafeane? Skal vi ha sommarhelga/basaren 15.-17.juli eller helga etter, den 22.-24.juli? Kva saker skal vi arbeide med? Fiber, mobildekning, utbetring av veg, busskur og veglys? 

Styret vil sette vidare utvikling i dei to bygdene på dagsorden.

Kom med synspunkt! Vi invterer til søndagskafe i Botnane søndag den 6.februar kl.16.00 for å diskutere – og så vedtek grendalaget ein plan for arbeidet på årsmøte laurdag den 19.mars! 

 

Slutte med søndagskafeane?

Styret drøfta mellom anna kva vi gjer med søndagskafeane vi har hatt den fyrste søndagen i månaden. Frammøte har variert, men stort sett få som har kome. Noko skuldast nok korona og smittvernet, men det har gått jamt nedover med oppslutninga om kafeane. Vi må kanskje vurdere andre måtar og andre tidspunkt å samlast på?

Kva gjer vi med søndagskafeane? Det har vore ujamt med folk og stadig færre som kjem. Skal vi slutte med kafeane og finne på noko anna? Bilete er frå ein kafe med godt frammøte. Tidlegare stortingsrepresentant Tore Storehaug som slektar frå Husefest var med på kafeen.

Når vi har hatt eit innslag, orienteringar om aktuelle saker eller litt kultur, har det kome fleire. Difor er vi ute etter idear til program for møta/kafeane vi inviterer til, som kulturinnslag (dikt,sang, musikk?) eller aktuelle saker/tema vi kan ta opp. Og kanskje noko som kan engasjere den yngre garden i bygdene?

Kom med forslag!

17.mai og hjortefest er sjølvsagt!

17.mai-feiring, sommarbasar og hjortefest reknar vi som sjølvsagt! Det siste tek jegarane seg av.  Den festen har vi i Botnane. 17.mai har vi på Årebrot. Og her treng vi ein komite. Fint om nokon melder seg.

Sommar- og bygdehelg

Styret tenkjer at vi gjer som i fjor sommar, å ha ei sommarhelg eller bygdehelg der vi har den tradisjonelle basaren, men der vi også har anna program både fredag, laurdag og søndag. Kyrkja har sagt dei er interessert i å ha utegudsteneste på Jørnjorda den helga.

Bilete er frå fellesturen vi hadde frå Årebrot til Husefest under sommarhelga i fjor. Styret planlegg for ei ny slik helg komande sommar.

Om det ikkje var så mange med, hadde vi to fine og kjekke turar i fjor sommar. Så vi planlegg for fellesturar til sommaren også.

Er det andre ting det kan vere interesse for å ha denne helga? Og skal vi satse på midt i juli, 15.-17. eller helga etter 22.-24.juli? Ber om innspel både på innhald og datoar? Vi tek sikte på å ha det når det er mange som er på ferie i bygdene.

Fiskekonkuranse i Nøre vatnet er ein kjekk aktivitet, også for dei minste. Då det satsar vi på.

Å arbeide for å få ubetra, utvida og rusta opp Frøysjøvegen er ei viktig sak for grendalaget. Men kva andre saker skal grendalaget arbeide med og for?

Fiber, mobilsamband og veg

Både Kinn og Bremanger kommune har lova å få på plass fiber! Men grendalaget reknar med å måtte stå på for at det skjer så fort som mogleg. Vi skal dytte på så godt vi greier!

Og så er det å få gjort noko med Frøysjøvegen, frå Myklebust til Villevika. Her trengst både vedlikehald og utbetring. I juni handsamar fylkestinget investeringsprogrammet for fylkesvegane. Så der må vi arbeide for meir midlar til utbetring og vedlikehald av fylkesvegar!

Grendalaget må på nytt ta opp spørsmålet om redusert fartsgrense gjennom Botnane! I tillegg må vi ta opp sak om å bygge eit busskur med ljos i Myrane, og vi har hatt på programmet å få vegljos frå Myrane og fram til husa i Sørbotten.  Kom gjerne med synspunkt på dette også! Og om det er andre saker vi skal arbeide med  – inn mot kommunen og fylkeskommunen!

Gjestehamner?

I siste styremøte vart det også teke opp om grendalaget skal arbeide for å få til organiserte gjestehamner i Botnane og på Årebrot. Dette må sjølvsagt organiserast i samarbeid med private.

