Etter den tragiske drukningsulukka i Botnane i 1934 vart det sett i gong ein innsamlingsaksjon til dei som sat att. Truleg var det soknepresten i Bremanger som starta den og fekk med seg fleire aviser. Det vart haldne konsertar i Bergen til føremålet og kongehuset sende 500 kroner til innsamlingsaksjonen. For å få hjelp til å finne ut av denne aksjonen ba eg Vidar Sørbotten om å leite i arkiva. Han er både etterkomar, historieinteressert og van med å leite i arkiv. Her er det han fann:
Faksimile Bergen Tidende 8.2.1934
INNSAMLING AV PENGER TIL DE ETTERLATTE ETTER DRUKNINGSULYKKA I BOTNANE 6. FEBRUAR 1934
Etter ulykka ved Opnarhella ble det vanskelig for familiene å klare seg videre. I slike samfunn er man avhengige av hverandre; også kona ble regna som forsørg. Derfor var det ikke uvanlig at avisene satte i gang pengeinnsamling til de etterlatte. I Bergens Tidende blir ulykken kalt ‘Bremangerulykken’. Avisen satte i gang innsamling til familiene og deres i alt 18 barn.
Vi kan også lese i samme avis: «Kongefamilien tilstillet i går sognepresten i Bremanger 500 kroner som bidrag til den innsamling som er igangsatt til beste for de familier som er blitt nødlidende ved Bremangerulykken.»
Elida Kjelkenes er det eneste tidsvitnet i familien til Marie Sørbotten. Hun var seks år da det skjedde men husker det godt. De fikk masse gaver i form av tøy, særlig husker hun Hoff, en klesforretning i Oslo. Sambygdinger kom også med tøy, mer enn de kunne bruke. Alle pengene som kom inn ble satt i banken. Kontoen ble styrt av Olav Nordbotten (bror til Solveig, som seinere ble gift med Bernt Sørbotten). Pengene skulle utelukkende brukes til påtrengende hjelp, særlig til konfirmasjon til de yngre barna, så da den yngste, Elida, var konfirmert i 1942 kom siste bidrag.
Her er noen funn fra i Digitalarkivet: ‘Dagsregister over geistlige embedsforretninger’.
- febr. Jordferd Husefest
Husvitjing hjå Harald Sørbottens etterlatne
Husvitjing hjå Marie M Sørbottens etterlatne
Husvitjing hjå Aletta H Sørbottens etterlatne
Sjukevitjing hjå Anna O Nøttingnes, Sørbotten
- febr. Høymesse ‘Lambet’
- febr. Husvitjingar (5) i Botnane hjå Anders Grotle og Anna Nøttingnes og i heimane åt dei som drukna 6. februar: Aletta, Marie og Harald Sørbotten.
Jordfesting i Botnane (4) (Jes. 55.8-9)
- febr. Høymesse. Nattverd: ‘Alt er mogeleg’.
Offer (kr. 92,-) til dei attlevande etter dei som drukna ved Botnane.
Det ser ut til at det var soknepresten i Bremanger, H.V. Greitanger, som satte i gang pengeinnsamling. Han skreiv ei ‘pressemelding’ til mange aviser, og de tok utfordringa med å legge ut lister i ekspedisjonen der folk kunne komme med penger og føre beløpet på lista.
Noen lister er gjengitt i avisene, og en ser at det blir gitt alt fra 50 øre til 50 kroner. De fleste skriver kun initialer som giver, mens andre har fullt navn. Som eksempel har Bergens politikorps samlet inn kr. 33,54 og AS Joh. Petersens fabrikker, Solheim kr. 41,-.
Disse avisene hadde innsamling: Firda Folkeblad, Gula Tidende, Dagen, Bergens Aftenblad, Fjordenes Tidende, Morgenavisen, Nordfjord Folkeblad. Oppfølgende notiser og påminninger om innsamlinga, og oppdaterer på beløp som er kommet inn.
Flere aviser forteller om kongefamilien som gir 500 kroner til sokneprestens innsamling.
