Fredrik Kayser (1918-2009) er ein av dei mest kjende og dekorerte norske sabotørane og krigsheltane frå andre verdskrig. Han melde seg frivillig til vinterkrigen i Finland i 1939 og var aktiv i motstandskampen då tyskarane invaderte Norge 9. april 1940. Kayser flykta til England i 1941 og kom med i Kompani Linge. Han vart plukka ut til å vere med på ei rekkje store aksjonar, som Lofotraidet jula 1941, Vemorkaksjonen vinteren 1943 og operasjonar med einmannsubåtar mot Måløy hamn i 1944. Den siste krigsvinteren var han nestkommanderande i den norske geriljastyrken BJØRN WEST i Masfjordfjella.

I samband med oppdraget mot Måløy hamn måtte han og dei tre medsoldatane Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Trønnes rømme, etter at dei vart melde som tyske sauetjuvar på øya Gangsøy ved Måløy. Det vart ei strabasiøs flukt over Bremangerlandet og Frøysjøen og i grålysninga fredag 15. september 1944 banka Severin Synnes på hjå Thorbjørn Øvrebotten i Botnane. Fredrik Kayser hadde fått oppgjeve han som ein mann å kontakte om dei fekk problem, men Thorbjørn Øvrebotten var avvisande til karane som stod på tunet.

Den dramatiske veka på flukt, og det som vidare hende, er skildra i boka «SABOTØREN, et portrett av mennesket og krigshelten Fredrik Kayser», frå 1997. Med løyve frå forfattaren Kjell Harald Lunde har vi skrive av kapittelet «På flukt», som handlar om flukta frå Trollevika på Gangsøy, via Bremangerlandet og Rylandsholmen til Botnane og Dombevågen, før dei vart henta over til England att. Lunde har også eit etterord med nye opplysingar og bilete av ein tropp på 18-19 tyske soldatar som leita etter dei fire karane.

 

Framsida av boka om Fredrik Kayser, som dette stykket «På flukt» er henta frå, med løyve frå forfattaren Kjell Harald Lunde.  

På flukt

Fredrik Kayser, Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Tønnesen ble fraktet over Nordsjøen på ubåtjagerne Hitra og Hessa med Ingvald Eidsheim og Petter Salen som skippere. Karene ble låret i en liten motorbåt i Fåfjorden litt sørvest for Måløy om kvelden torsdag 7. september 1944. De hadde med seg to enmannsubåter. De var godt utrustet med våpen, radiosendere, radiomottakere, fotoutstyr, kikkerter, penger, soveposer og stridsrasjoner. Enmannsubåtene hengte de på slep.

Kursen ble satt mot Trollevika på vestsida av Gangsøy. Øya ligger ved leden inn til Måløy. Herfra var det lett å følge med skipstrafikken inn og ut av Måløy havn. Engelskmennene hadde fløyet over Gangsøy og tatt bilder. Bildene viste at det var hus på nordsiden av øya. På vestsida så det ut til å være utmark uten bebyggelse. Ingen hadde vært her og rekognosert på forhånd. Kayser hadde fått oppgitt navn på noen lokale kontaktpersoner, men ingen på Gangsøy.

De kom seg uoppdaget inn i vika i ly av nattemørket. Noe av utstyret ble straks lempet på land, og ubåtene ble dratt opp på stranda og kamuflert med tang og tare så godt som det lot seg gjøre i mørket. Deretter la karene seg til å sove under en berghammer. Alt virket stille. De la ikke merke til teinene som var lagt ut i vika.

Fredrik Kayser våknet i grålysningen før de andre og tok en liten runde for å se seg om. Det fantes omtrent ikke høy vegetasjon på denne siden av Gangsøy, bare gras- og lyngtuster her og der. Han følte at han måtte krype omkring for ikke å bli oppdaget. Til sin store forskrekkelse la han merke til at det gikk kyr og beitet i nærheten. Og Kayser visste at der det beiter kyr, vil det komme folk og se etter dem. Han prøvde å jage krøtterne hjemover mot gården, men forgjeves. Trollevika ligger heller ikke særlig usjenert til sett fra leden. Det er fri sikt inn til deler av Trollevika fra Fåfjorden. Tyske vaktbåter patruljerte stadig i dette farvannet. Tyskerne hadde også mye folk statsjonert i Måløy, og de hadde bygt opp festningsanlegg flere steder i nærheten. Fredrik Kayser gikk tilbake til de tre andre karene etter en stund. Han likte seg ikke.

Ut på formiddagen så de en båt komme inn i bukta. Mannen om bord hette Sigurd Svoren og bodde i den vesle grenda Svoren rett over på den andre sida av fjorden. Han var ute for å trekke teiner. Sigurd Svoren fikk øye på karene i engelske marineuniformer, og Fredrik Kayser valgte å ta kontakt med han og fortelle så mye at Sigurd Svoren skjønte hvilket ærend de var ute i. Fredrik Kayser ba Sigurd Svoren om å holde tett om det han hadde sett i Trollevika. Skjebnen ville at de skulle møtes igjen.

