Botnane
  • Link to Facebook
  • Heim
  • Aktuelt
  • Diktarstien
  • Næringsliv
  • Turar
  • Om oss
  • Utleige
  • Historikk
  • Arkiv
  • Gravrøysene
  • Click to open the search input field Click to open the search input field Søk
  • Menu Menu
Aktuelt

Hjortefest 20. november

Det vert hjortefest i Botnane grendahus laurdag 20. november, kl. 19.00. Fristen for å melde seg på er 17. november. Det gjer du til Rune Nordbotten. E-post: run-norb@online.no Han har mobilnr: 415 53 395.

I fjor vart det ikkje hjortefest pga. koronaen. Tradisjonen tru er det hjortejegarane som står for både maten, pyntinga og programmet. Vi andre treng berre å melde oss på og bli med på festen. Håpar mange vil vere med og halde oppe denne tradisjonen i november.

11. oktober 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-10-11 22:10:362021-10-11 22:12:43Hjortefest 20. november
Aktuelt, Arkiv

Diktarstien opnar opp landskapet

Denne sommaren har eg vist rundt mange på Diktarstien i Botnane og fleire fortel at dei ser landskapet i Botnane på ein annan måte med å gå stien og lese dikta til Jan-Magnus Bruheim. Dei kjem til plassar dei aldri har vore før, og dikta set i gang fantasien og forsterkar opplevinga. Tenk om nokon kunne skrive litt om dette, har eg tenkt. Difor utfordra eg syskenbarnet mitt, journalisten Audgunn Oltedal, om å gjere det. Ho snakka om det same, då eg viste rundt henne og mannen, John Garsjø, ein nydeleg sommardag i september:

Kor er Botnane?

Slik kan ei austlandssjel – utan blygsel – spørje. Austlending er eg sjølv blitt, langt på veg, etter å ha budd i hovudstadsområdet sidan 1975. Men eg veit likevel at fedrelandet har meir å by på enn Preikestolen, Jotunheimen,Trollstigen og Lofoten.

Har du gått diktarstien i Botnane?

Det hadde eg ikkje gjort, før no. Ein varm ljos septemberdag i 2021, tre år etter at den vart opna 18.august 2018. Det var ein dag då vinden bles og regnet hølja ned over dei 200 som var møtt fram for å vere med på opninga, gå stien, sjå og lese dikta til Jan-Magnus Bruheim

I Botnane hadde eg vore før, for her budde moster mi Sigrid og onkelen min Arne Øvrebotten. Mange gonger hadde eg vore her i lag med syskenbarnet mitt, Magni Øvrebotten, dotter deira.

No gjekk eg og mannen min, John Garsjø, diktarstien i lag med Magni.

Eg gjekk der eg aldri før hadde gått. Diktarstien opna opp landskapet. Den startar nede ved sjøen, går langs grøne marker inn i skogen, ut på holmen, ned til brygga, utover mot havet og fram til gravplassen. 4.3 kilometer lang.

Vi gjekk forbi det gamle skulehuset – no grendehus,- såg  dei høge bratte fjella inst i dalen.  Vi gjekk innover langs elva, trødde på mose i grønfargar av alle slag,  frå djup grøn, nesten svart mose, til lys grøn, nesten gul mose. Forbi skumle trestubbar nedgrodde i grønt, skræmelege skapningar i det dunkle lyset under trea.

John Garsjø og Magni Øvrebotten ved steingarden.

Ungar ser ulike dyr i denne rotvelta.

 

 

 

 

 

 

 

 

Magni viste oss eit merkeleg avtrykk i ein stein, og vi las diktet Jan-Magnus Bruheim skreiv om det som ser ut som avtrykk av ein barnefot:

Far av ein

barnefot-

så klår og rein

står teikna i

den harde,

grå steinen

Kven kunne tru

ein liten barnefot,

kan setja merke

i det

harde grjot?

Kvart av dei ti dikta vi kom til, skreiv Jan Magnus Bruheim dei åra (1978-1985) han budde i Botnane.

Kvifor kom han hit ?

Då Magni og Åsmund (Berthelsen) var nygifte, budde dei på Otta og jobba i bladet Dølaposten. Der intervjua Magni diktaren Jan-Magnus Bruheim om boka han gav ut hausten 1978. Bruheim var fødd i Skjåk og hadde budd der heile livet. No ville han til havet og bu ved sjøen. Magni fortalde om heimbygda Botnane og kom til å nemne eit tomt skulehus. Kunne ho ordne det slik at han fekk leige seg husvære der? Det kunne ho og knapt 1,5 månad etterpå steig han i land på kaia i Botnane.

I sju år var Jan-Magnus Bruheim ein del av dagleglivet i Botnane.

Han var ein kjærkomen gjest når foreiningar og lag hadde tilstelningar på grendehuset. Hadde med ei av bøkene han hadde gitt ut, og las eit dikt eller to.

Han gjekk til brygga når båten kom, for å sende brev, ta i mot post og for å snakke med folk.

‘Her skulle eg hatt med barnebarn’, tenkte eg då vi gjekk tørrskodde på tang og tare ut til Flothôlmen. Ingen stad i Botnane likte Jan-Magnus Bruheim seg betre enn akkurat her. Her kunne han sitje i den store stilla berre fylt av naturens lydar; vinden, bylgjene, fuglane. Men når sjøen flør og det ikkje er fjøre, men flo sjø, då kan du ikkje gå tørrskodd til og frå Flothôlmen. Det hende at stilla tok han, og diktaren gløymde akkurat det, og då var det berre å vente 4-5 timar på fjøre sjø.

Vi gjekk vidare langs Frøysjøvegen til gravstaden i Botnane. Ved inngangen står diktet’ Tri grannar’. For Jan-Magnus Bruheim var gravstaden ei inspirerande historiebok, der kvar grav har si historie.

 

Tri grannar står der og

og grev ei grav

Men teier med det dei tenkjer:

så snøgt kan livstråden

slitna av

Det kjennest som noko

av grendi er burte

med han som tok ut

på den siste ror.

Alt står her og talar

stille i togna

um han som for.

 

Det peip i Magni sin mobil. Åsmund hadde lunsjen klar. Inn for å ete, så ut att. No i bil. Til gravhaugane ytst ute på begge sider ved fjorden inn til Botnane. Fire uvanleg store gravrøyser frå bronsealderen (eldre bronsealder 1700-1100 f.Kr) to på kvar side av Pollen. Og gravrøyser som perler på ei snor, vel 30 i talet, mellom Botnane og nabobygda Årebrot.

Arkeologhane har lenge visst at dette området var heilt spesielt, men arkeologar driv ikkje i mediebransjen. No i mai (30.05.21) fekk Botnane ei kulturminneløype med fem skilt med informasjon på norsk og engelsk. Kvifor var det eingong eit samfunn med mektige høvdingar akkurat her?  Leia alle rodde gjekk forbi her. Var det fordi dei kravde passeringsavgift av båtane som rodde forbi til dei mektige høvdingeseta på Jæren, Sunnmøre og i Trøndelag? Kva slag liv vart levd her då? Kan slik røyndom diktast fram frå gravhaugane?

Til Dosabu

Vi drog frå Botnane dagen etter. Sette oss i bilen og køyrde til Kalvåg, sentrum i Bremanger kommune før Svelgen vart det midt på 1960-talet. Fiskeværet Kalvåg ligg på øya Frøya. Der åt vi nyfiska brosme på Knutholmen og dagen etter gjekk vi to timar til utsiktshytta Dosabu, som heng i fjellveggen ytst ute mot storhavet. Litt skummelt å gå ned til døra der. Det sokk i meg, like mykje som då eg gjekk forbi dei mest luftige delane av stien til Preikestolen.