Bergens Tidende skriver om et spesielt arrangement i Ole Bull-salen. Det kunngjøres en konsert med Don-kosakkene og et trylleshow til inntekt for de etterlatte. De regner med fullt hus. Billetter kjøpes i Nødcentralen, pris kr. 1,- og kr. 1,50. Overskuddet, uavkortet og skattefritt, går til de etterlatte i Bremanger.
Etter hvert som innsamlingsaksjonene avsluttes i de ulike avisene sender soknepresten notiser og takker for støtten på vegne av familiene. Avisene sjøl har også skrevet liknende meldinger. Det er selvsagt forskjellige beløp ute og går, fra under hundre til noen tusen kroner.
I Firda Folkeblad kan vi i slutten av mars lese at alle de innsamla pengene ble satt inn på en felles konto. Det kom inn kr. 11.238,54. (Summen tilsvarer ca. kr. 376.000,- i 2011.) Det var oppnevnt ei nemnd til å fordele pengene etter beste skjønn. Av brevet som soknepresten sendte ut forstår en at ikke bare barnefamiliene skulle tilgodeses, men også søstrene til Harald Sørbotten, som han forsørget.
Nemnda besto av følgende personer: likningssekr. Olav Nordbotten, gardrukar Kåre Øvrebotten, ordførar Torvanger, lensman Thunold og sokneprest H.V. Geitanger.
Det har ikke vært mulig å få innsyn i nemndas arbeid. Arkivmateriale finnes i Bremanger Sparebank og i lensmannarkivet som oppbevares i Arkivverket i Bergen.
Vi må kunne regne med at familiene har fått etter beste skjønn.
Når det gjelder Magnus Sørbotten, som var poståpner, så stilte det seg litt betre. Som medlem av Poståpnernes landsforbund ble han tilkjent ei støtte på 400 kroner.
Ved å studere de gamle arkivene kunne en kanskje finne ut hvem som forvaltet midlene på vegne av de etterlatte. For Maries barn var det altså Olav Nordbotten. Pengene ble ikke utbetalt med det samme, men etter behov. Hvilken myndighet som nedsatte selve nemnda kunne jo også ha vært interessant å vite. Sannsynligvis var lensmannen den styrende faktoren her. I alle fall virker det som en fornuftig ordning.
Vidar Sørbotten er oppteken av historie og van med å leite i arkiv. Han har skrive av det lokalavisa Firda Folkeblad og ein del andre aviser skreiv om drukningsulukka 6. februar 1934, der farmora hans, Marie, og to andre drukna. Han har også funne ei skildring av gravferdsdagen 14. februar, då presten gjekk frå hus til hus og heldt minnetalar. Fyrst for Harald på Neset, så for Marie i Runnane og til slutt for Aletta i Posten, før alle samlast på gravstaden. Vidar Sørbotten skriv:
BREMANGERULYKKA 1934 – UTFYLLENDE HISTORIKK
I forbindelse med leiting etter fakta om ulykka og pengeinnsamlinga fikk jeg digital tilgang til Firda Folkeblad. De har utfyllende artikler om hendingene som kompletterer det som til nå er lagt ut på nettsida ‘Botnane.no’.
Jeg har i tillegg, via biblioteket, fått tilgang til Nasjonalbibliotekets aviser. Da fant jeg mye stoff, og noe av det har vært nyttig for utfylling av hendingsforløpet. Men mye er unøyaktigheter. Det er vestlandsavisene som har vært mest interessante å lese, men det er også ok å vite at ulykka ble skreve om i aviser over hele landet, samt Oslo-avisene Arbeiderbladet, Dagbladet, Nasjonen og Morgenbladet enten den 6. eller den 7. februar. Det meste basert på en pressemelding fra NTB fra Stord. Både feil og unøyaktigheter kom ut.
Mest og best omtale fant jeg i Firda Folkeblad, Gula Tidende, Nordfjord Folkeblad, Bergens Tidende, Bergens Aftenblad og Morgenavisen (Bergen).
