Hjå Statsarkivet vi Bergen har vi fått tak i ein avisartikkel i Bergens Arbeiderblad frå 7. februar 1934, om drukningsulukka i Botnane dagen før. Avisa har snakka med både lensmannen i Bremanger og Magnus Sørbotten om det som skjedde.

Den 6. februar 1934 drukna Aletta Sørbotten (44), Maria Sørbotten (52) og Harald Sørbotten (42) ved Opnarhella, på veg til gravferd i Husefest. Det var seks personar ombord i fjæringen då han kolsigla. Dei skulle opp under land og ta med Magnus Sørbotten, mannen til Aletta.

Avskrift av artikkelen i Bergens Arbeiderblad 7. februar 1934:

Den triste ulykke i Bremanger krevet 3 menneskeliv

Båten kullseilte ved Sørbotten 10 m. fra land.

Magnus Sørbotten som skulde ombord i båten så på at konen druknet.

Den triste ulykke i Bremanger igår, hvor et følge på 6 personer kullseilte krevet 3 menneskeliv – idet det ikke lykkedes å bringe Marie Sørbotten tillive. De andre to omkommne er som meddelt i går Alette Sørbotten og Harald Sørbotten.

Av lensmann Thunold i Kalvåg har vi i dag fått rede på de nærmere omstendigheter ved ulykken. Hele følget var fra gården Sørbotten og skulde til begravelse på Husefest etter notbas Hans Husefest. Det var 6 personer i båten da ulykken inntraff. Det var foruten de tre omkomne Bernt Sørbotten, Maries mann, Anders Grotle og Anna Nyttingnes. De tok ut i en stor færing og skulde seile sørover langs fastlandet.

Det er som meddelt igår ca 3 kilometer fra Sørbotten til Husefest, men underveis skulde de op i fjæren en kilometer lenger sør på gården og hente Magnus Sørbotten, Alettes mann, og det var her bare nogen få meter fra land ulykken inntraff.

De skulde vende båten mot land da en råse slo inn fra den motsatte side så båten fikk bakseil og veltet over til luvart. Samtlige ombordværende falt i vannet. De tre kvinner fløt på klærne, Harald på et par årer, mens Bernt og Anders holdt seg fast i båten. Det var i halvellevetiden at ulykken skjedde. Den blev iaktatt av Magnus Sørbotten som stod i fjæren og av folk som var lenger oppe i stranden. De styrtet til.

Kvinnene fløt inn i fjæren og blev berget på land. Båten rak også innover, slik at man fikk også Anders og Bernt brakt på det tørre. Harald holdt sig oppe på årene en stund, men så greide han det ikke lenger og gikk under. Han kom op igjen, men gikk på ny under. En stund etter fløt han opigjen, men da var han livløs.

Ulykken blev straks meldt til Husefest og en motorbåt gikk øieblikkelig til ulykkestedet og fikk fisket op Harald. Han hadde da været i vannet en halvtimes tid. De andre var da bragt på det tørre. Alle blev brakt til Sørbotten, ikke til Husefest, som meddelt igår. Det blev telefonert etter læge og distriktslæge Kåstad tok øieblikkelig ut fra Kalvåg sammen med en sykesøster. Anders og Bernt var ved bevissthet og kom sig forholdsvis snart. Anna fikk man liv i etter en stunds forløp, men de andre lyktes de ikke å få tillive tross et iherdig gjenoplivingsarbeide. Marie strevet man lenge med, men det nyttet ikke.

Marie Sørbotten, Bernts hustru, var 52 år og etterlater seg 8 barn, hvorav 4 ukonfirmerte.  Alette Sørbotten, Magnus hustru, var 44 år og hadde 10 barn. Et par av dem er konfirmert og det minste er 10 måneder. Harald Sørbotten var 42 år og ugift. Den triste ulykken har gjort et dypt inntrykk i bygden.

Vi har senere talt med Magnus Sørbotten som stod på land og var vidne til ulykken. Han var meget nedtrykt. Det var forferdelig å være vidne til at konen og to naboer druknet. Det var 10 -15 meter fra land ulykken skjedde. Foruten av ham ble den iakttatt av en mann som var oppe i haugene med sauene. På anskrik kom det flere folk til. Fra stranden kunde man intet gjøre for å hjelpe. Man måtte avsted etter båt og det tok et kvarters tid før den kom tilstede.