Resten av dagen brukte de til å skjule ubåtene bedre og til å lade batteriene. Aggregatet som gav batteriene strøm, måtte sveives for hånd, og det var et sant slit. Sveivingen gikk på omgang. Forberedelsene til sabotasjen inne på Måløy havn var begynt.

15 år gamle Magda (Gangsøy) Nygård på Gangsøy gikk for presten denne høsten. Kyrne gav ikke melk på denne tidene av året, bare et par dråper som måtte «sines av» en gang om dagen. Det var Magda sin jobb.

Magda Nygård husker fortsatt turen til Trollvika fredag 8. september 1944. Hun hadde vært i Måløy om ettermiddagen. Etter hun var kommet hjem, bar det i vei for å se om dyra. Magda gikk i sine egne tanker og ante fred og ingen fare. Hun regnet på ingen måte med å treffe noen på turen. Stor var overraskelsen da hun fra bakkekammen overfor Trollevika fikk øye på tre karer i uniform ned i strandkanten. Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Trønnes drev på med ubåtene, og de la ikke merke til Magda.

– Eg fekk sjokk. Eg vart livredd, forteller Magda Nygård femti år senere. Hun minnes hendelsen som om det skulle ha skjedd i går. – Eg gløymde dyra, tok treskorne i hendene og sprang heim i panikk! Magda fór først innom Oskar Svoren på nabogården og fortalte det hun hadde sett, før hun løp sporenstreks hjem og varslet brødrene om at «tyskarane er ute etter saudene våre». Magda hadde hørt gjete at tyskere hadde vært på tjuvslakting flere steder i det siste. Nå var hun overbevist om at tyskerne var kommet til Gangsøy i samme ærend. En av brødrene til Magda gikk og ringte til lensmann Alf Rosenlund, og bad han melde fra til tyskerne. Dette uvesenet ville de ha slutt på straks.

Lensmann Alf Rosenlund i Davik var en fargerik og uredd person, – av somme karakterisert som en villstyring. Han snakket flytende tysk, og tyskerne hadde etter hvert fått tillit til han. Men Rosenlund drev med dristig dobbeltspill. Han var aktiv motstandsmann. Fra England hadde Fredrik Kayser fått oppgitt nettopp lensmann Alf Rosenlund som kontaktperson. Hva lensmann Rosenlund tenkte da han fikk anmeldelsen fra Gangsøy denne septemberkvelden, vet vi ikke. Mye tyder på at han ante sammenhengen, og at han prøvde å vinne tid.

Etter at Rosenlund var varslet, bestemte tre av karene som bodde på Gangsøy å våge seg ut i Trollevika for å se om tyskerne fortsatt var der. De tre var Sverre Gangsøy og Alfred Gangsøy – brødrene til Magda, og naboen Oskar Svoren. Fredrik Kayser iakttok karene da de kom gående, og gav seg til kjenne. – Vi vart heilt frå oss då det gjekk opp for oss at det var norske sabotørar Magda hadde sett i Trollevika, og ikkje tyske sauetjuvar, innrømmer Sverre Gangsøy femti år senere. Vi skjønte at no var det fare på ferde.

Dei tre fortalte Kayser at lensmannen var kontaktet, og at lensmannen ganske sikkert ville melde sakene videre til tyske myndigheter. Fredrik Kayser ble rådet til straks å komme seg bort fra Gangsøy. Tyskerne kunne for alt de visste være underveis.

Fredrik Kayser drøftet situasjonen med de tre andre, og de turte ikke annet enn å følge rådet. Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes pakket i all hast det aller nødvendigste i motorbåten. Enmannsubåtene lot de ligge, men håpet at de kunne hentes senere. Det var begynt å mørkne. Kayser bestemte seg for å sette kursen vestover. På den andre siden av fjorden – på Bremangerlandet, i den vesle vika Fåkeilen – hadde Kayser bitt seg merke i ei laksehytte. Dit bestemte de seg for å dra. De klarte å krysse fjorden uten å bli oppdaget av de tyske vaktbåtene. Det var sent og de var trøtte da de landet i Fåkeilen. Ettersom alt virke stille, tok de sjansen på å legge seg inn i laksehytta for å få noen timers søvn. De regnet med at de iallfall hadde noen timers forsprang på tyskerne.

Før Sverre, Alfred og Oskar forlot Trollevika, sørget de for å kaste fire kontainere med utstyr på sjøen, og ellers prøvde de å fjerne sporene etter de norske sabotørene som best de kunne. Enmannsubåtene var de ikke oppmerksomme på!

Sent neste dag la lensmannsbåten til kai nedenfor husene på Gangsøy. Ombord var lensmann Alf Rosenlund. Han tok kontakt med Sverre Gangsøy, og bad han, broren Alfred og Oskar Svoren om å følge med ut i Trollevika til fots. I Trollevika var alt stille. Rosenlund undersøkte terrenget og fant enmannsubåtene, men ellers ble ingen ting av interesse funnet. Han kommentere ikke funnet. De gikk tilbake til gårdene nord på øya, og Rosenlund bad om å få  overnatte hos Oskar Svoren.