Ved å studere avisene trer hendingsforløpet relativt klart fram, men alle brikker er ikke på plass. Det er noe vi må leve med. At været har hatt en betydning er det liten tvil om. Alle skriver om et fryktelig dårlig vær, fra kastevinder til sterk storm.
Det har imidlertid blitt reist tvil om hvilken båt som kullseilte og hvem som førte den. For meg har det vært klart at det var bestefar, Bernt, sin båt. Den hang i sjøhuset da jeg var liten, og min far sa den var skadet etter kullseglinga der farmor drukna, og bestefar har sagt at den aldri skal brukes mer. Tvil har oppstått fordi andre folk har andre oppfatninger. Dessverre hadde jeg ikke modenhet nok til å spørre min far nærmere ut om ulykka. Men tante Ranveig sa at han var der og berga mor si og andre også.
Her følger noen avskrifter av enkelte aviser.
Firda Folkeblad 6.2.1934, avskrift:
Baat med 6 menneskje kollsiglde ved Botnane i dag. 3 av desse hev dei no fenge liv att i.
Ein seksæring med folk fraa Botnane skulde i dag til Husefest i gravferd. Komen eit stykke på veg kollsiglde baaten og alle dei 6 umbordværande kom i sjøen. Folk fraa Husefest som vart vár ulukka drog ut og fekk folk opp or sjøen. Det var daa ikkje liv i nokon, og doktor Kaastad i Kalvaag vart varsla. Doktoren og ei sjukesyster tok straks til med opplivingsarbeidet.
Daa bladet vaart gjekk i pressa var det lukkast aa faa liv i 3 av dei, men dei andre er det liti von um. Dei som kom seg att var: Bernt Sørbotten, Anders Sørbotten og Anna Nøttingnes. Dei tre andre er Harald Sørbotten, Marie Sørbotten (kona til Bernt) og Aletta Sørbotten (kona til Magnus).
Avskrift Firda Folkeblad 9.2.1934:
Drukningsulukka ved Botnane krov 3 menneskjeliv.
Den syrgjelege drukningsulukka ved Botnane i Bremanger som me melde um i fyrrige nr. hev skaka folk upp i vide krinsar. Det var Harald Sørbotten, Marie Sørbotten og Alette Sørbotten som drukna.
El SYRGJELEG GRAVFERD.
Det var 6 personar som tok ut fraa Botnane tysdag um fyremiddagen kl. 10. Dei siglde i ein færingsbaat. Daa dei var komne til ei liti bukt som heiter Opnarhellaren skulde dei gaa inn til land for aa taka med Magnus Sørbotten som stod der. Dei siglde undan vinden og med same dei skulde snu fekk dei slagside og baaten skar seg full. Alle 6 kom i sjøen. Dei var herre umlag 10 m. fraa land. Orsaka var ikkje stormen, men det at dei ikkje fekk storseglskjøte laust tidsnok.
1/2 TIME FØR HJELPI KOM.
Bjarne Sørbotten som nett hadde jaga geitene til fjells vart merksam paa hendingi, og han sprang straks til Botnane etter hjelp. Han fekk med seg Ulrik Sørbotten, Hans Øvrebotten og Magnus Øvrebotten, og dei rodde paa harde livet til ulukkestaden. Dei kom der umlag ein halv time etter at baaten kollsiglde.
Bergingsarbeidet var vanskeleg. Det var sterkt dragsug, men likevel fekk dei alle, Harald Sørbotten fraarekna, paa land nokolunde straks. Dei vart rodde attende til Botnane. Ulrik Sørbotten fekk tog på seg, sprang i sjøen og fekk Harald paa land. Han var daa heilt livlaus. Bergingsmennene gjorde utifraa godt arbeid.
INGEN KUNDE SYMJA.
Ingen av dei som var i baaten kunde symja. Det er vel grunnen til at dei ikkje kom seg paa land.