Audgunn Oltedal

260921

 

 

Magni Øvrebotten og Audgunn Oltedal ved diktet Tjelden på Jørnjorda.

 

3. oktober 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-10-03 16:13:522021-10-03 20:31:57Diktarstien opnar opp landskapet
Aktuelt, Arkiv

Gjer noko med Frøysjøvegen!

Denne svingen på Myklebust må det berre gjerast noko med, smalt og lite sikt!

Grendalaget er klar, no må det gjerast noko med Frøysjøvegen! Oppmodinga kjme i eit innspel til regional transportplan i Vestland.

  • Vi arbeider for, og håpar og trur at det vert gjort noko med vegen også i dei næraste åra, og at den vert prioritert i regional transportplan og seinare i budsjett og økonomiplan. Bygdene er avhengig av det. På same måten som då dei fekk veg.

Grendalaget v/leiar har sendt eit grundig innspel  om Frøysjøvegen til fylkeskommunen sitt framlegg til transportplan for dei komande åra. Fleire av strategiane det vert lagt opp til i planforslaget talar for ei prioritering av vegen frå Myklebustkrysset til Årebrot og Villevika. Vegen er etter kvart svært nedsleten mange stader, og den har mange smale og uoversiktlege svingar – og den er i nokre parti svært smal. I tillegg er det avgjerande å sikre gåande og syklande på ein veg som er godt eigna for sykkel.

Rett å prioritere utbetring

At fylkeskommunen vil prioritere å stoppe forfallet og prioritere utbetring av fylkesvegane talar for ei prioritering av Frøysjøvegen. Det talar også for å gjere noko med vegen når fylkeskommunen vil prioritere næringslivet sine behov for transport. På den andre sida åtvarar grendalaget mot å gjere noko med inndelinga av fylkesvegane og i neste omgang nedklassifisere ein del av dei lokale vegane og gje kommunane ansvaret.

I fråsegna er grendalaget redd for at lite trafikk skal gjere at vegen vert nedprioritert. På same måten som når vegvesenet nektar å sette ned fartsgrensa gjennom Botnane. Grendalaget er heilt klare: – Når det gjeld trafikktryggleik må ikkje folketal langs vegen telje. Ungane i Botnane er like mykje verdt som dei som bur sentralt.

Kva tid vert det gjort noko med vegen gjennom Sørbotten? Er det ikkje snart på tide å utvide slik at det også vert trygt å ferdast på vegen? Handsaminga av regional transportplan for Vestland fylke kan vere avgjerande.

Med grunnlag ti alle innspela skal det no utarbeidast eit nytt framlegg som til slutt skal handsamast i fylkestinget midt i desember.

Her kan de lese heile innspelet frå grendalaget:

Høyring RTP 12.9.21

Sider med bilete

19. september 2021/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2021-09-19 22:53:582021-10-11 22:24:52Gjer noko med Frøysjøvegen!
Aktuelt, Arkiv

– Er ikkje borna våre like verdfulle som born i tettbygde strok?

Småbarnsforeldra John Magne Sande og Kjersti Straume snakkar med borna om å passe seg for trafikken kvar dag.

Frå 50-sona på Myklebust til Årebrot er det 80 km fartsgrense på Frøysjøvegen, trass i at vegen er nedkøyrd, svingete og går gjennom mange tun. Botnane og Årebrot grendalag søkte for nokre år sidan Vegvesenet om å få 60 km gjennom Botnane, men fekk avslag. Det var for få avkjøyrsler og for lite folk til at Vegvesenet ville senke farten. – Er ikkje borna våre like verdfulle som born i tettbygde strok, spør småbarnsforeldra i Botnane.

– Mellom Sørgulen og Botnane er det kanskje vegstandard til å køyre i 60 km. Men her i bygda er vegen bygd med hakke og spade som krisearbeid, og har knapt standard til det. Likevel susar bilane forbi her i 80 km og stundom meir, seier John Magne Sande (38). Han og familien bur i det fyrste tunet du kjem til i Botnane. Dei tre tuna i Sletten har trafikken mest heilt opp i husnova.

– Vi ser borna våre djupt inn i augene kvar dag og minner dei om at dei ikkje må gå ned i vegen, seier Kjersti Straume (37), sambuaren til Sande. Fyrst vart det drege ein raud strek i tunet, som dei ikkje måtte gå over. Men det vart for mange strekar å forholde seg til, no er det den kvite stripa dei må stoppe for. – Borna våre er så små at vi må vere ute med dei heile tida, men dei skal vekse opp her og kunne leike seg ute utan å risikere å bli ihelkjøyrde, seier Straume.

Hjå familien Sande/Straume prøvde dei fyrst med ein raud strek borna ikkje måtte gå over. Men no gjeld det å stoppe før den kvite streken, for her kjem bilane fort på begge vegar.

Lokalkjende tek omsyn

Dei understrekar at folk som er lokalkjende jamt over er flinke til å ta omsyn, dei veit kva tun det er ungar i. – Men det er nokre som køyrer faste ruter her som kostar forbi utan at det ser ut til at dei tenkjer på det, seier John Magne. Det var ekstra gale den tid det vart køyrd stein og sand frå steinbrotet i Seljestokken til vindkraftanlegget på Guleslettene.

– Då vart fleire bilar tekne med 20 tonn overlast og du kan tenke deg kva bremselengde ein slik bil vil ha, seier han og grøssar. Han prøvde å ta farten opp med selskapet som køyrde stein. – Men då fekk eg passet mitt påskrive. Eg vart kjefta opp med beskjed om å passe på ungane mine sjølv, dei køyrde stein. Rett nok køyrde dei litt forsiktig eit par dagar etterpå, men så var det full pining att, seier han.

Dei har sett opp skilt om at barn leikar og gjort syklar og leiketraktorar godt synlege, men det har ingen verknad. – Eg vert ganske motlaus når folk ikkje bryr seg om at her bur barn, seier Kjersti.

– Nokon bryr seg korkje om folk eller fe, dei skal berre køyre så fort dei vil. Far min driv med utegangarkyr, som beitar langs vegen nord i stranda, og vi må avlive stadig fleire som vert påkøyrde, seier John Magne. Han meiner det hadde vore nyttig med ei trafikkteljing, for både privat- og tungtrafikken er større enn ein vil tru. – Her er mykje trafikk av folk som pendlar inn og ut på arbeid og oppdrag til verksemdene i området. Men uansett må liv vere like mykje verd utanfor sentrale strok, og siktlinjer og vegstandard må vere viktigare enn kor mange avkøyrsler det er på ein veg, seier John Magne Sande.

Med hjarte i halsen

Ingrid Bruflot (68) er nærmaste nabo til familien Sande/Straume. Ho er bestemor og oldemor med mykje besøk av barn i ulike aldrar. – Eg sit med hjarte i halsen mange gonger. Når du ser kva fartsgrenser det er andre stader burde den ha vore maks 60 km her. Det er stadig bilar som kvin forbi og eg ser dei berre som ein strek.

Ho har prøvd seg både med skilt og tilsnakk, men det mest effektive var eit fugleskremsel døtrene hennar sette ned mot vegen, i redningsvest og caps. Det hjelpte ei stund, men så vart det ein vane og farten tok seg opp att gjennom eit tun der det ikkje er fri sikt i noko retning.

Eit heimelaga «kamera» var det mest effektive tiltaket for å få ned farten, fortel Bjørg Kleiven.