Husa våre

Grendalaget eig no grendahuset på Årebrot.  Og vi har ansvaret for huset i Botnane, men der er kommunen formell eigar. Det er behov for vedlikehald og reparasjonar av båe husa. Styret tenkjer at det er behov for å leige ein del hjelp til dette. Det er vanskeleg å få gjort alt på dugnad. Men det vert som tidlegare minst eit par dugnadslaurdagar for å gjere mindre arbeid på dei to eigedomane. I tillegg eig grendalaget kaihuset på Villevika. Her er det behov for å gjere mykje.

Grendalaget har no ansvaret for to hus. Styret meiner vi må leige meir hjelp for å få gjort alt av vedlikehald og reparasjon. Men det vil framleis verte behov for dugnad slik som her i Botnane i 2020. Frå venstre Åsmund Berthelsen, Asgeir Øvrebotten og Elisabeth Ruud Nordbotten.

Mange medlemmer og solid økonomi 

Grendalaget har godt økonomi, og vi reknar med å få ein del meir midlar inn i samband med overtakinga av grendahuset på Årebrot.

Grendalaget hadde nesten 140 betalande medlemmer i 2021. Det er positivt at så mange er med – og at så mange utanbygds også er opptekne av det som skjer i dei to bygdene.

Vidare utvikling ?

I 2022 vil grendalaget sette vidare utvikling i Botnane og på Årebrot på dagsorden. Kva gjer vi for å få fleire til å busette seg her? Det fyrste vi gjer er å lyse ut leilegheita i skulehuset for utleige til folk som vil bu der meir fast. Vi vil også invitere grendalaget på Askrova til ein kafe eller eit møte for å høyre kva dei har gjort for å få tilflytting.

Og så vil vi meir formelt ta opp ei vidareføring av Frøysjøvegen aust- og sørover via Terøya til Florø. Det minkar reiseavstanden mykje til byen – og det kan opne for at det vert meir utbygging på Årebrot. Om det er folk vil? Også eit aktuelt tema på ein kafe eller eit møte.

 

Styret i grendalaget, frå venstre Åsmund Berthelsen, leiar, Nina Seljestokken, nestleiar, Tone Seljestokken, Helen Aasen og Vetle Aase Øvrebotten. Nina, Tone og Vetle er på val på årsmøte den 19.mars. Og Åsmund er på val som leiar. Varamedlemmer til styret er Jens Anders Sunde Midtbø, John Sande og Jurate Tamosiuiene er varamedllemmer som er på val kvart år. Ei valnemnd førebur vala som skal vere på årsmøte den 19.mars.

Foto: Magni Øvrebotten

 

 

 

18. januar 2022/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2022-01-18 10:51:342022-02-17 17:27:47Kva skal vi arrangere, arbeide med – og få til i 2022?
Aktuelt, Arkiv

Treng fleire stjernestopp med Kystvegekspressen

Kystvegekspressen (Sylvarnes) ved kai på Villevika. Grendalaget ynskjer fleire stjernestopp som ikkje vil ta meir enn fem minutt, men vil ha mykje å seie for dei som reiser. Foto: Magni Øvrebotten

Botnane og Årebrot grendalag ynskjer stjernestopp på Villevika for alle båtrutene til Kystvegekspressen, som går mellom Florø og Måløy. – Båten passerer Villevik på veg mellom Florø og Smørhamn, og eit stopp her tek mindre enn fem minutt, skriv nestleiar Nina Seljestokken i eit brev til Kinn kommune. Kommunen oppmoda grendalaga om å kome med ynskje etter at Skyss/Vestland fylkeskommune inviterte kommunane til å kome med innspel vedkomande ruteendringar for buss, båt og ferje i 2022. Samferdsleutvalet i Vestland fylkeskommune skal ha saka føre i slutten av januar.  

– På strekninga Botnane-Årebrot er det eit aktivt næringsliv med mellom 25-30 arbeidsplassar, og eit meir fleksibelt transporttilbod gjer kvardagen langt enklare for oss. Det gjeld både for fastbuande, hyttefolk og pendlarar, seier Nina Seljestokken, som i tillegg til å vere nestleiar i grendalaget er leiar for Seljestokken båtverkstad.

Eit betre og meir fleksibelt rutesamband er viktig for busettinga i Botnane og Årebrot. Foto: Nina Seljestokken

Dei som til dømes bur i Florø og arbeider på båtverkstaden og steinbrotet i Seljestokken må kome seg med båten kl. 06.50, elles kjem dei seg ikkje på arbeid utan å køyre privatbil ein times tid. Det går ikkje båt til Villevika før om ettermiddagen.