Det vart sendt baat til Kalvaag etter doktor og sjukesyster. Etter at dei hadde arbeidt med uppliving kring ein time livna Bernt Sørbotten, Anders Grotle Sørbotten og Anna Nyttingnes til att. Den siste er endaa daarleg og er fælt tilskraama. Den eine av dei andre ligg til sengs.
Dei tre andre fekk dei ikkje liv i.
17 BORN SIT ATT.
Alette Sørbotten var 44 aar gamal. Ho var gift med Magnus Sørbotten som er 42 aar. Dei hadde 10 born, av dei er 7 ukonfirmerte og det yngste er berre 10 maanader. Det var forferdeleg for Magnus Sørbotten aa staa paa land og sjå kona drukna, utan aa kunna hjelpa.
Marie Sørbotten var 50 aar og kona til Bernt som vart berga. Ho var postopnar i Botnane. Dei hadde 7 born. 4 av dei er konfirmert.
Harald Sørbotten var 41 aar gamal og ugift.
DAARLEGI ØKONOMISKE KAAR.
Det gjeld for alle at dei sat daarleg i det i pengevegen. Dei hev gardsdrift og fiske som leveveg. I aar slo fiske heilt feil. — og det ser ikkje greidt ut for deim som sit att.
Gravferdi paa Husefest vart haldi tysdag.
ONSDAG VERT GRAVFERDI.
Alle dei tre som drukna vert gravlagde onsdag. Det vert ei sjeldsynt syrgjehøgtid- Det er heppe nok ikkje ofte det hender at ein lyt fylgja tre fraa ein gard til siste kvilestaden same dagen.
Me tala med mannen til Anna Nyttingnes i telefonen i dag. Han segjer at ho bev verk for brystet og ét svært lite. Men i dag var temperaturen laagare, og dei trur bo vert bra att snart.
Begravelse slik den er omtalt i Firda Folkeblad 16.2.1934. Avskrift:
Fraa gravferdi i Botnane
(Bilde i avisen)
Del var mykje folk samla i onsdag daa dei tre drukna skulde førast til siste kvilestaden. Skyldfolk og vener til dei avlidne var komne langveges fraa.
Syrgjehøgtida tok til i 11-tida i bustaden aat Harald Sørbotten. Sokneprest Gjeitanger heldt ei stutt, men gripande tale bygt paa ordi fraa Joh. 11, 20—26. Deretter gjekk bygdefolket til heimen hans Bernt, der kona, Maria var død. Presten tala der yver salme 139, 1—12. I heimen til Aletta Sørbotten vart det tala yver orda hans Job. ‘Herren gav, Herren tok. Herrens namn vere lova’. I alle heimane bar soknepresten fram samhugshelsing fraa Den indre sjømannsmisjon, Bergen og biskop Andreas Fleischer.
Paa gravstaden tala atter presten. Dei tre kvite blomepryda kistone vart so senka i jordi, det lydde 9 slag fraa den vesle grav-klokka og det graae gruset løynde kistone for godt. — So fór den store syrgjelyden attende.
Morgenavisen 9.2.1934
Innsamling til de hårdt rammede Sørbotten-folk
Fra Florø meldes til Morgenavisen ytterligere om den sørgelige ulykke i Bremanger: Der blev utført et glimrende redningsarbeide ved Botnane. Stranden hvor ulykken fant sted er stenet og langgrunn, og det hele gikk jo for seg på 5 minutters tid. Sjøen var oprørt, og man hadde de største vanskeligheter med å komme ut med båt i stormkastene. En gutt kasta seg ut i sjøen og svømte ut til de forulykkede. Han fikk tak i sin mor og fikk henne i land. De tre ungguttene Erling Nyttingnes, Bjarne Sørbotten og Ulrik Sørbotten utførte et opofrende og mandig redningsarbeide og omtales med den største anerkjennelse for den måte hvorpå de optrådte under bergingen av folkene fra den kantrede færingen.
Fjordenes Tidende 8.2.1934
En båt kantret hvorved to kvinner og en mann druknet
Vår korrespondent i Kalvåg melder.