– Etter tungtrafikken mellom steinbrotet og Guleslettene er vegen så nedkøyrd at det går ikkje an. Han hallar alle vegar, ja, det er vanskeleg sjølv å gå på han. Når eg syklar lang vegen må eg gå av sykkelen når det kjem bilar, elles vert eg teken av dragsuget og den ujamne vegen. Dei kan ikkje ha undersøkt noko om kvaliteten på vegen dei som avslo 60 km-sone i Botnane, seier Ingrid Bruflot.

Dei tenkjer ikkje på konsekvensane

Bjørg Kleiven (41) har fostra opp fire barn i det tredje tunet i Sletten og minnest mange stygge episodar i trafikken fram gjennom åra. – Ein gong var vi samla tre familiar her til grilling i tunet, og 10 ungar frå 7-8 år og nedover leika rundt oss. Vi sat og grilla og høyrde det kom ein bil, men vi fekk ikkje med oss anna enn fargen på han i det han kosta forbi i ein himla fart. Hadde det vore ein eller fleire ungar i vegen då hadde det gått gale. Eg trur ikkje dei som køyrer rasfort tenkjer på konsekvensane.

– Borna fekk ikkje lov til å gå på vegen og kunne ikkje vere ute å leike åleine. Jentene hadde hestar og når dei var ute og rei på vegen var eg livredd for at dei skulle møte ein bil i 80 km. Det vart lite riding på den måten og det var ikkje kjekt for borna, seier Bjørg.

Ho meiner bygdefolket og dei som er her på tur køyrer skapleg. Men dei som ikkje kjenner nokon her, men kjenner vegen fordi dei har køyrt her ofte, er dei verste til å køyre fort.
– Det mest effektive tiltaket vi har hatt for å få ned farten var då son min laga eit slags «kamera» og sette det opp ved steingarden. Det var veldig effektivt i starten, mykje meir enn skilta om at barn leikar. Stundom virkar det som dei køyrande ikkje trur det bur folk her, seier Kleiven, som likevel trur at ei 60-sone gjennom bygda ville bli respektert av dei fleste.

Avslag på skilt om «Gardstun»

Bjørg Kleiven prøvde å få Vegvesenet med på å sette opp skilt med «Gardstun», men fekk avslag fordi hus og løe må ligge på kvar si side av vegen for å få godkjent eit slikt skilt. Husa ligg samla i tunet i Sletten.  – På Frøysjøvegen er det gardstun-skilt i Mulelida og i Seljestokken, men hus og løe ligg på same sida av vegen der også, så eg skjønar ikkje argumentasjonen når vi fekk avslag her, seier Kleiven.

Det er sett opp skilt om at «Barn leikar» fleire stader i bygda, men foreldra har ikkje inntrykk av at bilistane bryr seg om skilta.

 

Torleif Seljestokken (69) fortel at det var far hans Norvald som fekk Vegvesenet med på å sette opp eit skilt med «Gardstun» i Seljestokken. Han meiner det kom opp ikkje så lenge etter at vegen nordover vart opna i 1993, og at grunngjevinga var at gamlehuset låg nær vegen og den strake vegstrekninga innbaud til stor fart. – Men den gongen var det mest lokale trafikantar. I dag er det mykje meir trafikk generelt og mange framande trafikantar som ikkje er kjende, som køyrer både tungtransport og privatbil og ofte tykkjest å ha dårleg tid etter farten å døme, seier Torleif Seljestokken.

Jens Anders Sunde Midtbø og familien bur i Myrane i Sørbotten. Der er det uoversiktleg veg til resten av Sørbotten og bilane kjem i stor fart begge vegar. Det eldste barnet på bilete er på besøk.

«Ungane er på veg»  

I Myrane i Sørbotten er det eit lite bustadfelt der Linn Kristin Sørbotten (31) og Jens Anders Sunde Midtbø (41) bur saman med dei to borna sine på fem og seks år. Huset deira ligg ikkje heilt inn i fylkesvegen, men vegen er uoversiktleg og mange køyrer fort forbi.

– No er ungane så store at dei får lov til å gå på vegen ut til mamma, men eg ringjer henne alltid og seier at «Ungane er på veg», seier Linn Kristin Sørbotten. Ho har sjølv vakse opp i Runnane i Sørbotten, men under heilt andre trafikkforhold. – I dag kjem bilane i full fart opp over Håjen og «landar» inne i Runnane. Der er det rett i vegen frå tunet, seier Linn Kristin.

–  Vi har sett opp skilt med «Barn leikar», men det ser mest ut til at folk tenkjer at er det 80 km så køyrer vi i 80. Dei lokalkjende køyrer rolegare, men ulike firmabilar, posten og større bilar, feiar gjennom bygda. Dei verste er dei som tykkjer det «helsikes langt» ut her og køyrer tilsvarande fort. Det er mange bremsespor i vegen, seier Jens Anders.

Når dei har besøk av folk utanfrå, som er vane med rolege gater med låg fartsgrense, må dei passe ekstra på ungane og dei vaksne kan ikkje forstå at det kan vere 80 km fartsgrense her. Dei må nekte ungane å leike i ei lita elv ved vegen, for det er for uoversiktleg og farleg.  Det hadde hjelpt litt om Vegvesenet var meir opptekne av å ta vekk tre og kratt enn småblomar langs vegen, seier dei og held fram med å kjempe for lys langs vegen. Om vinteren er det kolande mørkt, og det kombinert med stor fart på bilane gjer at dei ofte kjenner seg utrygge.

Dei opplever at trafikken har auka mykje berre i sommar, både med bilar og folk som syklar gjennom bygda. – Det er eit utruleg sug etter stor lastebilar når du går og og syklar etter vegen. Små ungar misser lett balansen og det trur eg vaksne folk også gjer på denne nedkøyrde og ujamne vegen, seier Linn Kristin. Ho fortel at når ungane skulle lære seg å sykle med støttehjul, så er vegen så nedkøyrd at støttehjula ikkje tok nedi.

 

Det kan vere freistande å leike i vegen og foreldra må passe ekstra på når dei har besøk av barn som er vane med rolege gater med låg fart.

Burde ha fiksa vegen etter seg

– Det seier seg sjølv at ein veg som er bygd med handmakt ikkje er dimensjonert for slik trafikk som her er no. Etter alle lastebillassa frå Seljestokken til Guleslettene er han rett og slett totalt nedkøyrd. Dei burde ha måtta fiksa vegen etter seg, men det var det vel ingen som tenkte på å ta med i vilkåra då Guleslettene vart godkjende? seier Jens Anders.

Han køyrer sjølv lastebil og fortel at det er god oversikt frå høgt oppe i ein lastebil. – Men ein må ta omsyn til farten. Det er 50-60 tonn du skal stoppe og det stoppar du ikkje på meteren. Det er ingen stader her der det er forsvarleg å køyre i 80 km i timen. Eg trur mange tenkjer at det er så få folk her at dei berre kan peise på, utan å tenkje på konsekvensane. Men eit liv her er like mykje verd som andre stader skulle ein tru? spør småbarnsfaren Jens Anders Sunde Midtbø.

Intervju 7. og 8. august 2021. Magni Øvrebotten.

8. september 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-09-08 18:14:452022-01-04 15:19:31– Er ikkje borna våre like verdfulle som born i tettbygde strok?
Aktuelt, Ukategorisert

Fiber/breiband i Botnane og på Årebrot neste år?

Fiberkabel kjem på land i Botnane, og det er lagt kabel vidare nordover. Men ikkje innover i Botnane. Kommunen lovar at det skal kome, truleg i 2022. Foto: Marion Van Eck Ederveen.