Da var ulykkesbåten  bare fem- seks meter fra land og det gikk hurtig å få folkene på det tørre. Harald så man ikke noget til og telefonerte derfor til Husefest etter motorbåten. Det gikk en times tid fra ulykken skjedde til man fant Harald. De andre var bragt i hus. Det var stygt vær med stygg sjø og kastevinn. Ulykkestedet er ved fastlandet på siden av Frøisjøen, hvor havet står inn og over til Hovden er leden åpen. De omkomne blir begravet neste uke, antagelig tirsdag eller onsdag.

Gravferda til dei tre omkomne var 14. februar 1934. Aletta Sørbotten si kiste til venstre, Maria Sørbotten i midten og Harald Sørbotten si kiste til høgre. Magnus Sørbotten står til venstre i bilete med eit barn i kvar hand.

 

PS: I stykket «Dei siste tidsvitna» frå 2019 intervjua vi Ranveig Øvrebotn (1922-2019) og Elida Kjelkenes (1927), døtrene til Maria og Bernt Sørbotten, om ulukka då dei miste mor si.

 

 

 

 

Den 8. mai 2020 vart det avduka eit krigsminnesmerke i Kyrkjeparken i Florø. Det er ei skulpturgruppe som førestiller motstandsmennene Atle Svardal og Dagfinn Ulriksen, og Sigrun Solberg, som representant for dei mange kvinnene som gjorde motstandsarbeidet mogeleg under andre verdskrig 1940-45. Fridtjov Urdal skreiv dette om Sigrun Solberg då ho døydde

Bergens Tidende 26. mai 2002: Onsdag i veka som gjekk vart den siste krigsveteranen frå heimbygda mi gravlagd. Ho Sigrun Solberg. Ho hadde runda dei hundre år med godt og vel eit kvart år. Hundre år levd liv.

Ungdomsbilete av Sigrun Solberg teke i 1922, då ho var 20 år.

Av Fridtjov Urdal (1952), sambygding frå Årebrot

Strevsame år dei aller fleste. Oppvaksen på ein kystgard i ein stor syskenflokk. I ei tid då alle måtte vere med å få til rettes det som skulle på bordet. Enten det no skulle hentast frå land eller hav. Som skikken var reiste ho ut i teneste nokre ungdomsår. Det fall henne til ansvar å take seg av heimegarden og aldrande foreldre. Kva draumar ho hadde for livet kjenner ikkje vi. Ho var ikkje av dei som bar hjarta utanpå vesten. Det var ingenting uvanleg med ho Sigrun. Ho var som dei andre kvinnene her i bygda. Ho hadde blå gabardinkåpe og når ho skulle med rutebåten så knytte ho sjalet over hatten, for å vere sikker på at den ikkje skulle blåse på sjøen.

Eit vanleg menneske, men likevel var det ikkje alt som var vanleg. Det vart sagt at ho var sanndrøymt. Og så var det det at ho var ei av dei som hadde vore med. Ein kalla det ikkje krigsinnsats og motstandsarbeid, der eg kjem frå. Ein nøgde seg med: Dei som var med. Ho var av desse. Ein soldat utan uniform, ein partisan.

Vi kunne vel ha tenkt oss å spurt òg, men slik var ikkje skikken. Dei som verkeleg hadde vore med, dei fortalde sjeldan om det. Det var slik med ho Sigrun òg. «Det vart no slik», var ofte vendinga om ein kom inn på emnet. Krigsheltar var noko framandt, anten det no var ho Sigrun eller andre av dei som hadde vore med.

Det fall ikkje så lett, all den tid ein hadde sett dei i så mange kvardagslege gjeremål. Dei var som dei hine når dei stod med ræva i veret, og potetgrevet i nevane. Eller kom ruggande med ei høybør på ryggen og med avskorne  gummistøvlar på føtene. Heltane dei ter seg ikkje slik, trudde vi. Dei hadde uniform med striper og helste på kongen. Ingen av dei vi kjende tedde seg slik. Dei bar ikkje medalje på bringa på 17. mai eingong. Berre ein blyg maiblome. Annast ville dei ha fått ord på seg.

Men inst inne trur eg vi likevel visste eitkvart anna, og at vi var stolte over det på vår vis. Ho Sigrun søkte ikkje striden, den kom heim i tunet til henne. Stod der ei haustnatt og banka på døra. Menn i uniform var komne vestanfrå. Radioagentar som skulle sende melding om skipstrafikken på kysten.

Dei trong husrom, dei trong hjelp på så mange vis. Nokon som kunne vere auge og øyre for dei. Nokon som  kunne gå med melding, kome med mat når det trongst. Take ein klevask ein og onnor gong. Om ho tenkte på at ho var soldat utan uniform? Ho kjende vel lite til Bern-konvensjonen om soldatar og sivile i krig. Det er ikkje sikkert at det hadde gjort noko frå eller til for ho Sigrun. Ho hjelpte, slik folk var vane med å hjelpe når noko stod på. No stod det på.