Ved Botnane i Bremanger hendte tirsdag en sørgelig ulykke som krevet tre menneskeliv, Harald, Alette og Marie Sørbotten. En færing med seks mennesker om bord, tre menn og tre kvinner, skulde til Husefest i begravelse. Den syvende i følget var ikke ferdig til å følge med i båten. Han tok derfor veien fatt for å gå til Husefest.
Kommet omtrent midtveis mellom Botnane og Husefest blev de i robåten oppmerksom på ham og vinket at han skulde stanse så skulde de komme til land og ta han opp. Et stykke fra land ble båten liggende i dødvann og hadde herunder tatt grunn. Han som satt ved roret blev ikke oppmerksom på dette før det kom en kastevind som fylte seilet og veltet båten. Han som var vidne til ulykken fra land kunne intet gjøre. Veien hjem var for lang, og her gjaldt minuttene; men en gutt som var ute og så efter nogen sauer ovenfor bøgarden løp øyeblikkelig hjem og fikk med seg noen andre gutter i en båt og rodde ut til ulykkesstedet.
De to koner, Marie og Alette Sørbotten, lå da med hodet under vann og fløt på klærne som var fylt med luft. To av mennene, Anders og hans sønn Bernt hadde fått snudd båten og var kommet sig opp i den. Den tredje, Harald, lå og fløt på to årer, men sank idet hjelpen kom. Anna Sørbotten blev drevet mot land, og en av hennes gutter vasset ut så langt han kunde og fikk henne berget i land. De to som var kommet seg op i båten var enda ved bevissthet.
Doktoren kom til ulykkesstedet så snart som råd var og tok dem under behandling, men Alette og Marie kom ikke til bevissthet. Av de tre andre var Anna og Anders mest medtatt, men de kviknet til og anses nu utenfor fare. Harald blev senere funnet. Han lå og fløt nær bunnen og blev tatt op av en av guttene som dukket etter ham.
Den omkomne Alette var konen til Magnus og etterlater seg 10 barn, hvorav 7 ukonfirmerte. Marie var konen til Bernt og etterlater seg 8 barn.
Nordfjord Folkeblad 9.2.1934
Drukningsulukke ved Botnane i Bremanger kravde 3 menneskeliv.
— Dei fleste av gravferdsfolket var samla i tunet og såg folket komme siglande frå Sørbotten. Best det var såg dei båten la seg yver i ei råsa og reiste seg ikkje uppatt, men vart liggjande på seglet. Karfolka sprang med ein gong til båtane og rodde ut til kvelvet.
Det var eit heilt basketak i storm og sjø for å få tak i dei som låg i sjøen, men det lukkast å få alle inn i båten, men ingen synte teikn til liv. Den siste dei fekk opp var Harald Sørbotten, og han var slokna. Dei andre vart straks lagt til rettes, og medan karane rodde inn til Sørbotten dreiv andre på med oppliving. Distriktslækjaren i Bremanger vart varsla straks, og med ein motorbåt frå Kalvåg kom han og ei sjukesyster til Botnane knapt ein time etter ulukka.
Då lækjaren kom hadde dei fått liv i Bernt Sørbotten, Anders Grotle-Sørbotten og Anna Nyttingnes, men dei var alle tri sterkt medtekne. Lækjaren og sjukesystera heldt so fram med to av dei hine, og det såg ei stund ut til at det skulle lukkast å få liv i dei ogso, men diverre døyde dei båe millom hendene deira. Harald Sørbotten var det ingenting å gjera med. Han var død. —
‘Redningbåten’ fra Husefest kom også etter om lag en time. Båten fra Botne kom fram ca. en halv time etter kollseglinga.
Det står i Firda Folkeblad at Marie er poståpner, men det var jo Magnus Sørbotten. Det står også at hun hadde 7 barn, men det var de som bodde hjemme. De fleste andre avisene forteller om 8 barn – at det var 18 barn til sammen etter Marie og Aletta.
Det synes klart at de to damene frøys i hjel, mens Harald gikk under – trulig etter å ha blitt så nedkjølt at han ikke kunne holde seg fast på årene i den urolige sjøen.