Det er den dag i dag uvisst om Alf Rosenlund hadde varslet tyskerne før han selv dro ut i Gangsøy. Det er ikke tvil om at Rosenlund må ha vært under sterkt press. Han kunne ikke drøye i det uendelige. Det som hendte senere den natta kan tyde på at tyskerne alt visste beskjed.

Kart over det omtalte området og fluktruta. Henta frå boka.

Oskar Svoren hadde merket seg at konteinerne som de hadde kastet på sjøen dagen før, lå sørgelig grunt og var lett synlige ved lavvann. Like over midnatt samme natten vekket Oskar Svoren sønnen Olav som var 17 år gammel, og sammen listet de seg ut av huset uten å uroe lensmann Rosenlund. De gikk ned til nøstet og tok færingen og rodde så stille som mulig langs med land ut til Trollevika. Da de passerte Grindøy, naboøya til Gangsøy, la de merke til små lys som beveget seg i mørket inne på øya. Det var tyskere med lommelykter. Men tyskerne oppdaget ikke de to i robåten. I Trollevika fisket Oskar og Olav opp tre konteinere som var synlige over vannflaten. Den fjerde konteinere lå så dypt at de ikke klarte å få fatt i den.

Brått hørte de at en tysk vaktbåt kom dunkende. De kjente igjen «Tælavågsgavlen» på motorslagene. Denne båten med tverr akterende – med gavl, hadde tyskerne beslaglagt under Tælavåg-aksjonen i 1942 og tatt med til Måløy. Oskar og Olav la seg helt inntil den stupbratte fjellskrenten innerst i Trollevika for å komme i skjul i landskyggen. Små skyer drev hastig forbi månen og kastet på en uhyggelig måte vekselvis lys og skygge over bukta. Den tyske vaktbåten gled sakte framom og fortsatte ut fjorden.

Far og sønn bestemte seg for å ro motsatt vei tilbake, innover fjorden og rundt øya på østsiden. Det måtte skje stille. Roingen kunne knapt høres, bare nå og da gav keipene et lite knirk fra seg. De to på toftene vekslet ikke ett ord. De kom seg rundt øya og kunne skimte konturene av skolehuset. Månen tittet i det samme fram mellom skyene og lyste opp landskapet, og de oppdaget at det lå en tysk vaktbåt i båtstøa. Det var for seint å stikke seg vekk – tyskerne hadde alt sett dem og ropte «HALT!» De måtte ro inn til den tyske vaktbåten.

– Far og eg vart meir eller mindre dregne om bord i vaktbåten og skubba ned i salongen akter. Etter oss nedover trappa kom konteinarane seglande, erindrer Olav Svoren. Tyskarane tok til å pakke opp med oss som vitne. Eg tenkte at konteinarane romma klede og den slags. Det var rett. Men på botn låg det fleire radiosendarar og radiomottakarar. Då tyskarane fann dette, skal eg seia at temperaturen vart høg nede i salongen. Tyskarane truga og ville vita kvar dei var som hadde hatt konteinarane med. Vi svarde at vi ikkje visste kven dei var og kvar dei var. Vi hadde verken sett dei eller høyrt dei. Tyskarane var ikkje nøgde med svara og dreiv på og spurte om att og om att, fortel Olav Svoren.

 

Fredrik Kayser, Kjell Harald Lunde og Olav Svoren på besøk hjå Arne Øvrebotten i Botnane 11. mai 1995, i samband med arbeidet med boka om Fredrik Kayser. Foto: Arne Øvrebotten.  

Ut på morgenkvisten dukket lensmann Rosenlund opp ombord i den tyske vaktbåten. Det var mor til Olav som ante uråd da mannen og sønnen ikke kom hjem igjen om natten, og hadde vekket lensmannen. Etter mye parlamentering på tysk ble Rosenlund, Oskar Svoren og Olav Svoren beordret over i en færing. Rosenlund satte seg i bakskotten, en bevæpnet tysker satte seg i framskotten, og Oskar og Olav ble kommandert til å ro ut i Trollevika. Rosenlund røykte i ett sett under turen. I Trollevika ble tyskerne fortalt hvor konteinerne ble funnet. Ubåtene la tyskerne ikke merke til. De rodde tilbake, og Oskar og Olav slapp fri mye takket være at lensmann Rosenlund la inn et godt ord for dem. De gikk hjem for å sove.

Klokken 14 ble de brutalt vekket av Gestapo. De skulle til nye avhør. Tyskerne gav inntrykk av at det var små sjanser for at de to noen gang ville komme hjem igjen. Til faren sa de at han kunne gi fra seg jakken med en gang. Den ville han ikke få bruk for mer. Han fikk papir og blyant dersom han ønsket å skrive et siste brev hjem.