Kontakt med fienden. Ho visste vel kva vågnad det var ho tok. Sysken sat alt i fangenskap, andre var or landet. Det kunne vere nok i ei slekt, med det som alt var. Det var enno tidleg i striden og uvisst kor det ville ende. Men ho Sigrun tok ingen slike taktiske omsyn. Om ho tenkte så mykje over dei store ord –  fridom, folk og fedreland? Ja, det veit eg ikkje. Det var ord som ein helst ikkje tok i munnen. Det byrja kan hende som hjelp menneske til menneske. Innsatsen vert ikkje mindre, børa ikkje lettare av den grunn. Ho kom gåande skogaleies så ingen skulle sjå. Ho kom stilt roande i landskuggen, for ingen måtte sjå og ingen måtte høyre. Om dei såg og høyrde så måtte dei ikkje forstå.

Dei som kom vestfrå var væpna og bar uniform. Dei kom og dei for vestover att. Nye kom og for att. Slike som ho Sigrun dei var der heile tida. Kvar dag, dei reiste ingen stad. Dei måtte vere der dei var, på sin stad i kvardagen. Det vert kvardag av alt. Det er kvardag om det er krig og okkupasjon aldri så mykje. «Visst tenkte ein på kor det skulle kunne gå, men ein måtte berre riste det av seg før det fekk bite seg fast». Heime var det to gamle foreldre og garden, sauene, kyrne, potetene i åkeren, alt dette som skulle gjerast. Alt det som var så sjølvsagt at det mest ikkje var omsnakkandes ein gong. Attåt dette det hemmelege livet, det ingen, eller så få som råd var, skulle vite noko om. Alt ein måtte bere åleine. Redsla som kunne hogge til når ein båt brått svinga inn under land. Eller når nokon uventa banka på døra. Er det no dei kjem? Alt uventa som kunne vere ein fare.

Slik såg Sigrun Solberg ut under krigen. Bilete er teke då ho var 40 år i 1942. Ludvig Solberg har lånt oss bileta. Han eig i dag garden på Solberg der Sigrun Solberg budde til ho vart langt oppi 90-åra.

Det gjekk godt lenge. Men i mars 45 vart stasjonen «Roska» peila og teken, løytnant Svardal fall og løytnant Peersen vart fanga. Nettet av hjelpesmenn rakna. Ved nær eit «slumpehøve» vart ho Sigrun varsla og fekk høve til å kome seg til skogs. Ho såg båten svinge til land. Det stod berre om ein ting; kome seg vekk. «Du kan vete eg tenkte på ho mor og han far heime, to gamle menneske. Kva dei vil gjere med dei?»

Komme seg bort. «Det er då ein får sjå kva grannar ein har og kven folk er». Ho takka dei som hjelpte henne då ho var på flog. Men ho lasta ikkje dei som var redde og ikkje torde.» Vi var redde alle i hop når det kom til stykkje, kan ikkje seie anna». Nei, ho brukte så visst ikkje store ord om seg sjølv og kva ho hadde vore med på.

Då freden kom reiste ho heim så fort ho kunne. Det var vår og mykje ugjort. Heime i grinda stod kvardagen og tok imot. Ho gjekk frå krig til fred gjennom grinda heime. Det var som kvardagsmenneske min generasjon lærde slike som ho Sigrun å kjenne. No går dei siste av desse or tida, om nokre tiår kverv dei or manneminne og vert segn og historie.

 

 

 

 

På loftet i grendahuset i Botnane har ei gamal sjukekorg stått bortgøymd og ubrukt i mange år. Kvar gong det vart rydda der var spørsmålet om ho skulle brennast eller bli ståande. Hausten 2017 fekk Kystmuseet i Florø korga. Halmmadrassa med jutetrekk var borte, men bekkenet i aluminium og ein tisseflaske i glas fylgde med. Kystmuseet hadde ikkje ei slik sjukekorg og den er også ein del av historia vår.