Det er nok mange detaljer som ikke er funnet, bl.a. hvor lenge de var under legebehandling ved Opnarhella før de ble rodd til Botnane. Der, forteller Elida, ble alle lagt på golvet i stua i Runnane, og behandlinga fortsatte. Så lita som ho var blei ho likevel ikke jaga bort.
Lillesand 20.02.21.
Vidar Sørbotten
Det vert kalla inn til årsmøte i Botnane og Årebrot grendalag laurdag den 6.mars kl. 15.00 i Botnane grendahus.
Hjå Statsarkivet vi Bergen har vi fått tak i ein avisartikkel i Bergens Arbeiderblad frå 7. februar 1934, om drukningsulukka i Botnane dagen før. Avisa har snakka med både lensmannen i Bremanger og Magnus Sørbotten om det som skjedde.
Den 6. februar 1934 drukna Aletta Sørbotten (44), Maria Sørbotten (52) og Harald Sørbotten (42) ved Opnarhella, på veg til gravferd i Husefest. Det var seks personar ombord i fjæringen då han kolsigla. Dei skulle opp under land og ta med Magnus Sørbotten, mannen til Aletta.
Avskrift av artikkelen i Bergens Arbeiderblad 7. februar 1934:
Den triste ulykke i Bremanger krevet 3 menneskeliv
Båten kullseilte ved Sørbotten 10 m. fra land.
Magnus Sørbotten som skulde ombord i båten så på at konen druknet.
Den triste ulykke i Bremanger igår, hvor et følge på 6 personer kullseilte krevet 3 menneskeliv – idet det ikke lykkedes å bringe Marie Sørbotten tillive. De andre to omkommne er som meddelt i går Alette Sørbotten og Harald Sørbotten.
Av lensmann Thunold i Kalvåg har vi i dag fått rede på de nærmere omstendigheter ved ulykken. Hele følget var fra gården Sørbotten og skulde til begravelse på Husefest etter notbas Hans Husefest. Det var 6 personer i båten da ulykken inntraff. Det var foruten de tre omkomne Bernt Sørbotten, Maries mann, Anders Grotle og Anna Nyttingnes. De tok ut i en stor færing og skulde seile sørover langs fastlandet.
Det er som meddelt igår ca 3 kilometer fra Sørbotten til Husefest, men underveis skulde de op i fjæren en kilometer lenger sør på gården og hente Magnus Sørbotten, Alettes mann, og det var her bare nogen få meter fra land ulykken inntraff.
De skulde vende båten mot land da en råse slo inn fra den motsatte side så båten fikk bakseil og veltet over til luvart. Samtlige ombordværende falt i vannet. De tre kvinner fløt på klærne, Harald på et par årer, mens Bernt og Anders holdt seg fast i båten. Det var i halvellevetiden at ulykken skjedde. Den blev iaktatt av Magnus Sørbotten som stod i fjæren og av folk som var lenger oppe i stranden. De styrtet til.
Kvinnene fløt inn i fjæren og blev berget på land. Båten rak også innover, slik at man fikk også Anders og Bernt brakt på det tørre. Harald holdt sig oppe på årene en stund, men så greide han det ikke lenger og gikk under. Han kom op igjen, men gikk på ny under. En stund etter fløt han opigjen, men da var han livløs.
Ulykken blev straks meldt til Husefest og en motorbåt gikk øieblikkelig til ulykkestedet og fikk fisket op Harald. Han hadde da været i vannet en halvtimes tid. De andre var da bragt på det tørre. Alle blev brakt til Sørbotten, ikke til Husefest, som meddelt igår. Det blev telefonert etter læge og distriktslæge Kåstad tok øieblikkelig ut fra Kalvåg sammen med en sykesøster. Anders og Bernt var ved bevissthet og kom sig forholdsvis snart. Anna fikk man liv i etter en stunds forløp, men de andre lyktes de ikke å få tillive tross et iherdig gjenoplivingsarbeide. Marie strevet man lenge med, men det nyttet ikke.