 

I det siste er det lagt kabel frå ein sentral i Botnane for å gje fiber til bygdene nordover, til Gulestø, Sørgulen og vidare. Mange har med rette spurt om kvifor ikkje Botnane får når det alt er fiber fram til ein sentral i bygda. Grunnen er at Botnane ikkje var med då Bremanger kommune for eit par år sidan søkte om midlar for å få fiber/breiband. Men no lovar både ordføraren, Anne Kristin Førde og næringssjefen, Karl Vidar Førde at dei områda som ikkje er med no vil få, kanhende neste år. Ordføraren håpar at dei siste områda utan breiband/fiber vert sendt ut på anbod i haust, slik at det kan verte lagt inn i budsjettet for 2022.

Det vil vere på høg tid! Koparnettet er kutta og fleire i Botnane har gått over på mobilt breiband. Men med dårleg mobildekning er det langt frå tilfredstillande, korkje for private eller settefiskanlegget. Grendalaget vil stå på for at fiber/breiband kjem på plass så snart som råd!

Og kva med Årebrot? Kinn kommune har Årebrot med på lista over prioritert bygder som skal få breiband/fiber i perioden frå i år til 2025, i følgje eit oppslag i Firdaposten tidlegare i sommar. Kommunen har fått midlar frå fylkeskommunen og har sjølv sett av midlar i budsjett- og handlingsplanen dei neste fire åra! Grendalaget vil også følgje med her – og gjere sitt til at det kjem på plass så snart som mogleg.

25. august 2021/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2021-08-25 17:01:402021-08-25 17:01:40Fiber/breiband i Botnane og på Årebrot neste år?
Aktuelt, Arkiv

Gravplassen fortel bygda si historie

Det er fjerna mange gravminne i naturstein frå den gamle delen av gravplassen i Botnane dei seinare åra, og til færre steinar til lettare er det å slå.

– Gravstaden i Botnane er framleis ein fin og fredeleg plass, med graver som er fint stelte. Men det er noko som manglar. Her var langt fleire gravminne, busker og blomar fyrste gongen eg var her enn no. Det ser ut til at lettstelt plen er viktigare enn bygda si historie. Men ein gravstad er meir enn ein arbeidsplass, seier Mai Liss Hellingsæther Sørbotten. Ho har bakgrunn som kyrkjeverge i Birkenes kommune i Agder (2002-18) og har vore på besøk til Botnane fleire gonger etter at ho gifta seg med den historieinteresserte Vidar Sørbotten. Far hans, Ulrik Sørbotten, vaks opp i Botnane.

– Det er bygda si historie som ligg her. Det er her eg kan «møte» forfedrane mine. Ein konkret plass, der eg finn namn og datoar om dei eg har høyrt om, og kan oppdage dei eg ikkje har høyrt om, seier Vidar Sørbotten. Han vart opprørt då kyrkjekontoret ville fjerne grava til ein farbror som døydde som småbarn. – Eg hadde ikkje høyrt om denne onkel Arthur før eg kom hit og oppdaga at far min hadde ein bror han aldri snakka om. Då var vi nokre syskenbarn som gjekk saman om å ordne stein på grava til denne onkelen vår.

Mai Liss Hellingsæther Sørbotten seier at dette er eitt av mange døme på kva historier ein gravstad kan fortelje. Vidar si familiehistorie omfattar også drukningsulukka i 1934, då farmor hans, Maria Sørbotten, var ei av dei tre som drukna ved Opnarhella på veg til gravferd i Husefest. På gravstaden i Botnane ligg dei gravlagde både han dei skulle i gravferd til, dei tre som drukna og dei tre som overlevde og vart gamle folk.

– Kva fortel gravstaden i Botnane det tidlegare kyrkjeverget, Mai Liss?

– Han syner meg at her har slektene lege sidan år 1900. Eg kan sjå at nokon døydde tidleg, noko som var meir vanleg før. Fleire drukna, men det står ingenting om spesielle hendingar på steinane. Det ville det kanskje gjort i dag. Det som var meir vanleg før var at dei hadde tittlar på gravsteinane, særleg dei med «fine» tittlar. Her har eg sett ein gravstein der det står «poståpner», elles er det ingen tittlar. Det kan fortelje om eit nokså jamstilt samfunn, eller at det ikkje var god tone å stikke seg fram slik. No er det få særprega og høgreiste gravminne att, men dei kan vere fjerna? Det er rart at her ikkje er eit einaste kors av jern eller steinar med engel eller fugl på toppen av steinen. Nokon hadde berre ein enkel naturstein. Gravsteinane er prega av tidas mote som alt anna, og dette mangfoldet er spennande å sjå og viktig å ta vare på.

Gravminne frå ulike tidsepokar er også ein del av gamle gravplassar og viktig å ta vare på, seier Mai Liss Hellingsæther Sørbotten.

– Det er feil at alt skal forenklast og forsimplast. Framtidige generasjonar skal også ha noko å kome til som fortel ei historie, skyt Vidar inn. Han syner til at gravrøysene i Botnane, frå 1700 f. Kr til 500 e. Kr. no er merka som dei fremste fortidsminna i landet frå bronsealderen, medan graver frå dei siste 120 åra vert fjerna fordi ingen betalar for dei og for å gjere det lettare å slå gravplassen med maskin.

– Tenk om forfedrane våre hadde vore like historielause, då hadde her ikkje vore gravrøyser å merke. Men fordi dei fekk ligge i fred fortel dei no historia om bygda langt attende i tid, mykje lenger enn vi visste om, seier Vidar Sørbotten.

Råd å ta vare på

– Det er mogeleg å ta vare på gamle graver om kyrkjekontoret vil det, men det er ulike kulturar for det. Der eg arbeidde hugsar eg at det var ei lita bygd der vi let gravstaden ligge som han var, fordi det var eit sterkt ynskje frå bygda. Biskopen var på visitas og ville sjå denne gravplassen som ligg på ein haug ved ei elv. Så vakker gravplass hadde dei aldri sett før, og kom ikkje til å sjå heller, let han om. Men gravplassen hadde ikkje vore slik om vi ikkje hadde bestemt oss for å ta vare på han som ein liten bygdegravplass, seier Mai Liss Hellingsæther Sørbotten.

– Må ikkje alle gravplassar forvaltast likt?

– Nei, det står ingen stad skrive at dei må det. Plassbehov er den einaste grunnen til å ta vekk graver og det behovet finst ikkje i Botnane. Gravplassar i Botnane og Oslo treng ikkje forvaltast likt. Om dei vil kan kyrkjekontoret i Bremanger lage ein forvaltningsplan og seie at gravstaden i Botnane skal stå som han er. Det er heller ikkje eit argument at graver er fjerna i stor stil ved andre gravplassar i kommunen. Det kan tvert om vere ein grunn til å la vere her, slik at noko av det gamle blir teke vare på.

Dette er grava til Harald Sørbotten som drukna saman med farmora til Vidar Sørbotten og ei kvinne til i 1934. «Herrens vegar er undarlege», står det på steinen.

– Men kyrkjekontoret er ansvarleg for at gravsteinar ikkje kan velte over på nokon, og sit då med heile ansvaret?