Oline Øvrebotten (fødd 1919) er den eldste i Botnane som kan fortelje noko om når dei fekk sjukekorg i bygda. Oline er sikker på at dei ikkje hadde ho i 1951, då ho sjølv var sjuk og vart boren ned til båten på ei jarnseng. Då hugsar ho at «karane i Posten» (Håkon Sørbotten, med fl.) sa at dei gav ikkje ei krone meir til ulike føremål før det vart kjøpt ei sjukekorg til bruk i bygda. Den tid var det ikkje eiga sanitetsforeining i Botnane, men Oline og nokre andre yngre kvinner var med i Saniteten i Kalvåg. Ho har eit vagt minne om at innkjøpet av sjukekorg kanskje var noko dei fekk til i samarbeid med dei.

Uhygge med sjukekorga

Sjølv minnest eg ei sterk kjensle av uhygge med den sjukekorga. Ho var mykje inn og ut hjå oss på Flåten dei siste 6-7 åra bestefar min, Thorbjørn Øvrebotten (1886-1967) levde. Han var mykje sjuk og når dei kom med den korga betydde det at han måtte på sjukehuset. Han var lam og sengeliggande dei fem siste åra han levde. Besta, Magna Øvrebotten (1900-1992), stelte han heime. Men kvar gong han fekk eit nytt slagtilfelle måtte han på sjukehuset og eg var redd han skulle døy.

Den 8. september 1967 døydde Bestefar. Eg var 13 år og hadde vore i Korsnesvika og henta posten og mjølkespanna. Synet som møtte meg då eg kom inn att i krysset på nabogarden sit som eit måleri i minnet. Det kunne vore måla av både Eirik Wærenskjold og Nikolai Astrup, men det finst berre på netthinna mi. For der for dei berande med han Bestefar i sjukekorga utover bøen, rett utanfor Bruaberget. Det sokk i meg og eg byrja grine, men trilla heim med mjølkevogna. Sette ho ikkje frå meg og sprang ned til sjukebåtskyssen M/S Harald som låg i Inste Stegen og venta. Ungar gjorde ikkje slikt den gongen.
Dei som bar må ha vore far min Arne (1923-2017), syster hans Oddbjørg (f.1928), Besta og doktaren. Det må ha vore tungt på alle vis. Faster Oddbjørg fortel at Besta ba doktaren om å la vere å sende Bestefar på sjukehuset den gongen. Ho ville at han skulle få døy heime i si eiga seng. Men doktaren var ung og urøynd, og veldig stressa, minnest Oddbjørg. Han ville ha den sjuke, gamle mannen på sjukehuset i Florø, sjølv om familien trudde han kom til å døy før dei kom så langt.

Bannande doktar
Det er eit godt stykke å gå frå huset heime til sjøen. Dei må ha hatt fleire kvilepausar. Då dei sette frå seg korga på berget i Inste Stegen, før ho vart løfta ombord i båten, skjønte også doktaren kva veg det bar. – Han sto der bøygd over han far og banna høgt og inderleg. Det var forferdeleg å høyre på, seier Oddbjørg stille når eg ber henne fortelje om det i dag. Men Bestefar var ikkje død enno, så det bar ombord i båten og Besta vart med han. Eg hugsar at pappa og faster kom gåande innover Myrane, og vi såg M/S Harald fare utover Pollen og runda neset på veg sørover. Det var ein stille og vakker haustdag.

Men det tok ikkje lange tida før M/S Harald kom til syne att, med kurs innover Pollen, og med flagget på halv stang. På den måten vart heile bygda varsla om at han Bestefar var død.

Botnane 20.01.2020.
Magni Øvrebotten

Dette bilete er teke å tunet i Vågen 27. mai 1931, på sølvbryllaupsdagen til Anna og Henrik Aarebrot. Framme frå venstre; Jenny Ingeborg, Henrik, Anna og Sofie. Bak frå venstre; Harald, Hilma, Agnes og Helga.

I romjula 1939, den 29. desember, drukna Henrik og Harald Aarebrot rett nord om Årebrotsodden. – Bestefar ville ha med seg mor mi til å dra garn då det bles opp til uver. Men ho var redd på sjøen og nekta. Ho sprang på skogen for å sleppe og broren Harald måtte vere med i staden. Mor mi snakka aldri om denne ulukka. Vart det snakk om den stadfesta ho berre at dei hadde drukna, og la til; «Når han absolutt skulle ut i det styggeveret». Vi spurde ikkje meir då, seier Ingrid Seljestokken.

Mor til Ingrid heitte Jenny Ingeborg Aarebrot (1920-81) og var dotter til Anna og Henrik i Vågen. Henrik Aarebrot (1881-1939) kom frå Tysnes og gifta seg med syskenbarnet sitt Anna, som hadde garden i Vågen etter foreldra sine. Dei fekk åtte born, tre av dei døydde tidleg. Som vaksen kalla Jenny Ingeborg seg berre for Ingeborg. Ho likte ikkje å heite Jenny, for det var namnet til ei eldre syster, som døydde i krybbedød. Broren Samson døydde av ein hjartefeil berre 13 år gamal og Harald (1915-39) drukna saman med faren.