Marie Sørbotten, Bernts hustru, var 52 år og etterlater seg 8 barn, hvorav 4 ukonfirmerte. Alette Sørbotten, Magnus hustru, var 44 år og hadde 10 barn. Et par av dem er konfirmert og det minste er 10 måneder. Harald Sørbotten var 42 år og ugift. Den triste ulykken har gjort et dypt inntrykk i bygden.
Vi har senere talt med Magnus Sørbotten som stod på land og var vidne til ulykken. Han var meget nedtrykt. Det var forferdelig å være vidne til at konen og to naboer druknet. Det var 10 -15 meter fra land ulykken skjedde. Foruten av ham ble den iakttatt av en mann som var oppe i haugene med sauene. På anskrik kom det flere folk til. Fra stranden kunde man intet gjøre for å hjelpe. Man måtte avsted etter båt og det tok et kvarters tid før den kom tilstede.
Da var ulykkesbåten bare fem- seks meter fra land og det gikk hurtig å få folkene på det tørre. Harald så man ikke noget til og telefonerte derfor til Husefest etter motorbåten. Det gikk en times tid fra ulykken skjedde til man fant Harald. De andre var bragt i hus. Det var stygt vær med stygg sjø og kastevinn. Ulykkestedet er ved fastlandet på siden av Frøisjøen, hvor havet står inn og over til Hovden er leden åpen. De omkomne blir begravet neste uke, antagelig tirsdag eller onsdag.
Gravferda til dei tre omkomne var 14. februar 1934. Aletta Sørbotten si kiste til venstre, Maria Sørbotten i midten og Harald Sørbotten si kiste til høgre. Magnus Sørbotten står til venstre i bilete med eit barn i kvar hand.
PS: I stykket «Dei siste tidsvitna» frå 2019 intervjua vi Ranveig Øvrebotn (1922-2019) og Elida Kjelkenes (1927), døtrene til Maria og Bernt Sørbotten, om ulukka då dei miste mor si.
Prosjekt- og kvalitetssjef Lina Braanaas Utne i Firda Seafood Group. Foto: Norges Sjømatråd.
– Det er auka etterspurnad etter kvalitetsmerka mat, både i landbruket og sjømatnæringa. Alle moderne selskap må henge med her og ha fokus på klima og berekraft. Det må Firda Seafood Group også. Difor går vi no i gong med ei frivillig ASC-serifisering av anlegga våre, seier Lina Braanaas Utne, prosjekt- og kvalitetssjef i selskapet.
ASC-standarden er verdas strengaste havbuksstandard. Forkortinga ASC står for Aquaculture Stewardship Council. Det er frivillig å ta i bruk denne sertifiseringa som set fokus på miljø og sosialt ansvar, dyrevelferd og openheit. Det er til saman over 200 punkt som skal sjekkast.
– Det er krava frå forbrukarane som utløyser dette, og auka fokus på berekraft. Når vi har sertifiseringa på plass kan vi selge fisk med ASC-merke. Det opnar dører til nye marknadar og styrkar konkurransekrafta til selskapet, seier Lina Braanaas Utne.
Firda Seafood får ikkje eit samla ASC-sertifikat. Alle lokalitetane blir undersøkte og kvar sjølokalitet får eit sertifikat. No er målet å sertifisere alle dei 13 oppdrettsanlegga og fire settefiskanlegga til Firda Seafood. Dei skal starte med tre sjømatanlegg i Gulen, som får smolt frå settefiskanlegga i Botnane og Norddalsfjorden.
I Botnane har dei levert settefisk til Sogn i fem dagar sist veke. Her ligg brønnbåten Mowi Star ved anlegget i Botnane. Foto: Kristian Øvrebotten.
– Kva vert dei sjekka på?
– Eit av hovedfokusa til kontrollørane er å sjekke kva fotavtrykk vi etterlet oss. Dei skal undersøke utslepp til sjø, til dømes av fosfor i foret til fisken, som naturen er sårbar for. Vidare energiforbruket vårt, rekne ut C02-utsleppa per kg fisk vi leverer, osv.