– Det formelle ansvaret ligg hjå festaren av grava, men i 2003 var det ei ulukke med ein stein som velta i Trondheim. Då tok KA (Kyrkjeleg arbeidsgjevarorganisasjon) ein aksjon for å få bolta steinar rundt om på gravplassane i heile landet. I Birkenes kommune leigde vi inn eit steinhoggeri til å feste alle steinane, med to boltar. Eg sende rekning der det var nokon å sende rekning til, dei andre gravsteinane freda vi. Vi tok ein pris som gjorde at det jamna seg ut, 500 kr. for ein stor stein og 300 kr for ein liten. Vi opplevde at folk var glade for at det vart gjort.

– Er det ulik praksis frå kommune til kommune med ein eller to boltar i gravsteinen?

– I gravferdsforskriftene står det at det skal vere to boltar på kvar stein, for at dei skal vere sikra nok. Men i dag vert dei ofte sette opp med berre ein bolt for at dei skal svinge for slåmaskina. Det kan jo vere ein fordel for å unngå skade, men er ikkje i tråd med Gravferdslovas punkt om bolting (sjå heile ordlyden her under intervjuet).

Verna mange gravminne

– Forvaltinga og vedlikehaldet av gravstadane er noko av det mest interessante ved jobben som kyrkjeverge. Eg var også ute og jobba på gravstadane, mellom anna med å bolte gamle steinar. I mi tid som kyrkjeverge i Birkenes hadde vi ein gjennomgang av alle dei fem gravplassane i kommunen for å ta best mogeleg vare på dei. Gjennom det arbeidet fekk eg mange historier og kontakt med eldre folk som kunne fortelje om gravene. Vi vurderte om dei skulle takast vare på og vernast, eller ikkje.

– Kva grunngjeving var det for vern?

– Eg var med på å gje mange gamle gravminne vernestatus. Som til dømes gamle obeliskar og kors av jern med englar og andre symbol. Vi ynskte å la dei stå der dei hadde stått for å vise historia. Ein sjeldan gong hende det at vi trong ei ny grav der det var ei gamal, og då tok vi vekk den grava når det ikkje var etterkomarar til ho.

– Tok de også vare på graver det ikkje vart betalt for?

– Ja, vi dreiv detektivarbeid for å finne ut om folk ville ha dei. Det var eit gamalt manuelt gravregister, og utifrå det fann vi då etterkomarar. Hadde mest med steinen å gjere, meir enn person. Men det kunne også vere at det knytte seg spesielle historier til personen. Når vi hadde den prosessen kjende vi oss trygge på kva vi kunne gjere. Ein gong fjerna vi ein stein som skapte reaksjonar i bygda, og den sette vi attende.  Det var grava til splinten i Herefoss vi hadde teke vekk og det ville ikkje bygdefolket ha noko av. Det er viktig å ha respekt både for folk og historie, både i smått og stort, når ein forvaltar gravminne. Det er mange fleire enn vi trur som oppsøkjer gravplassar for å finne historia si, seier Mai Liss Hellingsæther Sørbotten.

Intervju 23. juli 2021. Magni Øvrebotten.

Ordlyden i gravferdslova om bolting av gravminne:

§ 24. Sikring. Stående gravminne i stein skal festes til fundament i stein med to 15 cm lange og 12 mm tykke rustfrie bolter. Fundament skal ha en form og en størrelse som sikrer at gravminnet står stabilt og skal i bunnen ha en anleggsflate som er dobbelt så bred som gravminnets tykkelse. Fundamentet kan være opptil 10 cm lengre enn gravminnets bredde. Gravminne som er mer enn 60 cm høyt skal ha en fundamentdybde som utgjør minst 20 % av gravminnets høyde over bakken. Fundament skal ikke være synlig over bakken. Ved anlegg, utvidelse og vesentlig endring av gravplass kan det fastsettes særskilte bestemmelser for sikring av gravminner i vedtektene for gravplassen. Når særlige grunner tilsier det, kan kirkelig fellesråd i enkeltsaker skjerpe eller lempe kravene etter denne paragrafen.

23. august 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-08-23 14:58:122021-10-11 22:22:58Gravplassen fortel bygda si historie
Aktuelt, Arkiv

Attende i den gamle heimen

Utsikta frå altanen er hoggen fram att, i alle høve mot sjøen og skipsleia.

Randi og Sigbjørn Holsen er attende i lærarbustaden på Årebrot, som var heimen deira frå  1979 til 1985. – Det kjennest som å vinne i Lotto å få kjøpe dette huset til hytte, det var ei glede for heile familien, seier Randi Holsen. Ho trur dei kjem til å vere her meir enn dei tenkte då dei kjøpte huset i fjor haust. Her er fritt og roleg, og den fantastiske utsikta over sjøen og skipsleia er hoggen fram att or skogen som stod tett kring huset.   

Det er 45 år sidan dei kom til Årebrot fyrste gongen, med to små ungar, rett frå studietid i Bergen. Sigbjørn hadde fått jobb som lærar på Årebrot skule og dei skulle bu i det gamle skulehuset. Der var det smått med plass og ganske upraktisk for ein småbarnsfamilie. Randi hugsar at ho reiste på Flora og vaska kle hjå foreldra sine, det var enklast. Men dei hugsar best kor godt mottekne dei vart, kor naboane kring gamleskulen på Ura ville dei vel og prøvde å hjelpe dei til rettes.

– Det tok si tid for ei byjente som meg å lære den langtidsplanlegginga du må meistre for å bu der det ikkje er berre å springe i butikken om du manglar noko. Då var det å spørje Agnes eller Borghild om dei hadde det eg mangla, og det hadde dei som regel. Etter kvart lærde eg meg å skrive handleliste og kjøpe i stort, og i dag er eg glad for den lærdommen. Vi ringde på Combi og fekk varene sende med båten og henta vareøskja på kaia, fortel Randi.

Dei blir begge rørt når dei fortel om dei gamle sambygdingane sine og kva dei betydde for dei. – Ungane var veldig glade i han Paul, som hadde så mange historier å fortelje. Folket på Ura var som besteforeldre for oss. Vi gjekk tur nordover til Isak, Solveig og Kristi i Breivika, og sørover til Inger i Brotet. Og på vegen kunne vi gå innom til Bjarne og Helena, minnest Randi.

Ho hugsar godt den dagen dottera Cathrine var søkk vekk. Det var medan dei enno budde i gamleskulen. Naboane var med og leita og sjøen var det fyrste dei tenkte på. Alle vart meir og meir urolege etter kvart som tida gjekk. Det er då Borghild på Ura spør: – Ho har vel ikkje gått opp til ho Jenny?» Det var nett det jentungen hadde gjort. Der sat ho og las i Bibelen for ho Jenny. Det var ein god del born på Årebrot den gongen, men gamle folk var også spennande å vere i lag med.

Huset skifter farge frå brunt til grått. Det vart bygt som lærarbustad på Årebrot sist på 1970-talet.

Finn roa på Årebrot

Då dei kom til Årebrot i 1976 hadde skulen skifta lærar ofte. Det var seks elevar, ein på kvart klassetrinn. Sigbjørn var åleine lærar, men Randi hadde også nokre timar etter kvart. Dei brukar seie at eldstedottera Cathrine var 3,5 år då ho byrja på skulen, fordi mora måtte ha henne med seg når ho underviste. Det var god plass i klasserommet og jenta likte seg der, ho gjorde det same som dei andre.

– I dag ville ikkje seks elevar blitt sett på som «pedagogisk forsvarleg». Mange trur at små skular ikkje er gagn i, men det har kome mange glupingar frå små skular. Kva læremiljø som vert skapt avheng mykje av ånda i klassen, om dei er mange eller få, seier Sigbjørn engasjert.