– Eg er heilt sikker på at mor mi hadde mislikt sterkt at eg fortel om denne ulukka. Den var openbert eit traume for henne som ho ikkje snakka om. På far min sine eldre dagar sa han at ho hadde fortalt han om ulukka ein gong, men at det ikkje var meir å snakke om, fortel Ingrid Seljestokken.

Det Ingrid veit om ulukka har ho fått greie på av bygdefolk på Årebrot, for sjølv slekta snakka lite om ulukka i 1939. Ingrid vaks opp i Bergen, men var med syskena og foreldra til Årebrot annankvar sommar, heile barndommen. Dei reiste heim for å hjelpe til i slåtten, slik det var vanleg å gjere på den tid. Den eine sommaren på Årebrot, den neste i Hyllestad, der faren Harald Instefjord kom frå.

– Men det var fyrst då eg var vaksa, og hadde gifta meg med Torleif og budde i Seljestokken at eg drista meg til å spørje Aslaug i Vaulen (Aslaug Holmen) om kva ho visste om ulukka. Ho var nabo til Vågen der mor mi vaks opp. Det var Aslaug som fortalde at bestefar min prøvde å tvinge mor mi til å vere med han på sjøen den fatale dagen. Og at ho var redd på sjøen og hadde sprunge til skogs for å sleppe. Aslaug sa at ho aldri kom til å gløyme skriket til mor mi, men i ettertid var ho usikker på om det var då ho sprang til skogs eller då det vart klart at faren og broren hadde drukna.

Båten kvelva

Det var romjul og godver då Henrik Aarebrot sette garnet, men så bles det opp og det nærma seg helg. Då skulle det ikkje vere garn i sjøen og det var slett ikkje snakk om å dra garn på ein søndag. Henrik fekk med seg den einaste attlevande sonen og drog ut. Færingen kvelva og både karane og båten vart hengande fast i trollgarnet. – Det var så dårleg ver at ingen kunne fare ut på sjøen og leite etter dei då dei ikkje kom att. Dei vart funne dagen etter, rett nord om Årebrotsodden. Der var det bratte hamrar utføre og uråd å sjå dei frå land, fortel Ingrid.

Mannen hennar, Torleif Seljestokken, driv båtverkstad og meiner at færingane var skrøpelege greier. – Det skulle ikkje mykje sjø til før dei båtane kantra. Eg skjønar meg ikkje på denne romantiseringa av oselvaren og andre færingar, så mange drukningsulukker det har vore med dei båtane fram gjennom tidene, seier han.

Etter drukningsulukka i 1939 hadde enkja Anna Aarebrot att døtrene Helga, Agnes, Hilma, Jenny Ingeborg og Sofia. Helga tok etter kvart over garden og er farmor til noverande eigar Marit Kleiven Br

Forlovelsesbilete av Ingeborg Aarebrot og Harald Instefjord, foreldra til Ingrid Seljestokken.

andsøy. Hilma gifta seg til ein annan gard på Årebrot, der noverande eigar er Håkon Aarebrot.

– Bestemor ville at mor mi skulle ha huspost i Breivika, men det ville ho ikkje. Ho var nok litt stri, i alle høve til den tid å vere. Då skulle ein ikkje sette seg opp mot foreldra sine, seier Ingrid Seljestokken.

Forelska i pasienten

Jenny Ingeborg Aarebrot reiste til Bergen i 1941 og Ingrid sit med eit inntrykk av at ho var glad for å kome seg vekk. Ho fekk låne pengar hjå mora og ei dame som hadde vore lærar på Årebrot skule. Ingeborg trong pengar for å gå framhaldsskule og folkehøgskule, for å kome inn på sjukepleien. Når ho hadde kome inn på sjukepleieutdanninga på Haukeland fekk ho løn og budde på sokalla «søsterhjem». Då hadde ho kome seg dit ho ville.

Det var på Haukeland sjukehus ho møtte pasienten Harald Instefjord, som hadde meir eller mindre konstant magesår. – Mor vart forelska i pasienten og det måtte haldast skjult, då som no. Vi har jo lurt på om han var ekstra ofte innlagt på sjukehuset av den grunn, ler Ingrid. – Men det er eit faktum at far min ikkje vart kurert for magesår før han, godt vaksen, vart innlagt på Florø sjukehus då ei av døtrene våre var konfirmant.