– Kor ofte skal dette undersøkast?
– Til no har vi hatt sokalla resipientundersøkingar kvart femte år, der styresmaktene har sett på punktutslepp. Til dømes kor langt ut anlegget i Botnane påverkar sjøbotn. Det vart sist undersøkt i 2020. Heretter skal dette undersøkast annankvart år etter krav fra ASC, framleis av uavhengige folk. Det vert ein gjennomgang av ASC-standarden kvart år.
– Korleis er drifta ved settefiskanlegget i Botnane?
– Den er god. Der er det rensing av avløpet og fornybar energi. Anlegget i Botnane set ikkje stygge spor etter seg, men dei som er mot oppdrettsnæringa meiner sikkert noko anna. Det må vi leve med.
Fisken i karet under levering. Foto: Kristian Øvrebotten.
– Kva meirarbeid vil sertifiseringa medføre?
– Det vil krevje endå meir av oss i den daglege drifta. Får vi til dømes sjukdom inn i eit anlegg fleire gongar så kan vi miste sertifikatet, for det er eit makstal for medisinske behandlingar. Vidare skal det i løpet av ein produksjonssyklus på to år ikkje daude meir enn maks åtte fuglar på grunn av dei flyg i netta vi har over kara, eller drukar i merdane på jakt etter fisk. Det vert ikkje enkelt, men eg trur vi skal klare det.
– Må de tilsette meir folk når det vert meir arbeid?
– Førebels reknar vi med å klare det utan å tilsette meir folk. Vi må sjå det an for å finne ut kor mykje meir det krev av oss, seier Lina Braanaas Utne. Ho reknar også med at det vert fleire fysiske inspeksjonar på settefiskanlegga etter kvart som krava vert stadig strengare.
Firda Settefisk AS i Botnane inviterte til informasjonsmøte om ASC-standarden og anlegga i Botnane og Norddalsfjorden måndag 18. januar, men det var ingen som melde seg på.
Pumping av fisk frå karet. Foto: Kristian Øvrebotten.
– På grunn av koronatiltaka måtte vi ha påmelding og eg skjønar godt at folk er skeptiske til å samlast i desse tider. Men dette informasjonsmøte kan vi ta att når det vert meir normale tider. For det å ha eit ope forhold til samfunna vi har anlegg i er også ein del av ASC-sertifiseringa. Heretter skal vi ha slike informasjonsmøte ein gong i året. Vi skal vere opne for spørsmål og klager og møte folk på ein skikkeleg måte. Det er heilt sikkert folk som lurer på ting.
– Er både møta og sertifiseringa eit forsøk på å rå bot med det dårlege omdømet oppdrettsnæringa har hatt, særleg når det gjeld utslepp og bruk av antibiotika?
– Krava i sertifiseringa er det andre som har fastsett. Men folk sine dårlege oppfatningar av oppdrettsnæringa har synt seg seigliva, ja. Eg vil påstå at vi er betydeleg betre enn folk trur.
– Korleis då?
– Firda Seafood Group har ikkje brukt antibiotika på 20 år, likevel trur folk at fisken er full av det. Styresmaktene har strenge reguleringar på eit heilt anna nivå no enn for 30 år sidan. Oppdrettsfisk er i dag noko av det mest berekraftige proteinproduktet vi har i norsk matvareproduksjon.
Prosjekt- og kvalitetssjefen i Firda Seafood, Lina Braanaas Utne, er eldste dotter til grunnleggar og eigar av selskapet Ola Braanaas. Ho bur på Byrknesøy, er utdanna havbruksbiolog og likar seg best når ho er ute på anlegga. – Eg saknar å jobbe meir med fisken. Det vert for mykje papir og for lite fisk, seier Lina Braanaas Utne.
Intervju: Magni Øvrebotten, 16.01.2021.
(For dei som ikkje veit det er intervjuaren syster til leiaren for settefiskanlegget i Botnane, Torbjørn Øvrebotten).