Dei fekk med seg opninga av den nye skulen på Årebrot, i mai 1985, før dei flytta til Eikefjorden, der Sigbjørn kjem frå. Der har dei budd sidan. Det høvde å flytte då eldstejenta skulle byrje på ungdomsskulen. Men sjølv om dei flytta har dei halde kontakta med vener og kjende på Årebrot og i Seljestokken. 17. mai feirar dei i Eikefjorden på føremiddagen før dei set seg i bilen og køyrer til Årebrot.

– Det var ikkje 17.mai-fering på Årebrot då vi kom hit, dei som hadde ungar reiste for det meste til Florø. Ein vår meinte Borghild på Ura at det var så mange ungar på Årebrot at vi burde få til vår eiga 17.mai-feiring. Det var då eg lærde å lage rømmegraut av ho Agnes på Gamlebøen, fortel Randi.

– Korleis er det no å kome attende til Årebrot?

– Det er heilt vedunderleg, det er så godt og fritt. Det er lettare å puste her. Eg finn roa, seier Randi spontant.  Sigbjørn meiner at han har roa med seg. Men han er samd i at det er godt å vere her, dei høyrer og legg meir merke til dei lydane som er. Når dei høyrer måsen skrik og baksar går dei ut på altanen og ser ørna segle på vinden og luftstraumane. Dei får naturen nær innpå seg og likar det slik.

 

Utsikta frå sofaen i stova blir vidare til meir tre som vert saga ned.

Sigbjørn er 70 og Randi 68 år. Dei leiger seg hjelp til å sage ned tre og pusse opp huset. – Vi må ha tid til å kose oss og ikkje stresse, for det har ingen av oss godt av. Huset var i god stand, så det er målarkost og motorsag det har vore mest bruk for. Med på flyttelasset attende har dei same sofaen, dobbeltsenga, lampen og Thingnes-skåla (av keramikaren Svein Thingnes) som dei hadde då dei flytta herifrå i 1985. Dei høver godt til huset og sjølvfolket tykkjer det er viktig å ta vare på det som er brukande. Dei har også teke vare på venskapsband som vart knytte då dei budde her, så det er lett å kjenne seg heime att.

Betre samband, men færre folk

– Korleis har Årebrot forandra seg sidan de reiste i 1985?

– Det har grodd til og her er færre fastbuande enn då vi budde her. No er det mykje folk om sommaren og få om vinteren. Men det er lettare å kome både til og frå enn på 1980-talet, med veg og betre båtsamband, seier Sigbjørn Holsen.

Randi hugsar at ho var mot «hyttifiseringa» av Årebrot då ho budde her, ho ynskte fastbuande som kunne engasjere seg og halde liv i bygda. No er ho sjølv ein av hytteeigarane og spørjande til kvifor det ikkje er fleire som bur her.

– Det har vorte lettare å kome både til og frå, her er arbeidsplassar og det går an å arbeide og gå på skule i Florø. Kanskje det kan forandre seg no med koronaen, at folk har fått opp augene for at det kan vere bra å bu med litt meir avstand, og at heimekontor er mogeleg? spør Randi Holsen og syner til at Askrova har lukkast med å få unge folk til å busette seg der.

Sjølve trur dei at dei kjem til å vere meir på Årebrot framover enn dei tenkte då dei kjøpte huset. Det er godt å vere her og som pensjonistar kan dei kome og fare når dei vil. Det er berre ein time å køyre mellom Eikefjord og Årebrot, og «ungane» Tarjei, Veronica og Cathrine ser fram til å feriere i den gamle heimen sin på Årebrot.

Årebrot 08.08.21. Magni Øvrebotten.

12. august 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-08-12 09:54:362021-10-11 22:39:12Attende i den gamle heimen
Aktuelt, Ukategorisert

Velkommen til bygdehelga 23.-25.juli!

Les meir
14. juli 2021/av asmund
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 asmund https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png asmund2021-07-14 09:56:242021-07-14 09:56:50Velkommen til bygdehelga 23.-25.juli!
Aktuelt, Historikk

Botnane er ei skjult perle

 

Berit Gjerland på synfaring på Storrøysa i Sørbotten 19.11.19. i fylgje med veren Lille venn. Foto: Magni Øvrebotten.

– Gravrøysene i Botnane er ei spesiell samling av ekstra store gravrøyser i eit fasinerande og flott landskap. Når ein er i Botnane kan ein mest sjå føre seg korleis det var her for fleire tusen år sidan. Botnane er ei skjult perle, rett og slett, seier arkeolog Berit Gjerland i Vestland fylkeskommune.

Det var ein 30 år gamal draum som gjekk i oppfylling for Berit Gjerland søndag 30. mai 2021. Då var dei store gravrøysene i Botnane endeleg skilta og som ein ekstra bonus vart det opna ei kulturminneløype om dei vel 40 gravrøysene Botnane-Årebrot. Utan standhaftige Berit Gjerland hadde ikkje dette blitt gjort.

Ho vart fasinert av gravrøysene i Botnane alt på 1970-talet då ho som arkeologi-student på Universitetet i Bergen var på ekskursjon med båt langs kysten. I Botnane såg ho Søre røysa og Storrøysa kneise på land. Då ho i 1990 byrja som arkeolog i Sogn og Fjordane fylkeskommune visste ho at det var laga ei liste på landsplan over kulturminne som burde fram i lyset. På den lista stod mellom anna helleristingane i Vingen og Ausevika, gravrøysene i Botnane og tunområdet Modvo i Luster.

– Det var opplagt for meg at gravrøysene i Botnane burde tilretteleggast for publikum. Informasjon om kulturminne er det beste kulturminnevernet, for folk er interesserte og det er viktig å få fram historia vår, seier Gjerland.

Frå Storrøysa i Sørbotten ser ein over Pollen til Søre røysa i Sletten (Nordbotten). I Sørbotten står skiltet om dei store gravrøysene. Foto: Magni Øvrebotten.

Avhengig av lokal interesse

Men fylkeskommunen treng ekstra midlar for å gjere slikt arbeid, som oftast frå Riksantikvaren (Direktoratet for kulturminnevern). Dei siste ti åra har kommunane og fylkeskommunane kunna søkje om pengar frå BARK (Bevaringsprogrammet for utvalde arkeologiske kulturminne) til sikring og tilrettelegging av kulturminne.

– I desse prosjekta skal fylkeskommunen arbeide saman med kommunane og lokale lag, og vi er heilt avhengige av lokal interesse. Difor er eg glad for at Botnane og Årebrot grendalag i 2017 var med og søkte om BARK-midlar til skilting av gravrøysene saman med Bremanger kommune, seier Berit Gjerland. Ho er for beskjeden til å nemne at det var ho sjølv som spurde grendalaget om det var mogeleg med eit slikt samarbeid.

Riksantikvaren løyvde vel 280.000 kroner til skilting av gravrøysene i Botnane, men Botnane og Årebrot grendalag ynskte å sjå heile området i samanheng og få opp skilt også i Seljestokken og på Årebrot. Dette vart mogeleg med støtte frå Seljestokken båtverkstad, Flora historielag og Kinn kommune, og Bremanger kommune løyvde pengar til ein lomme på den smale vegen for å gje plass til eit skilt i Sørbotten. Bremanger kommune sette også opp skilta i eigen kommune.

– Det har vore eit godt samarbeid mellom grunneigarane, grendalaget, bygdefolket, kommunane og Vestland fylkeskommune i dette tilfellet, og såleis er det eit godt døme på kva ein kan få til i lag, seier Gjerland.