Noen kilometer lenger ut i fjorden – i Fåkeilen – hadde Fredrik Kayser, Kristian Fjell, Severin Synnes og Armand Trønnes overnattet i laksehytta. Om morgenen prøvde Severin Synnes å få kontakt med England via radiosenderen, for å fortelle siste nytt, uten å lykkes. De bestemte seg for å klyve opp i høyden for å prøve radiosenderen der, men Synnes fikk fortsatt ikke forbindelse med England.

Fredrik Kayser var klar over at de ikke kunne bli værende i dette området lenge. Men etter at tyskerne var blitt varslet, var det for risikabelt å legge ut med motorbåten en gang til. Det var lett å se at den var engelsk. De ble enige om å se det litt an en dag eller to. De oppholdt seg i høyden og sov under en hammer. En morgen ble de vekket av at noen snakket i nærheten. Tre sauesankere hadde kommet sjøveien fra Skavøypollen. Det var Ragna Tennebø, sønnen Oskar Tennebø og naboen Karl Tennebø. Fredrik Kayser gikk bort til dem og kom i prat med de to mannfolka, og forklarte at de var fire karer som var på flukt fra tyskerne, og spurte om det var mulig å skaffe en robåt og sivile klær. De lovet å tenke over saken. Ragna Tennebø stod litt i bakgrunnen, og da hun hørte at karene var kommet over fra England, begynte hun å gråte. Ragna hadde selv sønnen sin Roald i England. Han hadde dratt over i 1941, og hun hadde ikke hørt ett ord fra han siden. Hun tenkte hver dag på hvordan de gikk med han.

Om ettermiddagen for sankerne hjem med sauene i båten. Neste dag kom Oskar Tennebø og Karl Tennebø roende tilbake med en båt som de hadde fått hos Øyvind Andal. De hadde også med sivile klær til fire personer, deriblant en konfirmasjonsdress, og noe fiskeutstyr.

– De ville ikke høre snakk om betaling. Men vi hadde med oss norske penger fra England, så vi gav dem kontanter. De finn også noe proviant og sjokolade, våpen, ammunisjon og en nattkikkert – og armbåndsuret mitt, forteller Fredrik Kayser.

Oskar Tennebø satte stor pris på dette uret, og brukte det i mange år. Mer enn femti år senere er klokka fortsatt i familiens eie og blitt gjemt på som et klenodium fra krigens dager. Etter at Oskar Tennebø og Karl Tennebø hadde levert fra seg båten, ble de to hentet av fedrene Anders Tennebø og Sigvald Tennebø, og alle fire rodde hjem til Skavøypollen.

Alt i skumringa samme kvelden gikk de fire Linge-karene i robåten. I ly av nattemørket ville de dra inn i Trollevika og få fatt i enmannsubåtene, slepe dem ut på dypt vann og senke dem. Etterpå ville de ro videre innover fjorden til Davik og oppsøke lensmann Alf Rosenlund.

Med lange, forsiktige åretak tok de fatt på turen. Men de hadde ikke rodd langt før de kunne høre motordunkene fra en tysk vaktbåt. Leden framfor dem var sperret. Like etter hørte de en tysk vaktbåt til akters – lenger ute i Fåfjorden. Nå hadde de heller ingen muligheter til å dra tilbake til Fåkeilen.

Fredrik Kayser skjønte at det var bare en ting å gjøre: prøve å komme seg inn til lands fortest mulig.  De svingte 90 grader styrbord – inn mot nærmeste båtstø – til Svoren på Bremangerlandet. Der traff de fire sabotørene igjen teinefiskeren fra Trollevika, Sigmund Svoren. Han kom ned til stranda og fortalte foruroligende nytt. Tyskerne hadde nettopp vært i Svoren, men hadde forlatt stedet og tatt inn i skolehuset på Oldeide. Dit bort var det bare 1 kilometer. Tyskerne var sikre på at de norske sabotørene var i området, så de kunne vende tilbake når tid som helst. Mens de stod der i fjøresteinene og pratet, begynte tyskerne å skyte fra den ene vaktbåten, og lyskjegler fra kraftige lyskastere sveipet over land. Men skuddretningen og lyset tydet på at sabotørene ennå ikke var oppdaget. Etter en kort rådslagning bestemte Fredrik Kayser at de måtte stikke til fjells. Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes etterlot de meste av utstyret i båten. De tok bare med seg noen håndvåpen, en kikkert og litt proviant. Ingen tok med ryggsekk. Det ble en strabasiøs tur. Fjellsiden opp fra Svoren-gårdene er nesten uframkommelig.

– Det var bra det var mørkt, så vi ikke så hvor loddrett oppstigningen egentlig var, erkjenner Armand Trønnes i dag. Vi måtte hjelpe hverandre opp over bratthengene. Vi bedrev rett og slett fjellklatring. Fredrik Kayser flerret opp buksa på en skarp stein. Hele tiden fryktet vi at tyskerne på ny skulle begynne å sveipe med lyskasterne.