– Mor di snakka aldri om ulukka, men må likevel ha vore merka av det som hadde skjedd?

– Ja, ho var nok det. Ho sleit med helsa på grunn av hjarteproblem, og vi skreiv mykje på det. Men kom vi ikkje heim i tide, når ho venta oss, var ho tilnærma hysterisk. Miste vi ein buss. og måtte vente på neste, visste vi at ho var veldig forkava når vi kom heim.

Torleif og Ingrid Seljestokken med barnebarnet Sverre.

– Du hadde inntrykk av at ho var glad for å ha kome seg vekk. Korleis reagerte ho på at du flytta attende hit, då du gifta deg til Seljestokken?

– Det var ho ikkje begeistra for, for å seie det mildt. Ho hadde ikkje noko mot Torleif, men tykte det var galskap at vi skulle bu her. Veglaust og avsides, meinte ho, og i den tid måtte vi i båt, same kvar vi skulle. Ho hadde alltid vore redd på sjøen og den redsla slepte henne aldri. Dette var midt på 1970-talet og vi rakk å få oss opp nytt hus før ho døydde i 1981. Borneborn og nytt hus var litt formildande, men eg trur ho tykte det var for gale at eine dottera skulle ende her når ho hadde kome seg vekk. Det var slik ho såg det, seier Ingrid Seljestokken.

 

 

Tekst Magni Øvrebotten, 27. oktober 2019.

Tre generasjonar Seljestokken i juli 1996. Frå venstre Norvald, Torleif og Nina. Foto: Are Fjellestad/Firdaposten.

– Skal du ha greie på historia til båtverkstaden her i Seljestokken får du snakke med far min, sa Nina Seljestokken (41). Ho er tredje generasjon og ei av få kvinner som driv båtverkstad. Det var farfar Norvald som starta, men far Torleif kan ikkje seie sikkert når dei byrja med båtar. For det heile starta med snikring av sildekassar.

Foreldra hans, Kjellaug og Norvald Seljestokken, flytta heim nygifte i 1951. Det var på slutten av det gode sildefisket i området. Dei skulle drive garden etter besteforeldra hans, Maria og Thor Seljestokken, men oppdaga fort at det ikkje var til å leve av. Thor Seljestokken hadde drive med forsikring av fiskefartøy og lagt seg opp litt pengar på det.

– Han bestefar gjekk her og hadde litt pengar, og pappa hadde ikkje, som alle andre gardbrukarar i hans generasjon her i bygda. Men han var ein arbeidskar og han og Harald Husefest byrja produsere sildekassar i kvar si sjøbu. Det fine med sildekassane var at einaste utgifta var til spikar. Dei hadde både tømmer og sag sjølve, fortel Torleif, som vart fødd i 1952, som den eldste av tre sysken.

Samarbeidde med liv og lyst

Torleif vaks opp med at dei to karane fløytte tømmer frå Husefestvatnet og ned til Husefest. Han hugsar det som veldig interessant og kjekt, og hang på faren for å vere med, men trur han gjekk mest i vegen. – Eg hugsar så godt at pappa og Harald arbeidde svært godt i lag. Dei inspirerte kvarandre, det var ein sort samarbeid som var med liv og lyst. Dei laga ny tømmerrenne, truleg i 1958. Den vart prøvd ein vår, men så vart Harald enkemann og alt rakna i Husefest, seier Torleif stille.

Han siktar til at Ingrid Husefest, kona til Harald, døydde i barselseng med det femte barnet deira. Harald kom fram til at han ikkje kunne klare seg i Husefest med fem born og flytte til Øystese, der to av systrene hans budde. – Då Harald reiste til Hardanger miste pappa bestekameraten og samarbeidspartnaren sin. Dei to kom uvanleg godt over eins, minnest Torleif.

Sjølv byrja han på skulen hausten 1959 og faren heldt fram med å spikre sildekassar. Torleif og broren Sigbjørn var med i arbeidet etter skuletid. – Eg trur pappa fekk fem kroner kassen med lok. Det kom vel med. Han stuva fullt naustet og Skaarfisk i Måløy kom med båt og henta kassane. Det var lokalt tømmer som han drog ned med hest. Han kunne bruke alt slags tre og korte lengder.

Torleif minnest ingen tvang om å vere med på kassesnikringa, heller at dei to brødrene var ivrige på å vere med. – Men så vart det slutt på sildefisket og etterspørselen etter sildekassar det same.