Bremanger kommune har vore ein av Berit Gjerland sine ansvarskommunar før Vestland fylke vart skipa. No har andre teke over Bremanger, men ho ba spesielt om å få fullføre kulturminneløypa Botnane-Årebrot og det fekk ho.

Berit Gjerland på synfaring i Søre røysa saman med grunneigarar og folk frå grendalaget. Foto: Magni Øvrebotten.

Mest oppteken av dei som ligg i røys

Berit Gjerland har i området vore sett på som ein sterk forsvarar av fortidsminnevernet, og at ho er meir oppteken av dei som ligg i gravrøysene enn dei som leve i dag.

– Det er del av jobben min og til andre arkeologar i kulturminneforvaltinga å ta vare på automatisk freda kulturminne og landskapet rundt dei. Både dei som leve i dag og i framtida skal kunne oppleve desse kulturminna. Landskapet kan i mange tilfelle forklare plassering av dei gamle minna og på den måten vere med på å auke opplevinga av dei. Landskapet og eventuelle tiltak rundt dei er med å auke eller forringe opplevinga.

– Kva seier du til dei som er redde for at fortida skal stå i vegen for notida og framtida?

– Eg vil seie at dei skal ikkje vere redde for det. Det er veldig viktig at vi snakkar saman, høyrer på og har tillit til kvarandre. Kulturminnevernet handterer svært mange saker årleg, i tidlegare Sogn og Fjordane hadde vi fleire hundre saker i året. Dei fleste aktørane vi har med å gjere, vil nok seie at vi samarbeider og prøver å finne løysingar, ofte i fellesskap. I Botnane har det blitt bygd bustadfelt og her kan dei bygge fleire naust i Korsnesvika, og det har ikkje vore noko problem med det i forhold til gravrøysene.

– Det har vore folk i Botnane i 3700 år og dei fleste gravrøysane er enno godt bevarte. Syner ikkje det at folk i generasjonar har teke ansvar og synt respekt for gravrøysene?

– Ja, det har folket i Botnane gjort i generasjonar. Dei har synt age for desse imponerande gravrøysene. Særleg Storrøysa og Søre røysa er fine døme på det. Samlinga av dei ekstra store gravrøysene er eksepsjonell. Det må ha vore både ansvar og respekt for dei i fleire tusen år og sikkert mange historier om kva dei betydde, som vi ikkje kjenner i dag.

Som når kvinner snakkar om fødslar

Berit Gjerland seier ho møter stor interesse og forståing for fortidsminnevern ute blant folk, men det er ikkje dei som går til media. Der opplever ho at mytane og dei negative historiene vert resirkulerte nokså ukritisk.

– Det er litt som når det sit ein flokk med kvinner og snakkar om fødslar. Det som blir fortalt er vonde opplevingar. Hine teier stilt. Då får dei som ikkje har eigne røynsler, berre høyre den negative versjonen, og då er det ikkje så rart at folk blir skremde, seier Gjerland.

– Men korleis har det seg at vi som vaks opp i Botnane aldri har høyrt at bygda var eit høvdingsete i bronsealderen?

– Det er diverre slik det ofte er. I skulen lærer vi litt om førhistoria i 5. klasse, men skuleverket tek i avgrensa grad i bruk det som er i nærområda. Dessutan har det kulturhistorisk lenge vore mest fokus på store bygg og rosemåling. Det har vi mindre av her vest om langfjella og på kysten. Vi har lett for å tru at kulturhistoria vår her ikkje er viktig, perspektivet «periferi» kontra større plassar er også med her, og mange trur at område som er viktige i dag, alltid har vore det.

– Kan det óg vere at arkeologane ikkje deler kunnskapane sine for å verne kulturminna?

– Dei fleste arkeologane eg kjenner vil gjerne dele av kunnskapane sine. Den beste måten å informere på, er gjerne når vi snakkar med folk i ulike samanhengar. Det er likevel avgrensa kor mange vi kan nå på den måten.

 

30. mai 2021 vart kulturminneløypa Botnane-Årebrot opna og Berit Gjerland fortalde om kva gravrøysene fortel oss. Foto: Arne Kleiva.

Mykje informasjon å finne på nettet

Gjerland ser det som positivt at det i dag er mykje kulturhistoriske opplysningar å finne, særleg på internett. Det var ei landsomfattande registrering/kartlegging av slike minne på 1970 og 80-talet, og då var arkeologar også innom Botnane. Dei registrerte fortidsminna har forlengst kome på kart på nettet så alle kan finne dei der. Ein god stad å leite dei opp er på  Kulturminnesøk. Ein annan god nettstad er Fylkesatlas Vestland som også har mange andre opplysningar som er festa til kart der. Til meir folk veit og forstår spora frå fortida, og skjønar at spora fortel om førhistoria på staden der dei bur, til betre tek folk vare på spora. Slik skilting som det no er i Botnane-Årebrot, er eit framsteg, meiner Berit Gjerland.

– Men frykta for å finne noko i jorda og måtte betale er stor?

– Ingen skal betale om dei gjer funn, det vere seg ved hagearbeid, ved jordbruksarbeid på garden eller når ein er på tur i skog og mark og på fjellet. Finnarar har aldri blitt kravd for pengar, og det er ingen ting som tilseier at dette skal bli annleis. Funn melder folk inn til fylkeskommunen, og dei arkeologiske musea er pålagt å sikre og ta vare på funna for framtida. Finnar og grunneigar får som standard i dag takkebrev med opplysningar og fint foto av gjenstanden. Oversikter over innleverte funn finst på Unimus på nettet. Her kan folk også sjå gjenstandar som beste- eller oldeforeldra deira i si tid leverte til museet, fortel arkeolog Berit Gjerland i Vestland fylkeskommune.

Intervju: Magni Øvrebotten 20. juni 2021.

 

 

 

 

 

 

 

24. juni 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-06-24 08:27:322021-06-24 08:27:32Botnane er ei skjult perle
Aktuelt, Historikk

Kva fortel gravrøysene?

 

Dette er prosjektleiar og arkeolog Berit Gjerland, i Vestland fylkeskommune, si forteljing om kva gravrøysene fortel oss. Ho heldt tala ved opninga av kulturminne-løypa Botnane-Årebrot, i Botnane 30. mai 2021:

Høvdingen var død. Det utenkjelege hadde skjedd. No var tida for å gjere han klar for den siste reisa. Gravferdsstaden var valt ut for lenge sidan og den nedste meteren med stein i gravrøysa var alt lagt opp. Han hadde bestemt at hans gravstad skulle vere den aller største. Den skulle kneise på ryggen nord for gardane, gravrøysa skulle strekke seg mot den heilage himmelen og bli eit minne om han og ætta og landemerke for alle som for forbi i leia. Alle var samde med han i det.

Gjestene var komne langvegs frå. Høvdingen hadde mange allierte – sjølv om det også var mange høvdingar som ville han og ætta hans vondt.

Etter dei omfattande gravferdsseremoniane var over, høvdingen var lagt i grava i sin finaste stas og sjela hadde starta på reise til det hinsidige, dei fremtredande gjestene hadde drege sin veg – då tok byggearbeidet for alvor til.

Trælar og andre undersåttar i Botnane og grendene omkring tok til på det tunge og langvarige arbeidet med å bere stein frå marka omkring og frå fjøra. Oksar drog kjelkar med stein fram til røysa. Kvar stein vart plassert for hand i det som skulle bli den største gravrøysa frå bronsealderen på Vestlandskysten – Søre røysa som er heile 38 meter i tverrmål og 5 m høg.

Slik kan vi tenkje oss noko av det som skjedde kring gravferda her i Søre røysa.