Straks de fire karene hadde lagt i vei opp bratthenget, tok Sigurd Svoren færingen deres og rodde et par hundre meter fra land og fikk dumpet resten av utstyret, blant annet en maskinpistol og et fotografiapparat. Mens han hold på med dette, dykket tyskerne opp å stranda. De la merke tl Sigurd, og spurte brysk naboen Arnljot Bjørnø hva den mannen drev på med der ute. – Han greier garn, svarte Bjørnø. Tyskerne slo seg til tåls med det.

Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes kom seg helskinnet opp på det flate fjellplatået på Bremangerlandet i det det tok til å lysne. Fredrik Kayser avgjorde at de skulle ligge i skjul hele denne dagen så lenge det var lyst. De søkte dekning bak noen steiner ute på en myr. Det var kaldt og vått.

– Jeg var heldig stilt, sier Kayser. Jeg hadde kartmappen å sitte på. Det var ikke mye prat oss fire imellom. Å være ettersøkt på en øy og vite at man ikke kan komme seg unna uten båt, er et mareritt. På fastlandet er mulighetene til å stikke seg bort større. Vi satt med ladd våpen. Dersom tyskerne kom, var ordren at vi skulle spre oss og sette oss til motverge. Vi hadde avtalt et samlingspunkt etterpå. Jeg visste jeg ville skyte til nest siste patron, sier Kayser. På denne turen var vi ikke utstyrte med giftpiller. Var det umulig å unnslippe, ville jeg trolig ha brukt den siste patronen på meg selv.

Timene gikk. Ingenting hendte. Jeg var ikke personlig kristen den gangen. Men denne dagen bad jeg inderlig til Gud. Omsider begynte skumringen å senke seg over det flate myrlandskapet. Tyskerne hadde foreløpig ikke skjønt at karene hadde stukket til fjells. Fredrik Kayser mente det var for risikabelt å ta seg inn til Davik når tyskerne var på sporet. Han ville heller prøve å nå fram til en annen kontaktperson som han hadde fått oppgitt: Thorbjørn Øvrebotten i Øvrebotten. Men da måtte de komme seg ned til Frøysjøen på sørøstsiden av Bremangerlandet, og over til fastlandet. Sent om kvelden kom de fram til den vesle gården Rylandsholmen. Her bodde det et ektepar. og de bad mannen om å skaffe en båt. Men han sa at han hadde ikke noen båt å avse. Da gav Kayser beskjed til Armand Trønnes at han fikk ordne opp. Trønnes trakk pistolen. Mannen ble samarbeidsvillig. Kanskje var det best at det foregikk på den måten. Dersom tyskerne senere kom og stilte ubehagelige spørsmål, kunne kallen med rette si at han ble truet på livet til å gi fra seg båten.

De rodde over fjorden den samme natten. Vanligvis pleide tyskerne lyse utover fjorden med sterke lyskastere som var plassert på Gottraneset like ved. Da kunne ikke karene på flukt ha unngått å bli oppdaget. Igjen var det som om noen vernet om dem. Denne natten var ikke lyskasterne i bruk. Karene landet ikke langt fra Skudalselva. De drog båten på land, og begynte å gå langs stranda innover mot Øvrebotten. Det var 5 kilometer dit. Da de kom fram så de to hus – et rødmalt og et hvitmalt. De prøvde først det rødmalte, men det viste seg å være feil. Det var skolehuset som også rommet en leilighet for læreren og hans familie. Da de skjønte feiltakelsen, gikk de raskt videre til det neste huset.

 

Familien Øvrebotten fotograferte i 1947. Frå venstre Thorbjørn, Magna, Arne og Oddbjørg.

I grålysningen fredag 15. september – vel en uke etter at de kom til Gangsøy, banket Severin Synnes på døra til Thorbjørn Øvrebotten i Øvrebotten. Sønnen i huset, Arne Øvrebotten, hørte at faren Thorbjørn gikk og åpnet og snakket med en mann som fortalte at de var fire karer som var ettersøkt av tyskerne. De trengte hjelp til å komme i dekning. Synnes refererte til at han visste det hadde vært Linge-karer her på gården før. Kayser, Trønnes og Fjell holdt seg i bakgrunnen bortved løa. Thorbjørn Øvrebotten ordla seg i avvisende vendinger. Han sa at han ikke hadde slike forbindelser at han kunne hjelpe dem og at de måtte ha kommet til feil sted. Thorbjørn fulgte med Synnes bort til de tre andre, og alle trakk inn på låven. Der fortsatte samtalen, men Thorbjørn Øvrebotten var like uvillig. Han stolte ikke på fremmedkarene og sa at de hadde oppsøkt feil mann. Synnes nevnte da at han kjente til oppskriften på den bærvinen som Thorbjørn Øvrebotten pleide å lage: rips + stikkelsbær + rosiner + sukker som skulle stå så og så mange dager og godgjøre seg før den ble tappet på flasker og lagret til det var tid for den første smaken «ein fin vårdag».