– For dei kan rutebåten kl. 08.30 vere eit alternativ. Den sokalla «politikarruta». Båten har ofte få passasjerar, så det er god plass til oss. For dei fastbuande i Botnane og på Årebrot vil det vere eit stort framsteg om Kystvegekspressen kom opp om Villevika kl. 11.45, på veg attende til Florø. Då kan dei handle, gå til doktar eller besøke folk utan å måtte bruke heile dagen i Florø. I dag kjem dei til Florø lenge før butikkane opnar, seier Nina Seljestokken.

Ho er overtydd om at eit betre og meir fleksibelt rutesamband er viktig for busettinga. Ho veit om folk som vurderer å busette seg her, som går i turnus i Florø, og for dei ville desse rutetidene passe. Også hyttefolket er interesserte i fleire stjernestopp for å kunne bu på hytta og pendle til jobb, noko som også vil auke busettinga.

Nina Seljestokken har stundom prøvt å ringe Kystvegekspressen når båten er på veg attende til Florø, for å få dei opp under Villevika. Men det har dei ikkje lov til når staden ikkje står som stjernestopp i ruteheftet. – Villevika er merka av med nokre få stjernestopp, men altså ikkje 08.30-ruta frå Florø på yrkedagar. På laurdagar kan du ta Kystvegekspressen frå Florø til Villevika kl. 13.00, men båten kjem ikkje oppom på returen. Når det er skikkeleg styggever og dårlege køyreforhold over Magnhildskaret vinterstid er det betre å ta den bilførande Kystvegekspressen (må tinge plass) til ferjeleiet på Årebrot, enn til å køyre rundt med hjarte i halsen, seier Nina Seljestokken, nestleiar i Botnane og Årebrot grendalag.

 

Styret i Botnane og Årebrot grendalag med frå venstre, Åsmund Berthelsen (leiar), Nina Seljestokken (nestleiar), Tone Seljestokken, Helen Aasen og Vetle Aase Øvrebotten. Foto: Magni Øvrebotten.

 

 

Magni Øvrebotten 10.01.22.

 

 

11. januar 2022/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2022-01-11 18:11:272022-01-11 23:10:19Treng fleire stjernestopp med Kystvegekspressen
Aktuelt, Arkiv

Steinbrotet må tøme lagra

 

 

– Det har vore ein stille haust ved steinbrotet i Seljestokken, november og desember var ekstra stille og lagera våre var fulle. Difor måtte vi permitere sju tilsette i januar, men no er fire av dei attende på jobb og eg reknar med at alle er det om ikkje så lenge.  No håpar vi å kome oss skikkeleg i gang att. Det er ikkje ofte vi har så store leveransar som i dag, 16.000 tonn med stein, og torsdag kjem det ein ny båt for å hente stein, seier Trond Sleire.

Han er dagleg leiar for DC Seljestokken Aggregates AS. Steinbrotet har bytt namn, men eigaren er den same, belgiske Group de Cloedt. Dei tre anlegga deira på Eikefet, Halsvik og Seljestokken har fått samlenamnet DC Resources Norge.

– Pandemien gjorde det vanskeleg å få tak i båtar og utgiftene til frakt aukar, fortel Sleire. Båtane vil gå med dei varene dei tener mest på, og det er ikkje stein. Den store lastebåten som låg ved kai måndag skal til Hull i England, der steinen  skal brukast til asfalt. Mesteparten av steinen frå Seljestokken går til asfalt, og sidan asfaltlegging er litt sesongbetont vert det som regel mindre levering vinterstid.

Til saman arbeider det 19 personar på steinbrotet i Seljestokken. Ti av dei arbeider i turnus, fire veker på og fire veker av. Ni arbeider dagtid og i administrasjonen.

Pandemien skapte ein god del problem i fjor på denne tid. Då det var vanskeleg å få inn arbeidskrafta frå utlandet. – Vi er nokså avhengige av dei, og etter at dei vart vaksinerte og kan teste seg på grensa har det gått greitt, seier Trond Sleire. Han håpar og trur at alle dei permiterte er attende i jobb om ikkje så lenge.

10.01.22. Magni Øvrebotten

 

11. januar 2022/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2022-01-11 10:46:492022-03-23 15:33:59Steinbrotet må tøme lagra
Side 11 av 15«‹910111213›»

Kategoriar

  • aktuelt
  • Aktuelt
  • Arkiv
  • historikk
  • Historikk
  • Innlegg
  • News
  • Personal
  • Ukategorisert

Botnane og Årebrot Grendalag

Leiar:

Åsmund Berthelsen
E-post: asmund.berthelsen@icloud.com
Tlf. 93237073

Lik oss på Facebook

© Kopirett - Botnane
  • Link to Facebook
Scroll to top Scroll to top Scroll to top