Vi kan stille oss ei rad spørsmål –  Når skjedde dette? Kva slags tid var det? Kva slags samfunn var det på den tida?  Og kunne det verkeleg vere eit maktsenter her i Botnane??

Over heile Europa blei det bygd store gravminne på denne tida. Hjå oss vart dei bygde i stein slik som her. I andre gode jordbruksbygder lenger sør i dagens Noreg og vidare sørover vart dei ofte bygde av jord. Desse store gravhaugane og gravrøysene vart i Skandinavia bygde i bronsealderen,  – i laupet av nokre hundre år i eldre bronsealder. Vi er då 1700 – 1100 år før Kristi fødsel.

Det var framtredande personar i viktige slekter som fekk slik gravlegging. Det gjaldt både kvinner og menn i desse slektene. Storleiken på gravminna signaliserte mynde og autoritet. Det kravdest stor mynde, både religiøst, militært og politisk for å få bygd slike store konstruksjonar. Det visste folk i samtida, og det var mykje symbolikk knytt til dei gravminna, også i tida etterpå.

Styrke og mynde var sentrale momenta i samfunnet, i alle fall hjå dei rådande ættene. Det var eit lagdelt samfunn med rikdom hjå nokre og fattigdom hjå andre. Det var eit samfunn med rivalisering og konkurranse, og inga overordna statsmakt til å regulere forholda. Det var eit samfunn der den sterkaste makta rådde. Difor kunne maktforholda endre seg frå generasjon til generasjon.

Her i Botnane ligg det derimot fire ekstra store gravrøyser frå denne tida – det indikerer eitt stabilt maktsenter over fleire generasjonar, kanskje eit par hundre år.

Store gravrøyser rommar ofte ei gravlegging, men det er døme på at det har blitt sett inn sekundærgraver, gjerne i kanten av store gravrøyser. Det for å vise slektskap og tilhøyre til den mektige i gravrøysa.

Dei avdøde vart gravlagde i sin finaste stas og utsøkte klede. Kvinnene kunne ha store bronsesmykke og mennene flintdolkar, nokre fekk bronsesverd med seg til det neste tilværet. Det er ikkje kjent gjenstandar frå desse gravrøysene i Botnane. Her er groper i fleire, det tyder på plyndringar, men uvisst når det kan ha skjedd. Det kan ha vore rituelle haugbrot i samtida, det kan ha vore skjending av gravminne utført av rivaliserande høvdingar eller det kan ha blitt gjort dei siste hundreåra då respekten for dei daude i slike graver var på veg ut.

Det er slett ikkje sikkert at folk fann noko, i alle fall ikkje no etter så lang tid. I slike gravminne der den rå og fuktige sjølufta siver inn mellom steinane, der løyser organisk materiale seg opp og alt blir til støv, bokstavleg talt.

Dei fire store gravrøysene på kvar si side av Pollen utgjer ei sjeldsynt samling med ekstra store gravrøyser. Dei viser at det har vore ein unik og spesiell situasjon her, eit tydeleg maktsenter i eldre bronsealder. Den største røysa har vi nemnt alt. Den nest største er 30 m i diameter og ligg her rett i mot på andre sida av Pollen. Dei nærmaste røysene av same storleik finn vi nord i Ulvesundet ved Måløy medan vi må like til Stord i sør før å finne tilsvarande.

 

Arkeolog Berit Gjerland heldt tale ved opninga av kulturminneløypa ved Søre røysa i Sletten i Botnane. Foto: Arne Kleiva

Kvifor eit maktsenter i Botnane? – vil du gjerne spørje.

Maktgrunnlaget låg i landskapet her. Ei heldig plassering i si tid.

Det var ei bygd med gardar rundt Pollen, her kunne det bu ein del folk samla på eit relativt konsentrert og avgrensa areal. Her var lune stader til kornåkrar. Kyr, sauer og geiter hadde rikeleg med beite i liene, i dalane innanfor og oppe på fjella. Det var varmt og tørt klima på denne tida, og dyra kunne gå ute året rundt. Slik slapp bøndene å sanke vinterfôr. I sjøen var det mat å få tak i heile året.

Så her kunne det brødfødast bra med folk slik at det var folk tilgjengeleg for det som truleg var det viktigaste grunnlaget for makta her;

Innkrevjing av passeringsavgifter.

Innkrevjinga skjedde, gjerne med våpen i hand, av høvdingen og krigarfølgjet hans.

Leia gjekk forbi – då som i dag. Sjøen var hovudferdsleåra, og all ferdsla og trafikken fôr forbi her. Det var rike bronsealderssamfunn nord i Trøndelag og på Sunnmørsøyane, i Sogn og sør i Sunnhordland, Karmøy og Jæren. Det var slektskap og alliansar mellom dei framtredande slektene over vide avstandar, og i sommarhalvåret var det kontakt mellom dei. Alle måtte dei fare forbi her.

Folk rodde i lange, smekre kanoar, båtar og roskip. Segl kom i bruk først 2500 år seinare. Her vi er, var leia open – det var ingen holmar og øyar å gøyme seg bak for dei som fôr leia. Passeringsavgifter kunne også bety garanti for dei reisande for ei sikker og trygg reise innanfor eit vidare område. At dei skulle sleppe å bli overraska av små røvarbandar som plutseleg kunne dukke opp.

System med passeringsavgifter er det også indikasjonar på andre stader, t.d. på Karmøy. Her sat det ei mektig slekt som kontrollerte ferdsla gjennom Karmsundet.

Det er mykje som kan seiast om dei interessante og spennande samfunna i eldre bronsealder. Vi får innblikk i religiøse førestillingar, t.d. gjennom helleristningar. Gravrøysene si plassering har også samanheng med religion. Røysene var ikkje berre maktdemonstrasjonar.

Mange gravrøyser i denne tida er vende mot leia, også mot sjøen og særleg det opne havet. Det ser vi vi tydeleg her og sørover til Villevika. Kan hende hadde folk førestillingar om det hinsidige – på andre sida av havet. Strandsona var i tillegg  spesiell – her møttest dei tre verdene; den overjordiske/himmelen, den jordiske og den underjordiske/undersjøiske. Kompliserte førestillingar om tilværet og tida etterpå har ikkje vi i dag einerett på.

Den tette kopling til strandsona ser vi særleg tydeleg i den heilt særeigne rada med gravrøyser som vi finn litt lenger sør, frå Storevika og sørover til  og med Årebrot og Nærøyane. Her ligg det over 30 gravrøyser som perler på ei snor i strandsona.  Dei er frå bronsealderen og etterfølgjande jarnalderen. Her har den førhistoriske leia alltid gått – slik ho også gjer i dag med vår tids langt meir solide og kraftige skip.

Dette og langt meir kan vi fundere på når vi stille vandrar kring desse minna frå ei lenge svunnen tid.

 

13. juni 2021/av magni
https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png 0 0 magni https://botnane.no/wp-content/uploads/2018/05/BÅG-logo-300x84.png magni2021-06-13 22:16:222021-06-13 23:39:56Kva fortel gravrøysene?
Side 15 av 24«‹1314151617›»

Kategoriar

  • aktuelt
  • Aktuelt
  • Arkiv
  • Historikk
  • historikk
  • Innlegg
  • News
  • Personal
  • Ukategorisert

Botnane og Årebrot Grendalag

Leiar:

Åsmund Berthelsen
E-post: asmund.berthelsen@icloud.com
Tlf. 93237073

Lik oss på Facebook

© Kopirett - Botnane
  • Link to Facebook
Scroll to top Scroll to top Scroll to top