Da Thorbjørn Øvrebotten hørte dette, ble han litt mer velvillig, og spurte om de visste navnene på skipperne på Hessa, Hitra og Vigra.   – Salen, Eidsheim og Larsen, kom det kontakt fra Kayser. Da var tvilen borte.  De fire fikk frokost og en prøvesmak på den omtalte vinen ute i høystålet. Mens de satt og åt, oppdaget Severin Synnes at han hadde mistet lommeboka med foto og noen papirer som helst ikke burde komme i hendene på uvedkommende. På veien innover til Øvrebotten hadde Synnes gjort seg et nødvendig ærend under en fjellknaus. Synnes kvidde seg for å gå tilbake selv og lete. Arne Øvrebotten sa han kunne ta seg en tur, og han fant lommeboka liggende i lyngen.

Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes var våte og slitne, og etter frokost la de seg til å sove i høyet. Imens tok Thorbjørn Øvrebotten turen over fjellet til Breivika og rådførte seg med Isak Breivik. Han var kontaktperson for Atle Svardal og Fredrik Persen, som lå i en hytte i nærheten med radiosenderen «Roska» for å rapportere om skipstrafikken i fjorden. Svardal og Persen ble kontaktet, og «Roska» formidlet beskjed over til England om at Kayser og co. måtte hentes i Dombevågen. Samme dag ble Thorbjørn Øvrebotten skysset ut til Martin Domben av Isak Breivik, og Thorbjørn bad Martin om å hente flyktningene om kvelden. Martin lovet det.

 

Dette bilete er teke 11. mai 1995. Frå venstre Olav Svoren, Torbjørn Øvrebotten (son til Arne og Sigrid Øvrebotten), Fredrik Kayser og Arne Øvrebotten, ved den omtalte løa. Foto: Kjell Harald Lunde.   

Martin Domben var en spesiell person. Han bodde i Dombevågen på øya Hovden helt vest i havet, og kom med i motstandsarbeidet i 1943. Det ble mange farefulle båtturer med våpen og motstandsfolk. Han var iskald og dristig, somme vil sogar si han var ustyrlig. Han gikk sine egne veier. Regler og påbud hadde han lite sansen for. Martin Domben syntes ikke å ha respekt for tyskerne. Det gikk bra lenge, men han ble til slutt arrestert i februar 1945.

Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes ble stullet godt med. Til middag ble det servert kokt makrell og en vidunderlig ripsdessert. Søstera til Arne, 16 år gamle Oddbjørg, forbarmet seg over den sundrevne buksa til Kayser og reparerte den på symaskinen. Og før de drog av gårde om kvelden ble de inviterte inn i stuen til kveldsmat.

Det var bekmørkt da Martin Domben plukket opp de fire Linge-karene og fraktet dem ut i Hovden om kvelden 15. september. Med seg som mannskap hadde han eldste sønnen Hjalmar. Ingen lykter var tent. Det var ubegripelig hvordan Martin klarte å manøvrere gjennom særdeles ureint farvann. Selve innseilingen til Dombevågen er trang og vanskelig å passere – selv for lokalkjente folk. Nå og da rev Martin av en fyrstikk og kastet på sjøen. Karene om bord undret seg. Etter en stund fikk de svaret. På neset ved innseglingen stod yngste sønn Mindor og rev av stikker – han også. Det signaliserte at det var klart farvann og ingen tyskere i nærheten. Og lyset fra stikkene tjente også som en lykt, så det var råd å finne innløpet.

To kvelder senere la ubåtjageren Hessa til kai i Dombevågen. Kayser, Fjell, Synnes og Trønnes gikk om bord og kursen ble satt mot Shetland. Karene var utenfor fare – til båten kom ut i Nordsjøen. På denne tiden drev britiske og kanadiske fly med hjelp av avansert radarutstyr en intens jakt på tyske ubåter som gikk i overflatestilling om natten.  Men det var ikke alltid lett å skille mellom tyske ubåter og norske ubåtjagere. Kaptein Salen treiv morselampen og begynte å signalisere til flyet. – Jeg vet ikke hva som ble morset. Men flyet forsvant, kom tilbake en gang og forsvant uten å slippe bomber på oss, konstaterer Fredrik Kayser.

To turer senere var morselampen ikke til hjelp. Et alliert fly slapp to synkeminer, en på hver side av Hessa, og begge skutesidene ble trykket inn. Hessa kom seg tilbake til Shetland på pumpene, men måtte til flere ukers reparasjon i Skottland.

De fire Linge-karene kom velberget tilbake til Shetland. Fredrik Kayser har denne refleksjonen: – Jeg er blitt tildelt mange medaljer. Men den høyeste utmerkelsen har jeg gitt meg selv: takknemmeligheten for at vi fire kom levende fra ekspedisjonen til Måløy. I dag vet jeg at det var én som holdt sin hånd over oss. Kristian Fjell uttrykte seg slik: «Det var ein stutt, men spanande tur».