Eit styrehus per vinter

– Då byrja pappa å lage styrehus på desse små båtane i Botnane og på Årebrot. Det fekk han godt til. Han laga til Alfred Holmen, Gustav på Kvalvika og Finn i Botnane, hugsar eg. Det vart laga eit styrehus per vinter.  I tillegg dreiv dei garden med mjølkekyr og sauer.

Då Torleif var ferdig med realskulen (1969) var han heime eit år og arbeidde saman med faren. Då var det byrja kome båtar frå Bremangerlandet som dei bygde styrehus på. Torleif reiste til Nord-Norge og gjekk på ein yrkesskule for båtbygging i Salten. Der bygde dei to båtar det året, ein liten kryssar (kravelt) og ein saltdalsfæring.  – Eg søkte, men fekk meg ikkje arbeid etter yrkesskulen. Då var det heim att her og arbeide på slippen, som framleis var i naustet. Han møtte kona Ingrid, og medan ho gjekk på Husflidsskulen på Voss, arbeidde Torleif som forskalingssnikkar i Nordheimsund.

– I 1974 flytta vi heim til Seljestokken og det var full fart på verkstaden saman med pappa. Då var det ein periode med ombygging av båtar frå Berle, Kalvåg og Bremanger. Det gjekk i bygging av dekk, rekke og montering av styrehus og motorar.

 

Trebåten «Stranding» med sandwich-overbygg slik dei gjorde det kring 1980.

Kryssfiner med plastbelegg

På 1970-talet kom plasten i bruk i båtproduksjonen og Norvald Seljestokken reiste til Statens teknologisk institutt i Oslo, for å lære om bruk av plast på båtar. Difor var dei i Seljestokken tidleg ute med å legge plast på kryssfiner.

– Kva gjorde at han byrja med plast?

– Kjell Russøy byrja med snøggbåtar i Florø omlag i 1968, og samstundes dreiv Oddvar Folkedal og utrusta sin eigen snøggåande båt. Dei var her med båtane sine og sat borti stova med mamma og røykte og preika båt. Dei tre var eldsjeler for båt, motor og plast. Det var det som gjorde at pappa reiste til Teknologisk institutt for å lære seg plast. Dei tre reiste òg i lag på båtmesser. Pappa hadde i det heile mykje kontakt med kundane våre.

Rundt 1975 kom sandwich i bruk som kjernemateriale av plast. Då var Torleif i Hyen hjå Brødrene Aa og lærde det av Arnulf Aa. Sidan det har overbygga i Seljestokken vore i sandwich-teknikken.

– Korleis var det med løn kvar månad?

– Nei, det var det lite rutine på at løn var noko du fekk kvar månad. Løn tok vi ut når vi fekk betaling for ein båt. Pappa var i godt strøk til han måtte sette seg til med rekneskap, og betale og sende ut rekningar. Det likte han dårleg. Det var heldigvis mamma som førde rekneskapet for oss.

Etter kvart tvinga det seg fram å sette eit namn på verksemda og det vart Seljestokken båtverkstad.  I 1981 vart den store Buahallen bygd. – Då lånte vi pengar for fyrste gong, og då vart han pappa skjerr (uroleg). Det likte han ikkje, seier Torleif. Hallen kosta kr. 100.000. Dei fekk pengar frå Distriktenes utbyggingsfond, lånet var på kr. 120.000 og kr. 30.000 i tilskot. Dei betale investeringsavgift på 1o – 12 prosent av byggekostnaden. Den måtte dei betale ut ved innkjøp av bygget. Men kom dei i kategorien produksjonsbedrift, så kunne dei søke om å få att investeringsavgifta. – Det betydde mykje, men det tok si tid. Ein haust hadde vi stuva inn tre båtar, side om side til ombygging, då det tilfeldigvis kom folk frå fylkesskattekontoret på besøk. Då snudde dei i døra og sa: «OK. De får tilbakebetalt investeringsavgifta».

Kjøkkenhandduk som verneutstyr

Norvald Seljestokken gav seg då han fylte 67 år i 1992, minnet og helsa var svekka. Han hadde aldri brukt gassmaske i arbeidet, det fekk halde med ein kjøkkenhandduk framfor nasa, meinte han.

– Styrengassen i plastproduksjonen er ikkje til å spøke med. Gassen er fettløyseleg og tærer på hjernecellene. Vi må bruke gassmasker både mot gass og støv, men likevel tek det på evna til å hugse store mengder detaljar, seier Torleif.