Med dette ble de satt sluttstrek for operasjoner med enmannsubåter for Kayser og de tre andre sin del. De regnet likevel med å måtte dra tilbake til Norge for å utføre den andre delen av oppdraget: å drive anti-industrisabotasje i Indre Sogn. Slik ble det ikke. I stedet ble alle fire plukket ut til å være med på å bygge opp en norsk geriljaavdeling bak fiendens linjer i Masfjordfjellene. Styrken fikk namnet Bjørn West. Fredrik Kayser ble utpekt til nestkommanderende.

Lensmann Alf Rosenlund i Davik kom fra hendelsene på Gangsøy uten at tyskerne fikk mistanke om at han var en av kontaktpersonene til Fredrik Kayser. Men noen måneder senere raknet det, og Rosenlund måtte gå i dekning i Yksneelvfjellet, der motstandsgruppa SNOWFLAKE holdt til. De siste månedene av krigen var han leder for denne gruppa.

Oskar Svoren og sønnen Olav Svoren ble arrestert av tyskerne på Gangsøy, satt tre døgn i forhør både dag og natt. Etter en ukes tid ble de løslatt uten å ha røpet noe. Ubåtene i Trollvika ble funnet av tyskerne, tatt inn til Måløy og fraktet vekk på en lastebil. Det er ikke kjent hvor de ble av dem.

Her sluttar avskrifta frå boka «SABOTØREN, et portrett av menneske og krigshelten Fredrik Kayer», av Kjell Harald Lunde.  Boka kom ut på Alma Mater forlag i 1997, og no er det Lunde som har rettane til boka. Avskrifta er gjort med løyve frå han og 2025 skriv Kjell Harald Lunde dette etterordet.

Bilete av den tyske troppa som leita etter Fredrik Kayser, Kristian Fjell, Severin Synnes og Arman Trønnes, utan å lukkast. 

ETTERORD:

Det var lenge eit mysterium kvifor tyskarane ikkje søkte etter sabotørane opp på fjellet neste dag når dei var så tett på dei kvelden før. Olav Svoren i Måløy leigde i mange år ut rom til turistar. I seks somrar budde det ein tyskar der. Han sa ikkje så mykje, men fortalde så pass at han hadde vore i tysk teneste i Måløy under krigen. Han var løytnant – løytnant Haufland.

Olav Svoren vart klar over at Haufland sat med eit stort fotoarkiv frå tida i Måløy. Det fekk han etter kvart bla i. På baksida av eit av fotografia har løytnant Haufland skrive ein tekst. Olav Svoren skjønte at fotografiet viser ein tysk tropp – på veg til fjells på Bremangerlandet – på jakt etter Kayser og hans tre menn.

Olav Svoren identifiserte også plassen. Han kjende att løa. Dei står på Bremangerlandet ikkje så langt frå der sabotørane klatra til fjells om natta. Men tyskarane valde å gå opp på fjellet litt lenger aust. Dermed kom tyskarane opp på eit anna fjellplatå. Den avgjerda berga livet til dei fire på rømmen. Det er vanskeleg å tru at fire norske soldatar kunne ha stått i mot ein godt væpna tysk tropp — på 18-19 mann. Denne kunnskapen vart kjend fleire år etter at boka Sabotøren kom ut.

 

 

 

   – Jeg husker at det smalt, at trappen kom nærmere og nærmere, og så smalt det igjen. Det forteller Bjørn Hatlem og legger til at han husker ulykken som det var i går. Han var den eneste skadde etter en båtulykke som fort kunne fått et helt annet utfall. 

I halv ni-tiden tirsdag 18. desember 1979 rundet skyssbåten «Delfin Senior» Årebrotsodden. Båten hadde da gjort unna sin del av den nordre ruten i Florabassenget, som på denne tiden bestod av stoppesteder i Barekstad, Hovden, Nærøy, Ura og Vaulen. Det var en morgen lik de fleste andre. Men det snødde tett, det var mørkt og sikten heller dårlig.  Matrosen Elmar Nekkøy hadde akkurat gjort unna billettrunden og var på vei opp igjen i styrehuset da det smalt. 

Fremfor å endre kursen de få gradene som trengs for å sikte seg inn på Rotasundet, ble kursen endret 70-80 grader, og i full fart gikk den ti år gamle trebåten opp i fjæra på vestsiden av Madsøya, sør-øst for Årebrotsodden. Det ble slått to store hull i skroget, ett over og ett under vannlinjen.

Til alt hell, ble båten hengende på en bergnabb. Hadde den glidd fra ville den utvilsomt raskt ha sunket, for skadene i baugen var store og båten tok inn mye vann. De rundt 20 passasjerene måtte hoppe i land.