Vinteren 1991 var han i Hyen, hjå Brødrene Aa, og tok fagbrev for å kunne ta mot lærlingar. Det er vanskeleg å skaffe arbeidskraft, oljen både var og er meir forlokkande. I Seljestokken har dei hatt nokre tilsette på lærlingkontrakt, som har fått Fagbrev i plastforming, og slutta etter kortare og lengre tid etter fullført fagprøve.

– Men det er likevel ikkje ulønsamt å ha ein lærling. For her er det så mykje han kan gjere at det går ganske greitt å sysselsette ein læring. No har vi to læringar frå Eritrea, som har gått vidaregåande skule i Florø.

 

Seljestokken båtverkstad i 2019.

Midt på 1990-talet støypte dei ny slipp langsmed fjellhammaren og fekk for andre gong tilskot frå Distriktenes Utbyggingsfond, og frå Innovasjon Norge då dei etter nokre år sette opp hallen. – Eg fekk teikna og prosjektert hallen i 2004, og fekk byggeløyve. Han skulle koste 3. mill. kr. pluss elektriske innstallasjonar. Men eg våga ikkje heilt å satse, fortel han.

Men så skjedde det to ting som gjorde at han våga. Fyrst kom eldste dottera, Nina,  og sa at ho ville vere med å bygge hallen og drive verksemda vidare. Deretter ringde fylkespolitikar Harald Lindvik, som sat i næringskomiteen i fylkestinget. Næringskomiteen hadde 16.mill. kr. som skulle brukast på kysten. 10 mill. var tenkte til eit prosjekt, som synte seg å vere for dårleg fundert. Harald Lindvik, frå Florø, visste at Torleif Seljestokken «låg på veret» med å bygge hallen.

– Lindvik ringde meg ein føremiddag og fortalde at dei hadde 10.mill. til fordeling, og ville ha søknaden frå meg neste ettermiddag. Eg arbeidde kvelden, natta gjennom og neste dag. Då skreiv eg søknad med alle vedlegg om planar, budsjett, oversikt over markedet for båtreperasjonar, osv. Vi fekk tilslag på kr. 900.000 på ein kostnad på vel 3. mill. Det var ein god andel for oss som investeringstilskot.

– Nina overraska meg då, ja

Dottera Nina ville vere med i den vidare drifta, men Torleif ville forsikre seg om at mannen hennar var av same meining. – Så då Odin sa «Berre bygg» var det klart for hall i Seljestokken, smiler Torleif.

Nina og Torleif Seljestokken i dag.

Nina og Torleif Seljestokken i dag.

Hallen stod ferdig i 2006, same året som grunnleggaren Norvald døydde. Etter at hallen kom opp har dei vore fem i arbeid på båtverkstaden. – Etter at vi fekk inntekter av steinbrotet i Seljestokken vart det også pauserom, garderobe, lager og ein liten hall til, fortel han.

– Hadde du venta at Nina skulle ta over båtverkstaden?

– Nei, eg må vedgå at ho overraska meg litt då, ja. Eg hadde vore open for andre medeigarar før Nina sa at ho ville vere med. Trur ikkje eg la noko press på henne. Dette måtte vere hennar val, men ho var her i alle feriar frå ho var ganske ung. No har ho arbeidd her i 13 år og er sjefen. Nina har utdanning i økonomi, leiing og administrasjon frå Høgskulen i Sogndal, og aquvautdanning, så vi har aldri hatt ein så velutdanna sjef som no, seier han stolt.

I 2018 omsette Seljestokken båtverkstad for 5,9 mill. kr. Det vil seie vel 1. mill. per tilsett. Dei samarbeider med andre bedrifter som driv med båtar, fordi dei ikkje trakkar i beda til kvarandre. Dei ser heller ikkje på kvarandre som konkurrentar.

– Oppdraga kjem av seg sjølv. Vi har aldri hatt problem med å få oss arbeid. Det er få som driv med det vi gjer her i området. Vi tek oss av båtskadar, slipping og ombygging av båtar i plast. Det vil seie utforming av skrog og overbygg. Der kjem det til nytte at eg har gått båtbyggjarlinje, seier han, før han kjem på endå meir. – Ja, og så driv vi med hydraulikk og montering av motorar, og tek på oss plastoppdrag for oppdrettsanlegg og Elkem i Svelgen. Typen oppdrag skifter litt heile tida. I det siste har det gått i forlenging og ombygging av skrog på Viksund-sjarkar, 35 og 40 fotingar, to i år og to til etter nyttår. Vi held fast på å vere allsidige. Det trur eg er viktig, seier Torleif Seljestokken.

Tekst: Magni Øvrebotten 27.10.2019.