– Vi hadde flaks, det er nok ingen tvil om», sier Bjørn Hatlem. – Jeg gikk som vanlig om bord på Ura, og satte meg i trappen akter i lugaren. Vi ante ingenting før det smalt skikkelig. Det var full bråstopp for båten, men jeg «tok av». Den ufrivillige og uventede flyturen endte, med hodet først, i trappen fremme i lugaren. Jeg fikk et solid kutt, var selvsagt groggy, men tror ikke jeg var «borte». Det var nok lett kaotisk om bord, men jeg kan ikke huske at det var noe tilløp til panikk. Det hele gikk fort, vi kom oss opp og frem i båten der det var lett å komme seg på land. Nesten som om vi var ved en kai, så det var flaks på flere måter. Jeg tror Nekkøy tok kommandoen og han var nok den som forvisset seg om at alle kom seg på land. Når han var sikker på det, ropte han for å høre om noen var skadet. Jeg husker at Jostein Bareksten sa at «Ja, han Bjørn blør». Og det stemte jo det, blodet rant fra kuttet, men jeg kan ikke huske at det gjorde spesielt vondt. Var vel bedøvd av trøkken, det var jo nesten som en venstrehook signert Mike Tyson.  Jeg tror det var ei dame som hadde smerter i en arm også, men husker ikke hvem det var.

Heldigvis rakk båtføreren Trygve Rognsøy å melde fra om ulykken før også han måtte hoppe i land. Madsøya er ikke landfast og det er et stykke bort i Brotet. I tillegg var det feil på en sjøkabel så Årebrot var uten telefon da ulykken skjedde.  Etter hvert kom skyssbåten «Dagning» til stedet og fikk plukket opp passasjerene. Litt mot normalt var det ingen som hadde med barnevogn denne dagen, og det passet vel i grunnen bra.

– Det var ikke akkurat noen stor ståhei må jeg si. I dag hadde det nok blitt slått full alarm om en passasjerbåt full i folk gikk på grunn på den måten. Jeg tror det var 15-20 passasjerer. Men det var ingen som tok imot oss da vi kom til Florø. Det var verken politi, ambulanse eller lege på kaia. Jeg vet faktisk ikke om Rognsøy ble promille-testet en gang, men understreker at jeg absolutt ikke mistenker han for det. Sigbjørn Holsen var blant passasjerene. Han fulgte meg opp på sykehuset der det ble sydd noen sting, og deretter gikk jeg på skolen og ble der resten av dagen. Var jo ikke mulig å komme seg hjem.  Mor hadde hørt om ulykken på radio og visste at en ungdoms-skoleelev var lett skadet. Det var ikke så mange å velge mellom, men hun var ikke klar over at det var meg før jeg kom igjen på ettermiddagen. Ikke at hun kavet seg opp av den grunn, var vel bare lettet over at det tross alt gikk bra. De neste dagene holdt jeg meg hjemme. Hadde solid skallebank og alt dødblodet rant nedover så jeg hadde store poser under øynene, lignet nesten på Odvar Nordli. Var vel også greit å benytte anledningen til å sikre noen fridager fra skolen. Det kan jeg vel innrømme i dag, flirer Hatlem. Et solid arr i panna ble det varige minnet etter ulykken.

 

«Delfin Senior» ble liggende i fjæra noen timer. Ut på formiddagen gikk frakteskuten «Libra» nordover med pumper og utstyr til å tette og lense med. Men det viste seg at skadene var for store, og de måtte tilkalle assistanse av redningskrysseren «Hjalmar Bjørge» fra Måløy. Sammen tok de havaristen mellom seg og fikk transportert den til Florø. Da var det bare toppen av styrehuset som var over vann. Etter hvert ble fartøyet slippsett ved Motor & Mekaniske, bedre kjent som «Sindre-slippen».

Først da ble det klart hvor store skadene faktisk var. Bunnen var slått inn i flere meters lengde og kjølen var borte. Over vannlinjen var det slått et stort hull på styrbord side, der en voksen mann lett kunne krype inn og ut. Båten ble raskt provisorisk tettet, og senere slept til Brødrene AA i Hyen for reparasjon. Noen måneder senere var fartøyet tilbake i drift, der den fortsatte i den nordre ruten til langt ut på 80-tallet.

Den 18. desember 1979 er nok en dato som for de fleste er glemt, men det er liten tvil om at det fort kunne vært en virkelig dyster dato. Og for de som opplevde dramatikken på nært hold, sitter opplevelsen fortsatt friskt i minnet.

– Denne dagen går nok ikke i glemmeboken så lenge jeg har hukommelse, sier Jostein Bareksten. Han vokste opp på Nærøyane, nærmere bestemt Tollaksøya og var ungdomsskoleelev da ulykken rammet.

– Det var bare flaks at ingen andre enn Bjørn ble skadet og at båten ikke gled av grunn. Med de store skadene båten fikk, hadde den nok gått fort til bunns og utfallet hadde blitt et helt annet. Det var ikke noe kriseteam som tok imot oss den gangen, det var rett på skolen, forteller han.

 

Tekst: Jan Roar Hatlem, som er bror til omtalte Bjørn Hatlem.

Bilete: Faksimile frå lokalavisene Firdaposten og Firda Folkeblad 20.12.79. Det har diverre ikkje late seg gjere å skaffe desse bileta i original.